Killerinstinktet

Killerinstinktet står høyt i kurs på Mammons mark.
Det gjelder å vise aggressivitet og stayerevne i forretningslivets jungel, og direktørene leser gjerne krigsfilosofi av typen Sun Zi som sengelektyre mellom slagene i styrerommet.

Ingen triks er for skitne for en "god" toppleder, og ingen intriger for tarvelige, når det er god business å hale i havn.
Istedet for å bry seg om lovverket ser oligarkene på hva man kan slippe unna med.

Det er en grunn til at forslag om å øke etterforskning og regulering rettet i mot økonomisk kriminalitet, alltid fører til ramaskrik og protest fra de pengesterke miljøer.
Og det hver eneste gang temaet kommer på bane.

Brenner det under føttene deres?
Vet vi ikke egentlig svaret?

Framdyrkingen av killerinstinktet har nå nådd slike høyder at det etterhvert har blitt ganske utrivelig på mange arbeidsplasser.

Hvor givende kan det egentlig bli å til stadighet gå rundt å vente på killingtime?

Har noen tenkt på at killerinstinktet logisk nok fører mye killing med seg?

Ønsker vi dette?

Bør ikke killerne snart bli fortalt hvor skapet skal stå?

Killerfilosofien har sneket seg inn steder der den før var uhørt.
Det bør bli vanskelig for de involverte å bortforklare at dette automatisk følger med den privatiseringsbølgen som Bondevikregimet iverksatte.

Værrdiann - My Ass.

I norsk helsevesen snakkes det om stykkprisfinansiering og betalte liggedøgn med ett tonefall som om det var en kasse bananer som ble diskutert.
Sykehusdirektørene sier de vil øke kvaliteten på sykehusene, og omsetter målsetningen til handling ved å annskaffe til sitt kontor ett direktørskrivebord til en pris av 5 hjelpepleierlønninger.
Deretter killer direktøren 5 hjelpepleierstillinger p.g.a. det samme stramme budsjettet.

Mammons treller har ingen ære.
Når skal vi forstå det?

Når skal vi få dem ut ifra de sektorer i samfunnet som betyr mest for oss?

Strømforsyningen, helsevesenet, og andre vitale interesser?

Oligarker vil ikke alles beste.
De vil kun ha profittmaksimering.

Oligarker er kanskje ikke villige til å selge sin egen bestemor for dårlig betaling, men en ekte pengemann selger gladelig naboens bestemor.
På anbud...

Killerinstinktet har i takt med forretningsstandens økte politiske innflytelse også begynt å gjøre seg gjeldende i politikken mer og mer.
Dette ses mest tydelig i USA, der kapitalinteresser har fått styre denne nasjonen til beste for plutokratenes egne behov i mange år nå.

En salig røre av eierinteresser i både oljefirma og militærfirma er å se, blandt menn som samtidig sitter i avgjørende posisjoner politisk.
Dermed er det fullt mulig å føre en politikk som tjener ens egen lommebok for Rumsfeldt og resten av de med "forretningsteft".
(I Irak for eksempel).

Og vi kjenner vel etterhvert Gordon Gekko`s moral?
Gjør vi ikke?

Når det er mulig å gjøre noe uetisk men lønnsomt: Hvem tror på at en rik mann besinner seg?

Hvem tror på at han tenker på fellesskapets ve og vel?

Er det ikke snart nok killing nå?



Om vilje til makt

2009: Alt er fortsatt med det samme )))