BLOGGBØNN

***


Kjære far i høye himmel, hør mitt hjertes stille bønn.
Aldri som jeg vil, bare som du vil.
Jeg kjenner dine ord.

Og dersom det blir i tråd med din oversikt over de store sammenhenger, kjære Gud, så la oksene vinne i Pamplona i år.

Jeg kjenner til at mennesker er mye mer verdt i dine øyne enn både fe og planter.
Okseløpet er likevel dyreplageri og ondskap.
Jeg vet du er enig.

Oksene har ikke bedt om dette.
Deltakelsen er frivillig.
For menneskene.

Dersom din vrede aller nådigst kunne ramme dem, både i okseløpet og i selve den skamløse tyrefekterarena, så ville jeg bli takknemlig, og full i nytt håp om ditt snarlig kommende fredsrike.

For menneskene ødelegger nå jorda, og alt som lever på den.
Menneskene frykter ikke lenger din mektige harme.
Som vi alle burde.

Havet stiger, sola steiker, og menneskene håner skaperverket.

Og dersom døden blir i strengeste laget, nåde over nåde som du jo alltid har min Herre, så vil streng tukt uten dødsfall også tas i mot med hjertelig lovsang og takk.

Vi kan jo ikke omvende oss dersom vi er døde.
Jeg forstår det, og vi kan ikke alltid få det slik som vi ønsker.

Du vet alltid best.
I all evighet.

Amen.



***

DYREPLAGERI

***

Polarforskeren Odd F. Lindberg fikk virkelig føle vreden da han sa sannheten om dyreplageri i Norge.
Men han tier fortsatt ikke.

Det vil ikke bli feil å si at han går Miss Monsen en høg gang hva ytringsfrihet angår.

Jaja mensann, sånn`va dèt.

***

DYREPLAGERI

Og dyreplageri er ennå ikke forbudt.
Men det burde ha vært det.

Men den lovgivende forsamlig i landet stiller jo til valg allerede i September.
Du har vel fått det med deg?

Elefantene

En gang levde elefantene frie og stolte i jungelen.
Ingen kunne true dem, og menneskene oppfattet dem nesten som overnaturlige vesener der de stolt gikk i flokk og trompeterte sin ankomst ved vannhullene.

Etterhvert fant menneskene ut hvordan de kunne temme disse mektige dyrene, og ikke lenge etterpå dro elefantene tømmerstokker gjennom jungelen og fraktet menneskene sikkert fram over utrygge elver.

Konger og storfolk likte elefantene sine, og smykket dem gjerne med vakre kostymer i gilde farger for riktig å trone i fra elefantenes rygg.
Ble det krig gikk alltid elefantene i front for å ta av den verste støyten.

Etterhvert kom maskinene, og elefantene ble gammeldagse.
Maskinene kunne jobbe om natten så vel som om dagen, og selv om elefantene var store og sterke trengte de å hvile iblandt.
De trengte å bade i elva, de trengte lek og samvær med andre elefanter.

Storfolkene likte heller ikke elefantene så godt som før.
Maskiner og høye bygninger ga dem den glansen de trengte, og våpnene var nå så sterke at selv ikke elefantene maktet å stå i mot dem.

I dag livnærer mange elefanter seg gjennom å bære turister på sin rygg, og drømmer om den gamle tiden.
Siden det ikke lenger er så mye arbeid for elefanter, blir de ofte ført til jungelen og satt fri.

Der må de temmede elefantene klare seg selv.
Så godt de kan.

Gjøker med gevær

Dersom noen slapp en kubbe med dynamitt ned i ett saltvannsakvarie, sprengte ei størje der nedi i filler, og lappet restene sammen for å stille størja ut som trofè (prøv å se for dere denne absurde situasjonen - det er ikke lett :)

Ville dere da blitt imponert over denne store og flinke fiskeren?
Ville han fortjent å få lov til å kalle seg en fisker i det hele tatt?
Var det fiske eller avliving vi ble vitne til?
Gir ikke svaret seg selv?

Men det er en gruppe mennesker, ganske rike mennesker selvfølgelig, som får lov til å kalle seg jegere.
Dette til tross for at det de driver med har like lite til felles med jakt , som det eksempelet med størja i akvariet har å gjøre med fiske.

Dette er den såkalte direktørjakten; som av forståelige grunner gjerne foregår skjult.
Gjerne i tidligere østblokkland.
Skjermet ifra media.

Her knyttes nettverk. Her tas avgjørelser utenfor styrerommenes søkelys av maktens menn.
Her har bare de inviterte adgang. (Det er privat, må vite). Her er det fritt for fagforeningsfolk og andre (for dem) brysomme individer.
Fritt for deltakere som kunne funnet på å snakke om The Event, eller om hvilke andre storfolk som var til stede og deltok.
Privatlivets fred folkens.
Privatlivets fred...

Selve skytingen foregår i en på forhånd planlagt killing-ground, ett slags amfiteater, der direktørene og hel-og-halvkongelige ligger og venter på at dyrene skal dukke opp forann geværsiktet.
Men først skal storfolka vise hverandre sine geværer.
(Min er større enn din)

Dette er designer-rifler som gjerne koster flere arbeideres årslønner.
Er skytevåpenet innsatt med edelsteiner og gull som pynt kan prisen fort grense opp imot årsbudskjettet til ett Norsk somatisk sykehjem.
Så det er ikke noe i vegen med redskapen...
På våpenfronten finnes det ikke noe ønske om sparing og innstramminger.
Vær du trygg.

Dyrene som blir valgt for "jakten" er gjerne ment å skulle gi storfolka en aura av manndom og styrke.
Mucho Hombre :)
Rådyr og kaniner er liksom ikke tingen for markedsøkonomiens adelskap.
Nei: Bjørner og villsvin må det være.

Så bamsefar og villsvinpappa hentes halvtamme og forvirrede ut ifra sitt rolige liv i fangenskap og gis litt lett dop for at de ikke skal være altfor kamplystne og raske på foten.
Og drives så av betalte tjenere ned imot det nevnte amfiteateret: Vår tids colosseum.

Her ligger de tapre jegere på lang, lang rekke og den såkalte jakten begynner.
Jeg sier den såkalte jakten, fordi det dette egentlig er - det er blinkskyting på levende blink.

Man må nesten bli litt ufrivillig fascinert av hvordan deltakerne i drapsorgien klarer å omforme det de gjør til "jakt" oppi sitt hode.
Men først og fremst påkaller denne kvasi-jakten forakt og avsky.
Man skulle også tro den kom i strid med lovverket.
Dyreplageri er jo faktisk forbudt.

Men igjen: Det er ingen hvem-som-helst-mennesker som er invitert hit.
Det er mennesker man ikke vil ha som fiender.
Mennesker som sier: "Vet du ikke hvem jeg er? "
Og mener det.
Uten ironi.

Og enden på historien? Hvordan gikk det med bamsefar og villsvinpappa?
Vel: De fleste unnslipper faktisk i første omgang.
Til tross for de superbe geværene skyter storfolket overraskende dårlig.
Men det blir så mange som fyrer løs at noen streifskudd må det jo bli på de arme firbeinte i ildstormen.

Da kaller organisatorene av The Happening inn de egentlige jegerne.
Jegere som oppsporer de skadde dyrene og gir dem nådeskuddet.

Men sporingen starter ikke før jegerne er sikre på at storfolket har låst ned våpnene sine, og satt seg ned i baren for å gratulere seg selv.
For en ekte jeger vet hvilken skade en rifle kan gjøre i uvørne og ukyndige hender.
Han jakter ikke sammen med gjøker.
Gjøker med gevær...