JULEGAVE TIL LAND OG FOLK (Hadde jeg ikke allerede brukt caps loc på alt, så skulle land og folk hatt stor forbokstav)

Morten Abel: Hard To Stay Awake



Det måtte vel skje til slutt: Vi bloggere ble rett og slett utblogget av journalistene, med mainstream media som en uovervinnelig bloggplattform i det etablertes tjeneste.

En passende sang til å avslutte et shitty valgår.
Og et shitty bloggeår.

Gringo er forøvrig en figur som ble skapt av og for portalen VGB.
Denne bloggen var bare en backup-blogg, siden mange av innleggene mine på VGB ble slettet.
Etterhvert fikk denne bloggen sitt eget liv, og moderbloggen på VGB er akterutseilt for lengst.

Gringo avlives ikke, han bare legger ut på seilas.
For han kan jo fortsette bloggingen, eller heller kose seg med kjekke dataspill.

Hva tror du vil gjøre Gringo mest godt?


Gringo er sliten.
Ja Gringo er trett.
Ned halsen gikk tapene
Nå er Han mett.

Mot storkapitalen
Hjalp ei poesi.
Han oppgir sin blogging.
Hans tid er forbi.

FAIRYTALE OF NEW YORK

KJÆRLIGHETENS KJØTERE (Hans Petter Moland 1995)

Filmen handler om 3 pelsjegere som går hverandre på nervene.
I ei hytte på Grønland.

Plottet er med andre ord helt typisk rotnorsk.
Alt burde ligge perfekt til rette for kalkuneri av ypperste slag.

Filmen kunne utrolig lett blitt nok en lidelse av typen "slùta sùpa nu Pekka."
Men slik blir det likevel ikke.

KK redder seg elegant i land, flytende på ett glimrende manus.
Vi får også levert elegant skuespilleri og filmhåndtverk.
Terje Rypdal spiller gitar.

Bølla Renbæk, forskeren Holm og poeten Larsen.
Det viser seg å bli kombinasjonen "from Hell" i ødemarka.
Begrepet mindgames får helt nye dimensjoner.

Jeg skal ikke røpe slutten på historien.
Det blir mye drama.

På alle måter.

Filmen har en dybde i seg, som jeg sjelden ser i filmer lenger.

Kvinners sanne vesen beskrives, for eksempel, ganske treffende.

(Og menns sanne vesen også...)

Denne filmen anbefales varmt.

Selv om handlingen preges av kulde.

REMAINS OF THE DAY (James Ivory 1993)

Butler Stevens er en pliktoppfyllende og lojal tjener for sin herre Lord Darlington.
Lord Darlinton blir, som de aller fleste andre høiremænder innad i den engelske overklassen på 1930-tallet, overtalt av nazistenes konspiratører til å etablere en positiv kontakt mellom naziregimet og den engelske konservative regjeringen.

Storgodsets bestyrerinne Miss Kenton er en livlig og viljesterk ung kvinne; som med avsky blir vitne til Lord Darlingtons svikefulle overklasseaktiviteter sammen med fascismens folk.
Likevel får hun kjærlige følelser for den 100% lojale butleren.

Filmen er basert på en roman skrevet av en japaner, og settingen er altså satt i Storbritannia.
Begge disse to folkeslagene vet jo en ting eller to om lojalitet uten gjensidighet.

Det blir ingen happy ending.
Butleren taper alt.

Butleren mister både verdigheten og kjærligheten.

JEAN DE FLORETTE (Claude Berri 1986)

Historien om Jean de Florette utspiller seg i 1920-tallets Provence.
Jean de Florette blir symbolet på den lille manns kamp mot overmakten; i det stedets kakse Papet vil fordrive ham i fra både gård og grunn ved hjelp av alle slags svikefulle rikmannstriks.

Normalt synes jeg at dramafilmer er kjedelige og preget av føleri, men denne filmen har en politisk snert og en sosial pondus som gjør den til en liten perle.
Visse fakta i tilværelsen kommer svært tydelig fram, og det til tross for at filmen ble laget i 1986 (under den kalde krigen) da man helst skulle tie stille om alle slike ting her i vest.

For uansett hvor flittig du er, og uansett hvor arbeidsom og ekte mann du er, ja, så vil alltid kortene i spillet være merket.
Spillet har forskjellige regler for hver enkelt deltaker, slik at seieren alltid er sikret på forhånd for "the big man" og hans interesser.

Fortsatt blir denne livsanskuelsen fortiet veldig mange steder; men de sanksjonene som blir rettet i mot den som hevder dette syn, de er blitt mye svakere nå etter at den kalde krigen tok slutt.

Se filmen. Den er varmt anbefalt.

ARMAGEDDON (Michael Bay 1998)

Armageddon er noe så herlig som en fullblods underholdningsfilm.
Ett helt stort lass av gode skuespillere deltar i filmen.
Anført av Bruce Willis himself.

Handlingen er enkel.
En stor meteor er på vei til jorda, og den kommer til å kverke absolutt alt liv.
Ymse helter må derfor opp i verdensrommet, for å sprenge hele shaiten.

Jeg kan ikke unngå å nok en gang legge vekt på hvor underholdende denne filmen er.
Når man først skal se en ren underholdningsfilm, ja, så skal den jammen være god.

Arbeiderklasseromantikken og karsligheten ligger i tjukke lag over alt.
Og er dette kanskje noe av det som gjør filmen så god?

Det bildet Armageddon tegner av arbeiderklassen er svært realistisk.
Og om der finnes noe som helst å lære av denne actionfilmen, så ligger det godt gjemt her i denne matèrien.
Forestill deg bare en snerpete og byråkratisk politikertype stå der og snakke patronisèrende (og mildt nedlatende) til arbeidsfolka i filmen.
Da innser du kjapt at det slett ikke blir lett for de revolusjonære i verden, det å samle arbeiderklassen til samhandling.

Men for all del: Dette er jo bare underholdning.
Ren diggbar action.

12 ÅR

Her er hun, en profilert bloggepuddel, selveste Frøya i all sin prakt and glory.

Litt gråere for hvert år som går, som sin herre, og litt mer stiv og støl i kroppen.

Litt mild hjertesvikt har også dyret pådratt seg siden ifjor, men gamlemor holder dampen oppe, og har tatt røntgen og fått hjertemedisiner.

Tolv menneskeår blir jo tross alt 84 hundeår.
Vi må rekne med litt gruff i alderdommen.

Endene og tjelden husjes til sjøs som før, og stoltheten og arrogansen har ikke minket merkbart med årene.
Vannskrekken er fortsatt intakt, og dyret misliker fortsatt risikabel klatring intenst.

Alt fe er sin herre likt.

***

.