Hver eneste høst så diskuterer skvaldreklassen hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant norske kommuner og borgere denne gangen.
Skinndebatten dreier seg om noen usle milliarder, opp eller ned, og samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med ymse titalls milliarder kroner når det er profitt å hale i land; dette fordi det fortsatt er like "umulig" for Finansdepartementet å få styring på det samlede nasjonale utlånet av kapital; en styring som brått forsvant da det ble fritt fram for å flytte kapital over grensene.
Slik har det vært i 20 år nå, og mange later derfor til å tro at dette er en slags økonomisk naturlov; men det er villet politikk vi ser, ja, ett resultat av målstyring og næringsinteresser.
Pengemengden lar seg selvsagt ikke styre når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS - eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land; å benekte dette fakta er både infantilt og freppete, la det være sagt høgt og tydelig.
Regulering av lånemengden i Norge forutsetter, absolutt og ufravikelig, at vi kan regulere valutastrømmen over grensene våre; så kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen, lik siamesiske tvillinger nesten.
Begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, ville utvilsomt ha endret mye i samfunnet vårt over i en langt mer positiv retning.
Finansreguleringer vil hindre, og kanskje helt stoppe, den uhemmede og typiske kapitalflukten som vi ofte ser ved skatteskjærpelser for den kapitaleiende overklassen; og finansregulering vil også slik gi fedrelandet vårt noen mye mer effektive redskap, for å iverksette en langt mer rettferdig fordeling av skattene; da både på arbeidsinntekter og på arbeidsfrie inntekter fra ymse spekulasjoner og investeringer, selvsagt.
Regulering kan gi oss langt bedre muligheter for å dempe ymse konjunktursvingninger også, og slik holde en stabilt høy sysselsetting; med alle de fordeler som dette fører med seg for samfunnet, sett som en helhet.
Husk på at det kun er i arbeidsgivernes interesser å holde i gang en viss kunstig arbeidsledighet; supply & demand mi-lads.
Reguleringer kan også hindre at de av oss nordmenn med mest penger å plassere, gjerne fra Bygdø og Øvre Sinsaker, går henn og kjøper seg fete pensjoner og sosialforsikringer utenlands; og med dette undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons-og-trygdeordningene, slik situasjonen er pr. idag.
Finansregulering var ifølge UNCTAD, IMF og Verdensbanken fullt mulig den gang finanskrisa slo til for 10 år siden; det de var uenige om, var rett og slett hvor lurt eller dumt dette er; samt i hvilket omfang den eventuelle kapitalkontrollen burde settes inn.
De lærde strides altså, men de lærde påstår ikke at finansregulering er umulig.
Nok ett fakta, som ikke egentlig er verdig en debatt; regulering er faktisk mulig.
Mange markedsfundamentalister og globaliseringsfundamentalister har et nermest religiøst forhold til økonomi; eller Mammon som jeg ofte sier, for å trampe de sekulære jappene litt på de sjølhøytidelige tærne i Guccisko.
Finanskrisene, som kom tett som hagl i 1998, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, allerede den gangen tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten.
(«Trade and Development Report 1998»).
FN-rapporten fastslår at alle land må ha lov til å innføre kapitalkontroll; dette fordi slik kontroll «er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet».
Kapitalkontroll «spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene».
Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land - alt ifølge UNCTAD - dont just take my word for it; check out the facts for yourself.
De gjentatte krisene sprer seg nettopp på grunn av «global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser».
Rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll, også fra det nyliberale 1990-tallet da muren fallt; og kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner:
1. Som ledd i overordnet økonomistyring på kort sikt.
2. For å oppnå langsiktige utviklingsmål.
Kontrollen kan ta mange former, og rettes mot mange ulike typer pengeflyt.
UNCTAD-rapporten går videre i detaljer inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt omkring i verden.
Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, videre ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, og ved at salg av verdipapirer til utlandet alltid forutsetter offentlig godkjenning, samt ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.
Dette er ikke ulovlig...faktisk; det blir bare ikke gjordt.
Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt, om nasjonen ser seg tjent med dette, eller begrenses ved at det lages helt egne regler for en eventuell utenlandsk investor.
Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap.
Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd.
Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken.
Alt dette forbys i EØS, men de fleste land i verden er faktisk ikke med der.
Alle tiltakene i rapporten er heller ikke nødvendigvis alltid like klok politikk, og det er ikke det jeg mener her heller, men mange muligheter finnes; og dagens mye sagnomsuste "tomme verktøykasse" er faktisk ikke helt tom likevel.
Men det er tabu å snakke om dette.
Da er man ikke moderat nok...liksom...ja litt vulgær på en måte.
Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyten ut av landet kan rette seg både mot direkteinvesteringer, og rette seg mot kjøp av verdipapir i utlandet.
Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, for eksempel ved å kreve at profitten alltid blir stående innenlands i et bestemt tidsrom.
Begrensinger kan legges på hvor store aksjeposter våre innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet.
Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta, slik at den ugunstige kursen brukes ved nettopp de pengebevegelsene som myndighetene ønsker å begrense.
Igjen: Dette er bare noen ting vi kan gjøre; dette er ikke nødvendigvis alltid de rette tiltak.
Ikke alltid og overalt.
Men verktøykassa er slett ikke tom; det er mitt hovedpoeng her.
UNCTAD-lista er lang, og den kan leses på to forskjellige måter:
1. Som en oversikt over verktøy for kapitalkontroll, som faktisk brukes rundt omkring.
2. Som ei liste over hvilke virkemidler Norge har tabubelagt, gjennom vårt medlemskap i EØS.
Rapporten viser oss, helt udiskutabelt, at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten vi ser over grensene.
Rapporten viser oss også at den samme teknologien gir oss mange gode muligheter for oversikt og kontroll i finansverdenen; dersom den politiske viljen til dette er til stede.
Fakta kan ikke diskuteres.
Konklusjonen var klokkeklar: Nasjoners regjeringer må fortsatt ha sin fulle rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner, i sitt eget hus etter sin egen vurdering.
Verdensbanken og IMF er nå svakt på gli, men de er fortsatt noen håpløse sinker, hengerumper og knehøner etter min ydmyke vurdering.
IMF-ledelsen ga faktisk ros til Malaysia for «dyktig håndtering av kapitalkontrollen» i forbindelse med valutakrisen i 1998, men denne rosen ble innrømmet uten at det nevnte lederskap sjøl, tilsynelatende, trakk noen større lærdom av det som da skjedde.
Empiri mi-lads...undervurder aldri empiri.
(Malaysia vil faktisk opprette "Det Gyldne Kalifat" men det får vi ta en annen gang)
I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999, gikk erkjennelsen i den samme retningen:
«Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep»
Og superdepresjonen burde vel ikke akkurat avkrefte disse gamle oppdagelsene?
For du tror vel ikke på at "krisen" er over allerede?
(Den er faktisk knappest begynt)
Og står EØS-avtalens tyngste og mest bannlyste tabu for fall?
Mitt krigsrop til alle fornuftens og moderasjonens folk i landet, er det samme som før.
Hvorfor ikke prøve noe nytt; helt uten skam?
Kystpartifolk liker Norge.
Vi vil landet alt godt.
Vi mennesker har allerede mer enn nok av ymse vitenskap og empiri, til å kunne velge oss en politikk som vil bidra til å forhindre langvarige dødelige konflikter og terrorisme. Vi vet altså allerede mer enn nok til å unngå en politikk som sannsynligvis vil forårsake langvarige dødelige konflikter og terrorisme. 
Innenfor det naturvitenskapelige verdensbildet, det normale i et sekularisert samfunn, også hos dem som søker høytid i kirken på julaften – er døden utslettelse.
Du blir opphevet. Borte er Romsdalsfjella og Schubert og nærmeste familie.
Du og Wergeland og Himmler står på samme linje, ingen linje. For bestandig.
Nær-døden-opplevelser har gått inn i språket som en klisjé.
Men i intellektuelle kretser anses temaet som ufint og fortrengningsverdig, til tross for at det finnes et stort materiale fra anekdoter til veldokumenterte bøker og forskningsarbeider som sterkt tyder på at bevisstheten overlever døden.
Ved hjertestans ser mennesker av og til seg selv og omgivelsene utenfra.
Slike beretninger er tilgjengelige for kontroll.
Oftest inneholder opplevelsen en følelse av å komme inn i et lys av kjærlighet og varme, her finnes innslag av humor, ofte ser mennesker nære avdøde, livet passerer gjerne revy og de får en innsikt i hensikten med hele sirkuset – som ikke passer med kulturelle og religiøse reflekser, men som sammenfaller med Kants etikk: Du skal gjøre noe for andre og du skal utvikle deg selv.
Men naturvitenskapen vil ikke utvide sin forklaringsmodell.
Og livet hinsides er jo allerede fullkomment ivaretatt av de etablerte religionene.
Nordmenn flest står i statskirken. De ekte troende i frikirker.
Her får jeg høre at min evige frelse er sikret.
Jeg må bare tro på treenigheten og Jesu oppstandelse.
Nå, slik?
Men hvis jeg i dyp sannhetssøken kommer til et annet resultat, slik Wergeland og en del kinesere har gjort, skal jeg straffes – lenge.
En kjærlig Gud straffer sine barn i all evighet på grunn av gal tro?
Denne groteske blasfemien anses av kristne flest som nei da, det kan vel ikke være sånn, men er like fullt kirkens lære og ligger i den vestlige underbevisstheten og småråtner.
Denne snille, ukristelige, hverdagstroen hindrer et ekte og kraftfullt religionsoppgjør som erstatter onde dogmer med moderne kunnskap og humanitet.
Pakistanere leter ikke etter sannheten for så kanskje å komme frem til at Jesus frigjør.
Koranen inneholder særlig hatefulle beskrivelser av hva som skal skje med de vantro i helvete. Da er det ikke greit å være født i Italia, skjønt den katolske kirke opplyser om at det ikke finnes noen frelse utenfor kirken.
Så var det ikke så gunstig å bli født i Pakistan likevel.
Men når verdensreligionene ikke bare er innbyrdes uforenlige, men følger sosiale og geografiske utbredelseskriterier – er de jo åpenbart også usanne.
Å si noe sikkert om Gud er én, tre eller null er ikke lett, men vi vet at grisen ikke er et urent dyr, og det er nedslående at denne overtroen vokser i Norge.
Resultatet av innvandringen blir selvsagt at islams innflytelse vokser, ikke snikete, men åpent, og det er en politisk tragedie at denne utviklingen kritiseres av Frp – et parti som graviterer rundt egoismen som styrende kraft.
Religiøs og kulturell undertrykkelse i innvandrermiljøene kamuflerer selvødeleggende trekk ved vestlig kultur.
Hvis ikke en dypere religionskritikk og krav om like rettigheter for alle norske jenter og kvinner blir et tverrpolitisk anliggende, forblir Frp stort og farlig.
Problemet med islam er at de troende ikke aksepterer en historisk-kritisk tekstforståelse.
Det var det dødsstraff for i det klassiske islam, akkurat som det var det for frafall.
Koranen er rettet mot «dere og deres menn».
Mannens underordning er fastsatt, også kvinnens rett til å slå ved oppsetsighet.
Mannen må dekke seg til i det offentlige rom. Kvinnen slipper.
(Eller husker jeg noe galt her?)
Den vestlige dobbeltmoralen overfor muslimer er kraftig.
Hadde norske kristne eller nynazister vært åpne for ideen om å henrette homofile ville de blitt demonisert.
Annerledes med Islamsk Råd.
Vi ser tendenser til at islam i Vesten modereres – men også radikaliseres.
Uansett vil et økende antall muslimer bety mer konflikter, mer vold og et svekket nasjonalt fellesskap.
Rom for andre debatter vil bli mindre.
Mange muslimer blir opprørere.
Jeg er stolt av å dele statsborgerskap med Shakil Rehman, Sara Azmeh Rasmussen, Walid al-Kubaisi.
Store grupper muslimer er sekulariserte ressurspersoner som gjør Norge bedre, men fortsatt betydelig innvandring vil måtte bety et tilbakeslag for kvinners status, ikke minst det nye skillet mellom de rene som dekker seg til, og de urene, horene som det heter på Oslo-skolene.
Det blir vanskeligere å være homofil.
Ytringsfriheten vil lide store tilbakeslag slik vi har sett forsøk på allerede, selv med et såpass lavt antall muslimer.
Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.
Tabu er ett begrep som nå har blitt internasjonalt, og det ble opprinnelig skapt av polyneserne.
Skammen er nå tilbake for fullt i Norge. Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel på arbeidsmarkedet, men uten rett til å få arbeid, skriver Ebba Wergeland.
Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid; dette uten noen samtidig rett til å få arbeid.
Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet, nei, nå er trygda blitt en stønad som er så dårlig som mulig; for ikke å ødelegge arbeidsmoralen; arbeidsmoralen er det eneste som fortsatt skal holdes hellig.
Denne høireoperasjonen er ikke et isolert norsk fenomen; professor Knut Halvorsen uttaler:
«Av politiske og økonomiske grunner har alle lands myndigheter innenfor OECD-området ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige. Det synes også å være tilfelle for de skandinaviske lands vedkommende, og henger sammen med et paradigmeskifte i økonomisk teori med større vekt på tilbudssiden i arbeidsmarkedet og incitamentsproblemer.»
Det som finansminister Kristin Halvorsen fra partiet SV kaller for politiske og økonomiske grunner (uten nærmere presisering) har i andre sammenhenger vært beskrevet av SV som «markedsliberalernes korstog» eller «den nyliberale revolusjonen».
Markedsfundamentalismen har tjent til å legitimere en samfunnsmessig snuoperasjon i land etter land; dette med en kraftig maktforskyving fra arbeid til kapital; og markedsfundamentalismen har videre ført til økte inntektsforskjeller og merkbart dårligere velferdsordninger overalt i verden.
Lysestøl og Eilertsen beskriver tre stadier i denne snuoperasjonen slik den forløp i Norge.
De tidfester første fase til slutten av 1970-tallet, da kapitalen fikk større frihet ved at målet om full sysselsetting ble oppgitt, det samme gjaldt offentlig regulering av boligmarkedet og kredittmarkedet.
Så ble det innført skattelette for bedrifter og høytlønte, og utbytteskatten ble redusert.
Og til slutt, fra ca. 1990, begynte nedbyggingen av trygdeordningene for alvor.
Det Kristin Halvorsen og SV kaller for større vekt på tilbudssiden, betyr i klartekst at myndighetene er blitt mindre opptatt av å sikre etterspørselen etter arbeidskraft; eller tilstrekkelig med jobbmuligheter til å sikre den fulle sysselsettingen.
Det ble viktigere å tilfredsstille kjøperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha større «arbeidskrafttilbud», eller flere ledige hender.
Vi har opplevd at det som før var positivt, full sysselsetting, nå mye heller blir beskrevet som et samfunnsproblem som må nedkjempes: «stramt arbeidsmarked, mangel på arbeidskraft».
Og motsatt blir arbeidsløsheten beskrevet i positive og nesten religiøse vendinger som «høyt tilbud av arbeidskraft».
Dette er NHOs næringspolitiske interesser, men vi andre får dette presentert i media som et generelt samfunnsbehov.
Det finansminister og direktørdatter Kristin Halvorsen nå kaller større vekt på incitamentsproblemer, det betyr at stønadsordningene som før ble utformet for å gi arbeiderklassen økonomisk trygghet, nå først og fremst skal være enda dårligere enn de aller dårligste arbeidsmulighetene.
Ved å gi enda dårligere offentlig stønad til dem som av en eller annen grunn er uten arbeid, skal de arbeidsløse tvinges ut i en eller annen tilfeldig jobb.
Det som er skjedd med dagpengene til alle arbeidsløse, er et svært godt eksempel.
Dagpengene er slett ikke blitt mindre per dag, men det er mange færre som nå får dem.
Arbeidstida må i dag være redusert med 50 prosent, og ikke bare 20 prosent som tidligere.
Kravet til tidligere inntekt er økt.
Tida du kan motta dagpenger er redusert fra tre til to år, og bare ett år for de laveste inntektene.
Logikken er enkel: Nordmenn kommer seg raskere i jobb når stønadstida er kortere; og aller raskest dersom myndighetene like godt tar bort hele dagpengeordninga.
Og vi andre stiller da tilsvarende mindre krav til lønn, arbeids-og-ansettelsesvilkår.
For det første står håndteringen av dem som er ute av arbeid høyt på den politiske dagsordenen, selv i de landene med lav arbeidsløshet, som Norge.
For det andre går reformene i Europa i samme retning: såkalt aktive tiltak framfor såkalt passive, altså straff framfor belønning, og plikter framfor rettigheter.
Myndighetene inngår asymmetriske avtaler med den arbeidsløse, framfor å ta utgangspunkt i at den arbeidsløse har lovfestede rettigheter i utgangspunktet.
Og det satses mye på særordninger og behovsprøving, snarere enn på universelle ordninger.
Dette felles mønsteret forteller oss at det ligger en felles virkelighetsforståelse bak det hele, og mange felles politiske prioriteringer.
Det handler om å øke storkapitalens makt i arbeidsmarkedet, og handler om å svekke motparten, vi som selger vår egen arbeidskraft, på dette markedet.
I en artikkel fra 1994, forklarer Kjersti Ericsson bakgrunnen for innføringa av arbeidslinja i dagens Norge:
«Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser, øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg igjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.»
Målet er å binde arbeiderne sterkere til storkapitalen, og å gjøre arbeiderklassen mer avhengige av å tilby varen vår på dette kapitalistiske og asymmetriske markedet.
Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin; som jo altså er i plutokratiets egeninteresse.
Denne moraliserende politikken har vært prøvd før, mange ganger.
De gamle dagers brutale og urettferdige fattiglover er ofte blitt beskrevet som et bevisst ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet.
Kaksene tvang menneskene til å bli varer; dette ved den arbeidskraften hver og en representerte.
«Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet,» skriver Ericsson. «Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det istedet for å ta seg jobb.»
For overklassen på 1800-tallet var det naturlig å se på arbeiderklassen først og fremst som bærere av varen arbeidskraft.
På den tida hadde ikke arbeidere engang stemmerett, og langt mindre noen politisk makt.
Vi ser denne tenkemåten demonstrert hos sekretær Mohn i Statistisk Centralbyrå som i 1878, på oppdrag av Kirkedepartementet, som kom med forslag til en lov for å begrense barnearbeid i fabrikkene.
Han begrunnet forslaget med at det var spesielt viktig for barn av arbeiderklassen å bevare helsa, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffande har sagt, å beskytte mannen i barnet.»
Det var i arbeidskraftskjøpernes interesse at flest mulig ble tvunget til å tilby arbeidskraft på arbeidsmarkedet.
Det måtte så vanskelig som mulig å opprettholde livet uavhengig av arbeidsmarkedet.
Når arbeidsmarkedet er den eneste kilden til livsopphold, tar man arbeid uansett betingelser.
Offentlige stønadsordninger ble, og blir, utformet etter prinsippet om laveste attraktivitet.
Det innebar at hvilket som helst arbeid skulle være bedre enn stønaden.
Dette preget selvfølgelig arbeidsvilkårene som folk ble budt.
«Der maa og bør staa skræk av den,» het det om fattighjelpen i innstillingen fra Folkeforsikringskomiteen av 1907. Fattigvesenet kunne tilby ekstra billig arbeidskraft, for de som havnet der, hadde verken råd eller mulighet til å stille krav om anstendige vilkår. Dermed svekket de også kampen for kollektivavtaler og tarifflønn.
Det gjaldt å øke folks avhengighet av det kapitalistiske arbeidsmarkedet.
Det forutsatte også et oppgjør med gamle kristne dyder, som det å gi almisser til de fattige.
Det ble framstilt som en måte å ødelegge de fattiges (arbeids)moral, slik stortingsmann Jacob Aall skriver i 1834:
«Blant fattigdommens kilder er ingen mer virksom enn den ille anvendte, såkaldte kristelige barmhjertighed som understøtter armoden hvor den findes uden at undersøke dens rod eller uden at give den fattige midler ihænde, til arbeide for egen og familiens underholdning i stedet for at kreve den hel og holden av medlidende hænder.»
Det går en rett linje fra Jacob Aalls bekymringer til Kjell Andersen fra OECD som uttalte seg til Økonomisk rapport (1991/15):
«en slepphendt praksis av både arbeidsløshetstrygd og andre trygder har bidratt til større ledighet ... Direkte ved at en forholdsvis høy og lett oppnåelig arbeidsløshets- og sosialtrygd frister til lediggang. Indirekte ved at utgiftene til et høyt antall arbeidsløshets-, syke- og uføretrygdede øker næringslivets kostnader.
Målet bør være et mer effektivt velferdssystem som tar vare på dem som trenger hjelp, men som gir mottakerne incentiver til å bli yrkesaktive.»
I 1991 lød dette heldigvis fortsatt litt reaksjonært ute i den norske offentligheten.
Slik snakket man kanskje i NHO, men ikke ute blant skikkelig folk.
I løpet av få år var imidlertid dette gamle prinsippet om lavere attraktivitet tilbake i sosialpolitikken: Den arbeidsløses liv må, uansett arbeidsløshetens årsak, gjøres magert.
Ellers «velger» vi trygd framfor arbeid.
Dagens slagord er at «det skal lønne seg å arbeide» – «work must pay».
Når avisene oppdager at en flerbarnsmor får mer som uføretrygdet enn i kassa på RIMI, er det nå til dags bred politisk enighet om at det er trygden det er noe galt med.
Den «frister til lediggang».
Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrådgiver foran et av de siste valgene i Sverige.
Noe av det mest påfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregå nesten uten debatt.
Den kritikken som er kommet, har vært fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen.
De har pekt på svakheter når det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det går utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.
Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsøk med samling av tjenestene på 1990-tallet, nettopp hadde å gjøre med rettsikkerheten for stønadssøkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol på alle typer personinformasjon.
Det ble til og med foreslått at stønadssøkerne skulle ha tilgang til egen advokat.
Helse- og sosialombudet i Oslo er inne på det samme når han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som føler seg dårlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).
Ellers befinner de kritiske røstene seg stort sett på internasjonale konferanser for samfunnsforskere og økonomer, der de utveksler sine erfaringer; uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid og bloggen til Admiral Gringo.
Og dette er en reform som gjelder hele OECD-området.
Blant de såkalte "aktørene" i den offentlige debatten i Norge; stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet; er reformen nærmest blitt klappet igjennom med trompeter, pauker og basuner.
Journalistene har raskt lært seg de nye formuleringene, positivt ladete uttrykk, som ingen kan være uenige i.
Et interessant trekk ved kommunikasjonsrådgivernes fraser, er tvetydigheten.
Og da snakker vi ikke bare om i Norge, men også om de engelske og de franske varianter.
I første omgang lyder frasene som noe som alle kan slutte seg til, men i neste omgang viser det seg at frasene kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet.
Men da er gjerne avtalen allerede inngått, og den politisk nødvendige partsenigheten er oppnådd.
Prøvde fagbevegelsens representanter å tekkes myndighetene og sine egne på den samme tid, ved å dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?
«Alle» priste det fleksible arbeidslivet, men arbeidstakerorganisasjonene snakket alltid om fleksibilitet på arbeidstakers premisser, mens arbeidsgiverne priste fleksibiliteten på eierens premisser.
«Alle» ville redusere sykefraværet, men arbeidstakerorganisasjonene trodde det kunne forenes med en kampanje for bedre arbeidsmiljø, mens arbeidsgiverne gjenkjente sykefraværsprosenten som det den er: et bedriftsøkonomisk mål for produksjonstap.
Ekskludering av eldre og syke fra arbeidsstokken er den raskeste veien til lavere fravær og mindre produksjonstap per årsverk.
«Alle» ville ha inkluderende arbeidsliv, men arbeidstakerorganisasjonene ville endre arbeidslivet så flere fikk plass, mens NHO ville øke sysselsettingsandelen og hadde USAs inkluderingspolitikk som forbilde.
I USA skaper svak fagorganisering og mangel på sosial trygghet en svært høy sysselsettingsandel, samtidig som fattigdommen øker.
«The working poor» er blitt betegnelsen både i USA og England på dem som har arbeid, ofte flere jobber, men som likevel ikke kan forsørge seg på lønna si.
Arbeidstakernes tolkning har erfaringsmessig hatt svært liten gjennomslagskraft.
I praksis er 99 prosent av alle IA-tiltak kontroll, vurdering eller påvirkning av den enkelte arbeidstaker.
Kanskje én prosent av tiltakene er rettet mot strukturelle forhold i arbeidslivet.
Tilgjengeligheten for bevegelseshemmete og andre funksjonshemmete er ikke blitt mye bedre på ti år.
Kravene til arbeidsintensitet og arbeidstider er ikke blitt mindre.
I offentlig sektor har innsparing og eksponering for konkurranse tilsynelatende prioritet langt framfor inkludering.
Med unntak for en del akademiske yrker, er arbeidslivet lite inkluderende for folk over 60 år.
Pensjonsreformens visjoner om arbeid utover 67 års alder, er i praksis bare skrivebordsfantasier.
«Alle» syntes at aktive tiltak hørtes bedre ut enn passive trygdeløsninger.
Men hvis aktivitet bare betyr at stadig flere nektes trygd og pålegges arbeidsplikt uansett hva slags jobber som finnes, så betyr denne politikken bare en større reservearmé til kapitalens disposisjon.
Etterkrigstida var en reformtid for velferdsstaten og synet på arbeidsløshetens problem.
I et foredrag om sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk i 1979, sa Anne-Lise Seip at det norske samfunnet ved inngangen til den andre verdenskrigen hadde påtatt seg ansvaret for den kategori som alltid hadde stått svakest, de arbeidsføre arbeidsløse.
«Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, og ikke et moralsk og individuelt problem».
Samfunnet hadde ansvar for å styre markedsøkonomien slik at folks krav om arbeid ble imøtekommet.
Men hun skriver også at det var en politisk enighet om samfunnets ansvar, som ble vunnet gjennom strid
Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:
«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.»
Plikten gjenspeiler visjonen om et samfunn der man yter etter evne og får etter behov.
Retten innebar at den som ikke fant arbeid, hadde krav overfor samfunnet på en form for kompensasjon – «arbeid eller brød».
Sosialpolitikken var basert på en oppfatning om at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, og ikke mangel på vilje.
Det var et offentlig ansvar å gi folk mulighet for arbeid, og å sørge for at de som ikke kunne forsørge seg ved eget arbeid, allikevel hadde økonomisk trygghet.
I 1954 ble retten til arbeid til og med grunnlovsfestet i Norge. Grunnlovens § 110 lyder slik:
«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»
Så seint som i 1977 mente regjeringen Nordli at nordmenn hadde krav på arbeid; og ikke et hvilket som helst arbeid:
«Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» (St.meld. 14 1977–78).
Vi kjenner igjen enkelte av disse formuleringene fra Arbeidsmiljøloven som ble revidert og betydelig styrket samme år.
Meningsfylt arbeid, tilpasset den enkeltes forutsetninger.
I Arbeidsmiljøloven lever noe av de gamle idealene videre.
Takket være motstanden i fagbevegelsen, unngikk vi at de forsvant med revisjonen av loven i 2005–2006.
Synet på arbeid og trygd som rettigheter lever også videre i fagbevegelsens prinsipprogrammer, som her i NTLs program (Prinsipp- og handlingsprogram 2007–2010):
«Det er et overordnet mål for NTL at alle i samfunnet skal sikres økonomisk uavhengighet og sosial tilhørighet, og at alle som har arbeidsevne kan få arbeid ... Vi aksepterer ikke et arbeidsliv som støter store grupper av arbeidstakere ut av arbeidslivet og over på trygd.»
Her er fortsatt forholdene i arbeidslivet hovedforklaringen på at folk ikke er i arbeid, og ansvaret for å inkludere folk ligger på hele samfunnet i fellesskap.
Her er også formålet med trygd og stønader fortsatt å sikre alles rett til et verdig liv, selv om man ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet:
«De sosiale velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, sikre den enkelte hjelp og omsorg og bidra til sosial utjevning ...»
«Folketrygdens ytelser må opp på et nivå som gjør det mulig å leve et fullverdig liv, også for dem som ikke har tilleggspensjoner.»
Det er på høg tid å tørke støv av disse prinsipprogrammene.
Formålsparagrafen (§ 1-1) i Folketrygdloven har også overlevd fra den gamle tida, selv om arbeidslinja har satt sine spor ved revisjoner på andre deler av loven de siste tiåra:
«Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.»
Hadde de laget den i dag, ville det stått at trygdens formål var å gjøre arbeid til folks førstevalg og gi incitament til jobbsøking, forlenge befolkningens yrkesaktive periode og stimulere til full utnyttelse av restarbeidsevnen, forsyne arbeidsmarkedet med et høyt arbeidskrafttilbud av fleksibel arbeidskraft, og øke konkurranseevnen.
I stedet for «arbeid eller brød», innføres nå nærmest prinsippet om «brød i bytte mot arbeid» (eller «something for something» som det lyder i engelsk versjon).
Det begynner å minne om bestemte metoder for vestlig matvarehjelp til fattige i 3.verden land, såkalte «food for work»-programmer, som skulle stimulere til større arbeidsinnsats, men som er blitt sterkt kritisert fordi de er nedverdigende for mottakeren.
En gang ble trygdene utformet for å sikre økonomiske overføringer fra yrkesaktive til yrkespassive.
De skulle motvirke fattigdom ved å dempe forskjeller.
Den nye sosialpolitikken satser på målrettede, behovsprøvde tiltak for de aller fattigste.
Utjevning av forskjeller står ikke lenger på programmet.
Både blå, røde og grønne er gått fra generell «utjevningspolitikk» til målrettet «fattigdomsbekjempelse».
Og det viktigste virkemiddelet for Stoltenbergalliansen i kampen mot fattigdom, er i følge deres egne utsagn, velferdskontrakten.
Stoltenbegalliansens tilbud til sosialhjelpsklientene er et av de klareste eksemplene på hva denne nye sosialpolitikken innebærer.
På Soria Moria ga de løfter om å avskaffe fattigdommen, blant annet ved å heve sosialhjelpsatsene.
For 2007 ble de økt med 5 %, men da budsjettet for 2008 skulle presenteres, sa Bjarne Håkon Hanssen noe som enda var ganske oppsiktsvekkende: han hadde ikke villet økt sosialhjelpen, selv om han hadde hatt flere midler til rådighet (Aftenposten 10.10.2007).
Han ville i stedet inngå en kontrakt med sosialhjelpsklientene.
Regjeringens løfter om fattigdomsbekjempelse fikk vike for arbeidslinja.
I stedet for mer sosialhjelp, kom regjeringens kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere.
Kvalifiseringsstønad på 2 G er ikke mye, men det er langt bedre enn å måtte leve på sosialhjelp med månedssatser under 5000 kroner for enslige.
Tanken var at dette skulle tvinge sosialhjelpsklientene til å bli med på kvalifiseringsprogrammet, og følge NAVs opplegg med sikte på å komme i arbeid.
Regjeringen stolte på sine arrogante fordommer når det gjaldt sosialhjelpsklientene.
De måtte «lære å stå opp om morran», sa Pølse-Hanssen.
Forskere ved Høgskolen i Oslo satte seg fore å undersøke velferdskontraktens målgruppe.
Hvem var disse som gikk på sosialhjelp lenge, og hvis levestandard avhang direkte av sosialhjelpssatsene?
Studien omfattet 554 langtidsmottakere av sosialhjelp. Av disse hadde bare halvparten fullført grunnskolen. Fire av fem hadde dårlig fysisk eller psykisk helse, rusproblemer eller smerter, og som gruppe hadde de dårligere helse enn uføretrygdete.
Bare én av fire hadde få eller moderate problemer. Resultatene er publisert i Funksjonsevnestudien. I oppsummeringskapittelet spør professor Ivar Lødemel og Kjetil van der Wel om teorien bak tiltaket stemmer, en teori som «legger til grunn at det er viljen mer enn evnen som må styrkes,» og som «bygger på forestillingen om den rasjonelle aktør, som responderer best på økonomiske stimuli». Forskernes konklusjon er forsiktig formulert, men likevel lett nok å forstå:
«Funnene ... tyder på at denne teorien har begrenset verdi overfor dagens langtidsmottakere.»
Velferdskontrakten var altså en dårlig ide i forhold til sosialhjelpsmottakernes situasjon og behov, og de aller fleste hadde i liten grad noen realistisk sjanse på arbeidsmarkedet. De trengte snarere oppfølging fra et helsevesen som ikke hadde klart å fange dem opp tidligere.
Forskerne er også inne på at funnene burde føre til større innsats for å forebygge nederlag i skolen og i neste omgang en ny generasjon rekrutter til langtids sosialhjelp. At gruppen langtidsmottakere av det som var ment som korttids hjelp, mener de kan leses som en systemsvikt i velferdsstaten.
Men den nye sosialpolitikken snakker bare om «målrettet» hjelp til de aller fattigste (på engelsk «targeting»), gjerne ved å ta fra de litt fattige, og gi til de veldig fattige. Den har ingen ambisjoner om utjevning eller å påvirke strukturelle forhold som ligger bak individuell fattigdom.
Kvalifiseringsprogrammet fortsetter. For å oppnå suksess og gode «måltall», satser de kanskje på de «en av fire med moderate problemer». Men hva med de andre?
Det har gått landet rundt at de må lære å stå opp om morran, og dette har ikke gjort det lettere for noen av dem.
Nanna Kildal beskriver tilsvarende tiltak ellers i Europa og USA.
Fellestrekket er at sosialhjelpen knyttes til kontrakter om underbetalt arbeid, uten de vanlige arbeidstakerrettigheter; og den som bryter kontrakten eller ikke vil inngå kontrakten, får svært lite å leve av.
USA ligger som alltid foran. I en kronikk i Dagbladet 24.02.1999 siterer hun New Yorks borgermester, Giuliani, som uttalte at alle som fikk ytelser fra det offentlige, ville møte krav om arbeidsinnsats til gjengjeld. «Bortsett fra alvorlig arbeidsuførhet, vil det finnes få unntak.» New York er blitt en renere by, skriver hun, men antallet fagorganiserte kommunearbeidere med ordinære lønner og sosiale og fagpolitiske rettigheter er blitt kraftig redusert.
Virket USAs velferdsreform, med korte stønadstidsrom og bortfall av stønad, for dem som ikke henger med på myndighetens aktiviseringstiltak? Tilsynelatende. Fra 1996 til 1997 forlot over en million klienter velferdsrullene, skriver Kildal, men fortsetter slik:
«Hvor de gikk videre, er det imidlertid ingen som vet.»
Skal det bli slik her også? Hvis NAV-reformens mål om færre på trygd blir realisert, hvor vil det da bli av dem som før ville fått trygd, men som nå loves «arbeid eller aktivitet» i stedet?
Hvis arbeidsløsheten øker, slik det nå er varslet, blir det da Frelsesarmeen som tar seg av dem, eller kan familien klare dette?
Det er selvsagt ikke galt å forsøke å hjelpe sosialklienter til å få arbeid.
Spørsmålet er hvordan det foregår.
Får de tarifflønn med fulle arbeidstakerrettigheter hvis de utfører vanlig arbeid, eller er de underbetalt og uten vanlige arbeidstakerrettigheter?
Som i New York vil underbetaling virke lønnsdempende og undergrave fagorganisasjonenes arbeid.
Fagbevegelsen har derfor også egeninteresse av å bry seg om sosialklientenes skjebne.
I neste runde kan den samme fagbevegelsen møte et enda større B-arbeidsmarked.
Det er mange planer for å tilby aktiviserte arbeidstakere med «redusert arbeidsevne» på arbeidsmarkedet til nedsatt pris, fordi NAV kan betale mellomlegget fra trygdebudsjettet.
Halv trygd/halv lønn. Norge prøvde det såvidt allerede på 1970-tallet.
Kommunene skal stå for aktivisering og kvalifiseringstiltak.
Motstår de fristelsen til å spare penger på underbetalt arbeid?
Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til å forsøke å forsørge seg gjennom arbeid, for den har alltid vært der.
Det nye (eller bortimot hundre år gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten på tvang framfor rettighet, og straffen for ikke å akseptere kontrakten.
Hvis valget står mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse».
En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjøres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg.
Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, særlig blant dem som aldri vil behøve sosialhjelp, eller tror det sjøl..
Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med Attføringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991–92).
Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidsløshet og utstøting ble forklart og forstått av myndighetene.
Mens det i mange år hadde vært politisk enighet om at arbeidsløshet var et systemproblem, var det nå en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forståelsesmåten.
Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nærmest som naturens gang, der ingen har ansvaret, og ingen har påvirket noe. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening. Her er noen avsnitt som illustrerer (s.41):
Velferdsmeldinga i 1995 (St.meld. nr. 35 1994–95) fulgte opp den politiske nyorienteringen.
Den ga oss ikke bare slagordet om å gjørearbeid til førstevalg.
Den var også et hoveddokument for argumentasjonen om at for gode trygder ødela arbeidsmoralen, eller som det fra nå av ble hetende i offentlig debatt: trygdene må gi incitament til jobbsøking.
Fra 2001 fikk vi kampanjen for et inkluderende arbeidsliv.
NHO ville til og med kalle den kampanjen for et mer inkluderende arbeidsliv.
Det viste seg raskt å være en kampanje som skulle innprente budskapet at sykefraværet i Norge var «for høyt», en videreføring av ti års regjeringspålagt partssamarbeid om å bekjempe sykefraværet.
De to andre delmålene, om å gi plass for eldre og funksjonshemmete sto i direkte motsetning til målet om å redusere sykefraværsprosenten, fordi eldre og kronisk syke bruker flere sykefraværsdager enn gjennomsnittet.
Men det var en altfor ubekvem sannhet.
NHO finansierte derfor en såkalt forskningsrapport som skulle tilbakevise at IA-avtalen inneholdt en målkonflikt.
SINTEF leverte rapporten, men den tilbakeviste ingenting.
Det som raskt ble klart, var at inkluderingen ikke skulle oppnås med endringer i arbeidslivet.
Også inkludering var et individproblem.
Legenes sykmeldinger skulle nå i stor skala overprøves av NAV, i en urealistisk tro på at det var store mengder helt unødvendig sykefravær der ute.
Men fraværsprosenten lot seg ikke påvirke før retten til fulle sykepenger ble innskrenket i 2004.
I det siste er de sykmeldtes rettigheter svekket ytterligere, ved at NAV har begynt å tolke lovformuleringen om gradert sykmelding annerledes enn tidligere.
Mens 50 % sykmelding tidligere betydde 50 % arbeidstid, kan du nå få beskjed om å jobbe full tid med 50 % sykmelding hvis arbeidsgiver mener du bare går for halv maskin, og slik står det på NAVs nettsider:
«Det skal ytes graderte sykepenger dersom den sykmeldte kan utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver, enten ved å arbeide redusert tid eller ved å bruke lengre tid på å utføre arbeidsoppgavene.»
Som halvt sykmeldt skal du utføre halvparten av dine vanlige arbeidsoppgaver, og hvis de tar lenger tid enn vanlig, kan arbeidsgiver kreve at du står den tida det tar, om det så er full tid.
Legene bør derfor fra nå av markere at de med halv sykmelding mener halv arbeidstid, slik også NAV tolket loven tidligere.
IA-avtalen bidro altså til å svekke arbeidstakers rettigheter, og til å styrke arbeidsgivers pressmuligheter.
Den arbeidsgiveren som i god samforstand med sin arbeidstaker ville legge til rette for tidligst mulig tilbakeføring til arbeidet, hadde riktignok god nytte av IA-avtalen til begge parters glede; men den arbeidsgiveren som ville bli kvitt en sykmeldt arbeidstaker, hadde også fått stor glede av IA-avtalen.
I 2004 skjedde det en omorganisering som de færreste la særlig merke til.
Arbeidsavdelingen fra Administrasjons-departementet ble slått sammen med Sosialdepartementet (nå AID).
Dermed reverserte de skillet som ble markert organisatorisk i 1948, da Sosialdepartementets arbeidsavdeling ble lagt til det nyopprettede Kommunaldepartementet.
I en historisk oversikt på regjeringens nettsider, står det at Arbeidsavdelingen i 1948 ble overført fra Sosialdepartementet til det nye Kommunaldepartementet fordi oppgavene var blitt for store for én statsråd.
Anne-Lise Seip forklarer det annerledes: Samfunnet hadde erkjent at arbeidsløshet var et økonomisk systemproblem, ikke et privatproblem, og dette innebar at sysselsettingsspørsmålet måtte løses gjennom ny økonomisk politikk, og først i annen rekke gjennom sosialpolitikk.
Derfor fikk man etter krigen et skille mellom sysselsettingspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, som kom til uttrykk blant annet i nyoppdelingen av departementer.
Tilbakeføringen av arbeidsavdelingen til Sosialdepartementet i 2004 skyldtes neppe at den samlede arbeidsmengden nå passet bedre for én statsråd enn i 1948.
Det var fordi man hadde lyttet til markedsentusiastene i OECD og lært av den politiske snuoperasjonen i andre europeiske land.
Det gjaldt å knytte sosialpolitikken tettere til arbeidsmarkedspolitikken.
Tilsynelatende var få eller ingen klar over at man dermed vendte tilbake til en gammel modell, fra den gangen sosialpolitikkens primære oppgave var å betjene arbeidsmarkedet.
Igjen var det å tilfredsstille etterspørselen etter arbeidskraft blitt primært, mens omsorgsdelen ikke bare var sekundær, men den kunne jo til og med undergrave arbeidsmoralen.
Denne reverseringen av sosialpolitikken til gamle dagers modeller ble på en måte fullført med NAV-reformen.
Arbeidsformidling og offentlig stønad til dem som var uten arbeid, var igjen bak en og samme dør, akkurat som fattighjelpen i en fjern og lite tiltalende fortid.
Det var ikke bare på stønadsiden at snuoperasjonen slo inn; den fikk minst like mye å si for alt som hadde med arbeidsformidling å gjøre.
Fattigkassas arbeidsformidling var et redskap som kunne brukes til å tvinge folk til å godta dårlige arbeidsvilkår, og stengte andre utveier enn markedet.
Da fagforeningene kom, fikk de arbeidsløse støtte på en bedre måte.
Det var et ledd i den kampen den organiserte arbeiderklassen hele veien har ført for at arbeiderne i mindre grad skulle være prisgitt markedet.
Fagforeningenes arbeidsløshetskasser skilte seg fra fattigkassa ved å betale ut stønad selv om det fantes arbeid, hvis det arbeidet som fantes var underbetalt eller ikke samsvar med inngåtte avtaler; og vi kunne få støtte fra fagforeningen dersom det var for langt og dyrt å reise for å få oss annet arbeid.
Kollektivavtaler om lønn og arbeidsvilkår var også en måte å stå imot markedet.
Det gamle kravet om «arbeid eller brød» som ble realisert i etterkrigstidas sosialpolitikk, innebar at den som fikk jobb, hadde krav på brød, det vil si anstendig underhold.
Etter hvert som det offentlige faktisk tok ansvar for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd, inngikk det i kompromisset at det ga staten mulighet for kontroll, som fattigkassa – for eksempel med bortfall av stønader ved streik, og mobilitetskrav som motkrav for arbeidsløshetstrygd.
Det ble overlatt til staten å bestemme hva som var «høvelig arbeid», altså jobbtilbud som ikke kunne avslås.
Når regjeringen Nordli i 1977 snakket om rett til arbeid «i rimelig nærhet av heimstedet», var det en markering mot de mest ekstreme kraven fra arbeidskraftkjøperne om større mobilitet hos arbeidskraften (og de menneskene den var knyttet til).
Vi kan forvente nye krav om økt mobilitet, hvis arbeidsløsheten øker.
Det sto i Aftenposten 24. januar i år allerede:
«Folk må få sparken slik at arbeidskraften kan strømme dit den brukes best, mener NHH-professor Kjell Salvanes. Han mener den økonomiske krisen vil vare i flere år.»
Sammenliknet med dagens situasjon, er det interessant at arbeidsformidling svært lenge ble ansett som en klar offentlig oppgave.
I 1906 fikk man lov om offentlige festekontorer.
Private kontorer ble fordømt fordi de var private og ble ledet av profittbehov.
I arbeidsformidlingen trengtes en upartisk instans som ikke hadde økonomiske interesser i saken.
Denne oppfatningen om at formidling av den spesielle varen arbeidskraft var et samfunnsansvar og ikke skulle være en kilde til profitt, overlevde tilsynelatende helt fram til 1. juli 2000.
Da ble arbeidsmarkedet liberalisert, som ledd i den nyliberale revolusjonen, og i tråd med innstillingene fra det omstridte Blaalid-utvalget. Det generelle forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft ble opphevet. Som det entusiastisk står i Rattsø-utvalgets utredning om NAV-reformen (NOU 2004:13):
«Av spesiell betydning for arbeids- og velferdsforvaltningen er dereguleringen av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie. Det offentlige monopolet på arbeidsformidling ble opphevet i 2000. Samtidig ble adgangen til å drive utleie av arbeidskraft utvidet. Det er ennå tidlig å si hvordan denne dereguleringen vil påvirke oppgaver og arbeidsbetingelser for den offentlige arbeidsformidlingen.»
De politiske grepene i arbeidslinjas kjølvann er blitt gjennomskuet av store deler av fagbevegelsen, på tross av den politiske enigheten i Stortinget om den nye sosialpolitikken.
De har møtt motstand, både forsøkene på å svekke sykelønnsordningen og Arbeidsmiljøloven, og forslagene om å reformere alders- og uførepensjonene så de stemmer med arbeidslinja og prinsippet om lavere attraktivitet – mindre beløp og strengere tildelingskriterier.
Også når det gjelder alderspensjonen er det interessant å sammenlikne det som var, med reformen som Stortinget samlet seg om i 2005.
Sosiallovkomiteen som forberedte Norges første alderspensjon i 1936, var opptatt av forskjellen mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», og ordninger «som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til.» De valgte den siste modellen.
De var enige om at det var samfunnets bæreevne og ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen. (A-L Seip: Veiene til velferdsstaten. 1994.) Norge fikk en beskjeden, men solidarisk ordning for alderspensjon. Med Folketrygden i 1965, ble den gjort gjeldende for alle.
Stoltenbergs forslag til pensjonsreform i Norge, innebar nøyaktig slike ordninger som Sosialkomiteen avviste i 1936, der «den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt». Reformen i 2008 ble markedsført av Høyre og Arbeiderpartiet i skjønn forening med et slagord som sa farvel til utjevning og solidaritet:
«Bedre sammenheng mellom (hver enkelts) inntekt og pensjon». Dette ble framstilt som mer rettferdig enn dagens ordning med utjevning «mellom grupper av personer».
Nok en gang en helomvending i forhold til gamle verdier.
Pensjonsreformen straffer dem som går av tidlig. Du kan slutte ved 62 år, men du får en tredjedel mindre i årlig pensjon livet ut, enn om du hadde stått til 67 år. Bjarne Håkon Hanssen sa at hensikten var å beholde seniorene i arbeidslivet. Han påsto at vi var inne i en ny tid, der mangel på arbeidskraft var det normale.
Det var før Septemberkrakket 2008. Det ville vært mye ærligere å si at de prioriterte NHOs krav som både med og uten krise alltid vil være å øke «tilgangen på arbeidskraft», i stedet for full sysselsetting. Dette er ingen arbeidervennlig politikk.
Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stønadssystemet.
Mange var sinte på trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager også, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk.
Både arbeid og trygd var rettigheter.
Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, kan det lett påvirke holdninger.
Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.
Sosialklientene står lavest på rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:
«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, Høgskolen i Oslo, 2005).
I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» – den skammen som oppstår fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har først og fremst seg selv å takke.
Det er viljen, ikke evnen det står på. Det er et budskap som setter spor.
En spørreundersøkelse viste at over halvparten av arbeidsløse i Sverige som fikk sosialhjelp, mente at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid. (Bengt Starrin, Scand J Work Env Health 1997:23 suppl 4 s. 47–54).
Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:
«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes å være mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).
Hvordan opplever den NAV-ansatte å skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen?
Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse.
Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser.
Det mest effektive for å få folk i arbeid, er å disiplinere dem med «krav til søkeratferd» ved å legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmøte og jobbsøkingslogg.
Det er ingen grunn til å bruke penger og tid på kvalifisering.
De kommer raskere i arbeid uten.
Sikkert...
Hvis OECD-forskerne bare er opptatt av hvor lang tid det går før folk kommer i arbeid, stemmer sikkert konklusjonene.
Det tar mer tid å kvalifisere seg enn å ta første ledige jobb.
Men hvis de sist ansatte ikke har kvalifikasjoner å vise til, er det de som går først ved innskrenkninger.
Det ser fint ut på statistikken at de kommer raskt i arbeid, men det bidrar til en voksende gruppe marginalisert arbeidskraft med få kvalifikasjoner, med midlertidig arbeid, dårlige arbeidsforhold og lite trygghet.
Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt.
Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags.
Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg.
Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd.
Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det som vi alle tar for gitt.
Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen.
I land som Norge med et demokratisk styresett, så er storkapitalen avhengige av å framstille sine egeninteresser som flertallets interesser; noe alt tyder på at de har lykkes svært godt med.
Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt.
Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.
Iblant får vi likevel en påminning om at det er noe som ikke stemmer her.
Vi får vite at de arbeidsløse kan hvis de vil, det gjelder bare å gi dem minst mulig stønad, og ikke sy puter under armene på dem.
Men samtidig hører vi stadig at gode ledere er umulig å oppdrive hvis vi ikke tilbyr høye lønninger, fete opsjoner og gylne fallskjermer. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908–2006) har stemplet denne tenkemåten en gang for alle:
«Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere.»
NAV-reformen skulle sette kraft bak den nye sosialpolitikken. Rattsø-utvalgets utredning (NOU 2004:13) la grunnlaget. Her slås det fast at arbeidslinja ikke har vært gjennomført med tilstrekkelig kraft i Norge:
«Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn» (s.18) i stedet var det i følge utvalget behov for en forvaltning «som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt» (s.18).
Ifølge utredningen er dette elementer som inngår i en styrking av arbeidslinja, med de betegnelsene som brukes i andre land: (s.85)
I gamle dager snakket myndighetene gjerne om å teste ut den fattiges arbeidsvilje, for det måtte jo være noe galt med arbeidsmoralen når de gikk uten arbeid.
Nå er det arbeidsevnen som skal vurderes.
Har du ikke en viss restarbeidsevne?
Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet når man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor?
Økt kunnskap kan også gi bedre tjenester, men ikke når utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid må gjøres til trygdesøkerens førstevalg.
I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.
Man bør «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», står det i Rattsø-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184).
Nå skjønner vi bedre hvorfor NAV oppsøker legekontorene for å få tilgang til journalene.
Legenes taushetsplikt er åpenbart en «barriere» som må «fjernes eller dempes».
Hvis dette er tidenes største brukerreform, er det kanskje på tide å spørre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primært skal tjene?
Det er ikke nytt at retten til arbeid også forutsetter en plikt til arbeid, i den betydningen at man plikter å forsøke å forsørge seg ved arbeid.
Det nye er at retten faller bort når arbeidsløshet igjen forklares med egenskaper ved individet.
Da blir arbeidsløshet blir igjen et privat ansvar, som for mer enn hundre år siden.
Men plikten består.
Og offentlig stønad skal nå ikke først og fremst gi et verdig liv.
Prinsippet om laveste attraktivitet er tilbake.
Stønaden må ikke være bedre enn betalingen for den dårligste jobben på arbeidsmarkedet.
Det har alltid vært noen på den politiske høyresida som har holdt fast ved en gammel overklassetenkning, og ment at arbeidsløshet i hovedsak skyldes dårlig arbeidsmoral, og at Folketrygden sydde puter under armene på folk.
Men de fikk ikke særlig gjennomslag, før på 1980-og-1990-tallet da dette også ble rød-grønn sosialpolitikk.
I løpet av 1990-tallet gikk vi fra arbeid som rett og plikt, til arbeid og jobbsøking som plikt, men ingen rettighet.
Det skikkelige folk ikke kunne drømt om å si 1980, er blitt noe som «alle vet» i 2009.
Synet på sykelønnsordningen er et godt eksempel.
I 1977 vedtok et enstemmig Storting sykelønnsreformen.
Fra nå av skulle alle, ikke bare høyere funksjonærer, få full lønn under sykdom.
Det skulle ikke være noen egenrisiko, for sykefravær var stort sett ikke noe den enkelte kunne rå med.
Sosialdepartementet uttalte litt syrlig:
«En kan neppe legge til grunn at de deler av befolkningen som ikke har denne retten, er større potensielle misbrukere enn andre.» (Ot.prp. nr. 68 (1976–77). Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.)
I 2009 ville et like enstemmig storting helt sikkert ha kuttet i sykelønnsordningen, hvis det ikke hadde vært for motstanden fra LO og andre arbeidstakerorganisasjoner.
Sykefraværet er faktisk på omtrent samme nivå i 2009 som i 1977.
Det er bare Stortingets syn på sykelønnsordningen som er nytt.
Norge har revidert sosialpolitikken – dvs. håndteringen av dem som ikke forsørger seg ved arbeid, som resten av Europa – selv om vi ikke har hatt like høy arbeidsløshet som resten av Europa.
Mange av dem som markedet ikke ville ha, har fortsatt fått sykepenger og uføretrygd og AFP i stedet for dagpenger og sosialhjelp, tross arbeidslinjas inntog i sosialpolitikken.
Blant annet fordi motstanden i befolkningen mot kutt i trygdeordningene har vært seigere og mer effektiv enn i mange andre land.
Når vi nå går mot krisertider, og markedet etterspør mindre arbeidskraft, som det heter, risikerer langt flere også her i landet å møte konsekvensene av den nye sosialpolitikken.
Jo mer prisgitt vi blir markedet, jo færre muligheter det er blir til å overleve på en god måte uten å bli satt pris på av markedet, jo verre blir det når markedet ikke vil kjøpe.
Kapitalen vil møte krisen ved å legge mest mulig av omkostningene på arbeiderne.
Vi ser det allerede: sekstimersdag med full lønn vil ingen snakke om, men mange eiere lar sine ansatte få forsøke å redde arbeidsplassene sine med lønnsnedslag, eventuelt kombinert med kortere arbeidsdag.
Hvis arbeidsløsheten øker, kommer det til å bli omkamp om forklaringsmodellene – krav om samfunnsansvar mot individualisering av ansvaret for å stå uten jobb.
Da spørs det hvilken virkelighetsoppfatning som hersker i befolkningen.
Har kapitalen gjennom myndighetene lyktes i å vinne oss for sin virkelighetsbeskrivelse når de, som professor Halvorsen beskrev, har «ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige»?
Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidsløse og trygdesøkere?
At de først og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?
Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider.
Med økende arbeidsløshet vil det komme krav fra kapitalen om å redusere arbeidsløshetsstønadene enda mer, under henvisning til at utgiftene øker.
De vil si det er nødvendig å skape økt «incitament til jobbsøking» og tvinge folk til å godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt økt mobilitet) og midlertidige ansettelser.
Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen få sine krav i gjennom med demokratisk flertall.
Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn idag.
Vi må holde fast ved, at fordi trygd skal være et middel til utjevning og til å forebygge fattigdom, er det helt riktig og i samsvar med hensikten at volumet av disse overføringene øker når flere trues av fattigdom, altså at trygdeutgiftene øker kraftig.
I krisetider må den økonomiske tryggheten for arbeidsløse dessuten økes, ikke svekkes.
Tida utenfor arbeidsmarkedet kan bli lang, for noen kan den bli varig og komme tidlig i livet.
Vi ser allerede i dag en skremmende utvikling når det gjelder unge arbeidsløse og unge uføre.
Det må bli dyrt for staten å la mange gå arbeidsløse.
Høy arbeidsløshet må ikke framstå som den enkleste og billigste kriseløsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.
Skal vi i et demokratisk land kunne demme opp for en slik utvikling, må befolkningen holde fast ved den solidariteten med de arbeidsløse og trygdesøkende som var forutsetningen for velferdsstaten.
Forutsetningen for solidaritet er innsikten om at det kan være meg som faller utafor imorgen, selv om det bare er deg i dag.
For flertallet i Norge er det denne formen for solidaritetstenkning som gjennom klassekamp har sikret økonomisk trygghet og dermed valgfrihet i livet, også når markedet ikke etterspør oss som arbeidskraft.
I was a miner
I was a docker
I was a railway man
Between the wars
I raised a family
In times of austerity
With sweat at the foundry
Between the wars. I paid the union and as times got harder
I looked to the government to help the working man
And they brought prosperity down at the armoury
We’re arming for peace, me boys
Between the wars.
I kept the faith and I kept voting
Not for the iron fist but for the helping hand
For theirs is a land with a wall around it
And mine is a faith in my fellow man
Theirs is a land of hope and glory
Mine is the green field and the factory floor
Theirs are the skies all dark with bombers
And mine is the peace we knew
Between the wars.
Call up the craftsmen
Bring me the draftsmen
Build me a path from cradle to grave
And I’ll give my consent
To any government
That does not deny a man a living wage.
