STEINAR LEMS POLITISKE TESTAMENTE

Steinar Lem publiserer 3. April en kronikk i Aftenposten, der han kommer med noen tanker han har omkring livet og døden og vårt Norge av i dag.
Jeg brenner etter å få kommentere denne kronikken, men for å la mannens egne meninger bli klart og tydelig adskilt i fra mine egne, så siterer jeg først kronikken ordrett.

Man har fortalt meg at jeg skal dø. Nå, ingen stor overraskelse kanskje, dø skal de fleste av oss.

Jo, men skolemedisinen hevder at sanden i timeglasset mitt raskt renner ut.

Hvis døden er det mest dramatiske og sikreste ved livet, hvorfor reflekteres det i offentligheten nesten ikke rundt døden?

Innenfor det naturvitenskapelige verdensbildet, det normale i et sekularisert samfunn, også hos dem som søker høytid i kirken på julaften – er døden utslettelse.

Du blir opphevet. Borte er Romsdalsfjella og Schubert og nærmeste familie.

Du og Wergeland og Himmler står på samme linje, ingen linje. For bestandig.

Hvis dette er sannheten ligger det en dyp sorg over menneskeheten.

Kanskje burde vi bli varme mot hverandre i ren medlidenhet.

En selvnytende og rastløs adferd synes mer i pakt med empirien.

Nær-døden-opplevelser har gått inn i språket som en klisjé.

Men i intellektuelle kretser anses temaet som ufint og fortrengningsverdig, til tross for at det finnes et stort materiale fra anekdoter til veldokumenterte bøker og forskningsarbeider som sterkt tyder på at bevisstheten overlever døden.

Ved hjertestans ser mennesker av og til seg selv og omgivelsene utenfra.

Slike beretninger er tilgjengelige for kontroll.

Oftest inneholder opplevelsen en følelse av å komme inn i et lys av kjærlighet og varme, her finnes innslag av humor, ofte ser mennesker nære avdøde, livet passerer gjerne revy og de får en innsikt i hensikten med hele sirkuset – som ikke passer med kulturelle og religiøse reflekser, men som sammenfaller med Kants etikk: Du skal gjøre noe for andre og du skal utvikle deg selv.

Er det uinteressant å diskutere hva slags vesen mennesket er? Hva døden er?

Ville ikke en ny følelse av at livet ikke bare sikter mot økende BNP og personlig status spille en betydelig rolle for hvordan det går med kulen vi bor på?

Men naturvitenskapen vil ikke utvide sin forklaringsmodell.

Og livet hinsides er jo allerede fullkomment ivaretatt av de etablerte religionene.

Nordmenn flest står i statskirken. De ekte troende i frikirker.

Her får jeg høre at min evige frelse er sikret.

Jeg må bare tro på treenigheten og Jesu oppstandelse.

Nå, slik?

Men hvis jeg i dyp sannhetssøken kommer til et annet resultat, slik Wergeland og en del kinesere har gjort, skal jeg straffes – lenge.

En kjærlig Gud straffer sine barn i all evighet på grunn av gal tro?

Denne groteske blasfemien anses av kristne flest som nei da, det kan vel ikke være sånn, men er like fullt kirkens lære og ligger i den vestlige underbevisstheten og småråtner.

Denne snille, ukristelige, hverdagstroen hindrer et ekte og kraftfullt religionsoppgjør som erstatter onde dogmer med moderne kunnskap og humanitet.

Likevel blir de bokstavtro religiøse flere og flere i Norge som følge av innvandringen av muslimer.

Også dette viser religionens absurditet.

Kristen er du hvis du har vokst opp på Sørvestlandet eller i sørstatene i USA.

Ingen erkjennelsessøken trekker en jærbu inn i islam.

Pakistanere leter ikke etter sannheten for så kanskje å komme frem til at Jesus frigjør.

Koranen inneholder særlig hatefulle beskrivelser av hva som skal skje med de vantro i helvete. Da er det ikke greit å være født i Italia, skjønt den katolske kirke opplyser om at det ikke finnes noen frelse utenfor kirken.

Så var det ikke så gunstig å bli født i Pakistan likevel.

Men når verdensreligionene ikke bare er innbyrdes uforenlige, men følger sosiale og geografiske utbredelseskriterier – er de jo åpenbart også usanne.

Å si noe sikkert om Gud er én, tre eller null er ikke lett, men vi vet at grisen ikke er et urent dyr, og det er nedslående at denne overtroen vokser i Norge.

Med unntak for hijaben omfavnes islam respektfullt av nesten hele den norske offentlighet.

Høyresiden ønsker billig arbeidskraft.

Ytre venstre ønsker seg kanskje et nytt revolusjonært subjekt etter arbeiderklassen.

Resten av venstresiden tror at det er solidaritet med de fattige å respektere deres religion, mens de i virkeligheten støtter den mannlige makteliten.

Resultatet av innvandringen blir selvsagt at islams innflytelse vokser, ikke snikete, men åpent, og det er en politisk tragedie at denne utviklingen kritiseres av Frp – et parti som graviterer rundt egoismen som styrende kraft.

Religiøs og kulturell undertrykkelse i innvandrermiljøene kamuflerer selvødeleggende trekk ved vestlig kultur.

Hvis ikke en dypere religionskritikk og krav om like rettigheter for alle norske jenter og kvinner blir et tverrpolitisk anliggende, forblir Frp stort og farlig.

Jeg har i hele mitt liv arbeidet for at nordmenn skulle redusere sitt forbruk til fordel for global fattigdomsbekjempelse og miljø.

Det har ikke norsk venstreside eller norske antirasister, som derimot er intenst opptatt av at knapt en eneste asylsøker skal sendes tilbake til hjemlandet.

De krever ikke at titalls av milliarder må brukes til vaksineprosjekter, rent drikkevann, anstendige flyktningeleire.

Jeg har rett til å bekymre meg for hva som skjer når Oslo ganske snart, og ved stø kurs også Norge, får et flertall med muslimsk bakgrunn.

Problemet med islam er at de troende ikke aksepterer en historisk-kritisk tekstforståelse.

Det var det dødsstraff for i det klassiske islam, akkurat som det var det for frafall.

Koranen er rettet mot «dere og deres menn».

Mannens underordning er fastsatt, også kvinnens rett til å slå ved oppsetsighet.

Mannen må dekke seg til i det offentlige rom. Kvinnen slipper.

(Eller husker jeg noe galt her?)

Den vestlige dobbeltmoralen overfor muslimer er kraftig.

Hadde norske kristne eller nynazister vært åpne for ideen om å henrette homofile ville de blitt demonisert.

Annerledes med Islamsk Råd.

Vi ser tendenser til at islam i Vesten modereres – men også radikaliseres.

Uansett vil et økende antall muslimer bety mer konflikter, mer vold og et svekket nasjonalt fellesskap.

Rom for andre debatter vil bli mindre.

Mange muslimer blir opprørere.

Jeg er stolt av å dele statsborgerskap med Shakil Rehman, Sara Azmeh Rasmussen, Walid al-Kubaisi.

Store grupper muslimer er sekulariserte ressurspersoner som gjør Norge bedre, men fortsatt betydelig innvandring vil måtte bety et tilbakeslag for kvinners status, ikke minst det nye skillet mellom de rene som dekker seg til, og de urene, horene som det heter på Oslo-skolene.

Det blir vanskeligere å være homofil.

Ytringsfriheten vil lide store tilbakeslag slik vi har sett forsøk på allerede, selv med et såpass lavt antall muslimer.

Skal vi lykkes med integreringen må innvandringen begrenses kraftig, og det skal være et ubetinget mål at kjønnslikestilling, respekt for homofile og retten til religionskritikk er ufravikelige verdier.

Dette skal være statens erklærte verdigrunnlag – til dels på bekostning av dialog som støter an mot Koranens grunnfjell, og et ideal om respekt, selv for dem som ikke fortjener det og lett såres.

Globalt finnes det ingen annen visjon for verden enn at alle må få nok der de lever, og ingen altfor mye.

Vi kan ikke tolerere en atmosfære der muslimer privat må stå til rette for sitt livssyn. Jenta med hijab foran deg kan bli Norges neste nobelprisvinner.

Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.

Sitat slutt.

Sånn. Da vet vi alle sammen hva vi egentlig debattèrer her.
For mitt eget vedkommende, så oppfatter jeg dette som en døende manns politiske testamente.
Et testamente fra en mann som er bekymret for både Norge og for verden, men som absolutt ikke vil tas til inntekt for Fremskrittspartiets jalla og fyllepreik.

• Hvis døden er det mest dramatiske og sikreste ved livet, hvorfor reflekteres det i offentligheten nesten ikke rundt døden?

• Fordi offentligheten/media praktiserer infantil fortrenging til shoppingens fremme.

• Er det uinteressant å diskutere hva slags vesen mennesket er? Hva døden er?

• Nei og nei.
  

• Ville ikke en ny følelse av at livet ikke bare sikter mot økende BNP og personlig status spille en betydelig rolle for hvordan det går med kulen vi bor på?

• Absolutt!

• Skal vi lykkes med integreringen må innvandringen begrenses kraftig, og det skal være et ubetinget mål at kjønnslikestilling, respekt for homofile og retten til religionskritikk er ufravikelige verdier.
  

  Dette skal være statens erklærte verdigrunnlag – til dels på bekostning av dialog som støter an mot Koranens grunnfjell, og et ideal om respekt, selv for dem som ikke fortjener det og lett såres.
  

  Globalt finnes det ingen annen visjon for verden enn at alle må få nok der de lever, og ingen altfor mye.

• Bingo. Sånn må det bli.
• Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.
• Sorry about that one. Fortapelsen (og ikke nødvendigvis Helvede slik det framstilles i Little Nicky og annen populærunderholdning) er en bærebjelke i kristendommen; og det er derfor vi i det hele tatt snakker om Jesus som vår frelser.
  

Alt i alt vil jeg si at Steinar Lem leverer en sterk og logisk oppbygget kronikk, og den som finner noen støtte for FRP-politikken her ser mye bedre enn meg.

Kanskje noen helst bare ser det de ønsker å se?

Fremskrittspartiet er og forblir for bygdeorginaler og infantile.

Redd Norge og naturen; og stem Kystpartiet.

Gordon Gekko går fortapt.

Slå ikke følge.

Tenk.