Flukten til Paraguay

På Luthers tid, i Friesland, levde det en katolsk prest. Simon Menno, var hans navn.
Som mange andre geistelige på denne tiden var han ikke på nett med Romerkirken i ett og alt. Og i motsetning til de fleste, hadde han motet og overbevisningen som skulle til for å bryte med Vatikanet.
Menno`s avvik ifra Den Hellige Fader i Rom`s lære var, sett med våre dagers øyne, minimal. Mennonittene som hans tilhengere raskt ble kalt av andre - praktiserte voksendåp, nektet å gjøre krigstjeneste, og ønsket å danne bondesamfunn med sine trosfeller.
Ikke mer.
Ikke mindre.

I reformasjonens tid var dette mer enn nok til å nedkalle Pavens vrede. Bål og brann fulgte raskt etter den flyktende menigheten.
Toleranse er ikke det begrepet som denne historiske perioden er mest kjent for.
Simon Menno og hans hardt prøvede trosfeller fant til slutt ett midlertidig fristed hos Grev Ahlefeld i Holstein.
Holstein var dansk den gang, og flyktningene var foreløpig trygge for germanernes harme og flammer.
Tyskland og Danmark rivaliserte likevel om området, og det så ut som om det gikk imot utslettelse av mennonittene, da de nok en gang fikk en uventet fluktmulighet.

Russland tilbød menigheten asyl i de nylig erobrede områdene sine nord for Svartehavet, dersom de ville gå inn for å kolonisere Donbekkenet.
Her skulle mennonittene få ett fristed - lovet Katarina II - til "evig tid".
Mennonittene skulle få fritak for krigstjeneste, og bli garantert trosfrihet i Russland.
Akkurat slik menigheten alltid hadde ønsket.
De skulle videre få rett til å undervise barna sine på den særegne Platt-tyske dialekten sin, med danske ord og vendinger godt iblandet.

I 1788 var de første mennonittene reist til Donbekkenet, og 100 år senere var det 170 000 av dem. Jordbruket blomstret og generasjon etter generasjon fortsatte å tale det samme merkelige og gammelmodige språket ved floden Molotschnaja.
På Ukrainas sletter ble reformasjonstidens skikker fra Holstein og Sønder-Jylland holdt i akt og ære fremdeles.

Så i 1917 brøt revolusjonen ut i Tsarens imperium.
Som så ofte før, lovet ikke forandringer godt for Mennonittene.
Alle deres kollektive erfaringer tilsa vaktsomhet.
De familiene som var dyktigst til å lese spillet sørget for å komme seg ut av Sovjetunionen før det ble for seint.
Winston Churchill hadde ennå ikke funnet på begrepet, men jernteppet senket seg for Ukraina i 1928.
Nødutgangen var stengt, og atter en gang ble forfølgelse mennonittenes skjebne.

Verneplikt ble innført, religionsundervisning ble forbudt, og mennonittene ble tvunget inn som arbeidere i statens kollektivjordbruk (ikke ulikt livegne) og fratatt sin jord og sine dyr uten vederlag.
Ettersom de var flinke og flittige ble mennonittene dessuten ofte beskyldt med urette for å være såkalte kulakker, eller storbønder.
At mennonittbonden hadde ett sunnere forhold til alkohol enn den typiske sovjetiske bonde, var nok en mer realistisk forklaring på mennonittenes blomstring enn Stalins fantasifulle forklaringsmodeller.
Men det var Stalin som hadde det siste ordet - alltid og uansett.

Da Hitler gikk til angrep mot øst, erklærte den sovjetiske diktator like godt mennonittene som statsfiender for å være på den sikre siden.
Hat mot særpreg er diktaturets adelsmerke.
Den endelige løsningen nærmet seg.

Det hemmelige Russiske politi - GPU - hadde allerede tatt med mange av de såkalte "tyskere" til Sibir da restene av det engang lykkelige samfunnet ble reddet av den mest uventede engel man kan tenke seg: Adolf Hitler.
Da Nazistene utover i krigen ble fordrevet bort fra Ukraina igjen fulgte mennonittene med dem til Tyskland.
Menigheten hatet fortsatt alt som hadde med krig å gjøre, og hadde også nektet å tjene i Hitlers hær.
Men mennonittene visste utmerket godt hva Stalin hadde planlagt for dem.
Av to onder valgte de det minste: Veien til Tyskland.

Slik endte restene av ett samfunn opp som displaced persons i ruinene av Det Tredje Riket.
Og ingen andre enn Stalin ønsket å åpne sine grenser for dem.
Vestmaktene rett og slett likte ikke disse "Tyskerne" som hilste på hverandre med å slå hælene sammen, omtrent som Admiral Von Schneider i "Grevinnen og Hovmesteren".
Og valgte ledere kalt Oberschultze ,som de ga små militærinspirerte bukk.

Døm_Aldri_Noen_Etter_Folklòren.

Da kom en gledelig melding ifra Paraguay.
I Paraguay hadde man ikke noen motvilje imot mennesker som hadde flyktet fra Sovjetunionen.
Ikke engang imot disse "tyskerne" - som strengt tatt like godt kunne kalles dansker.
Begge deler ville vært like rett.
Eller feil.

Hvem vet hva de tenkte, Paraguay`ene?
En gringo er en gringo, kanskje?

For mennonittene var motivet likegyldig.
Her åpnet ett alternativ til Sibir seg, og alt måtte være bedre enn det?
Mennonittene ble tilbudt Chaco Boreal som nytt tilfluktsted.
Et ganske annerledes sted enn hveteåkrene i Ukraina.
Her skulle ett pasifistisk folk, som ikke hadde noe eget politi engang, overleve blandt fiendtlige indianere i ett jungelområde allerede erklært ubeboelig for "hvite".

Morostammen begynte straks å drepe Mennonitter, i tråd med sin tradisjon imot alle som trådte inn på deres territorier.
Men Lenguaindianerne (Moroenes dødsfiender) forsto kjapt at disse gringoene ikke var helt som andre gringos.
Lenguafolket ble venner med de nye og rare menneskene - som ryddet jord i jungelen og klakket med hælene.
Og de bestemte seg for å holde en vernende hånd over innflytterne.
Til gjengjeld fikk Lengua`ene gå på mennonittenes skoler og lærte seg de rare språk og skikker som der ble praktisert.
En Lengua har sans for god underholdning, sang og dans.
Livet kan bli kjedelig uten.

Slik gikk det til at man i Paraguay kan påtreffe platt-tysktalende indianere som praktiserer skikker innført av Kurfyrst Frederik i Tyskland for flere hundre år siden...

Er det fortsatt noen som synes verden er kjedelig?
At det ikke er mer igjen å oppdage?

Jeg tror du i såfall må lete bedre.
Eventyrene er der ute.
For den som ser.