Maktens Basuner

Er det bare meg, eller er det flere som det går kaldt nedover ryggen på når maktens menn lover at "vi" skal "satse på forskning" for framtiden?

Tenk over det:

Hver gang det nærmer seg lønnsoppgjør i Norge, står en eller annen professortype på TV og sier på sitt akademiske og sirlige fagspråk noe som på godt Norsk betyr at: Egentlig er vi arbeiderne så happy for å jobbe, at helst ville vi jobbet gratis...

I professorale vendinger - proppfullt med uangripelige fremmedord - tegnes videre ett bilde av ett økonomisk ragnarokk. En slags dommedag som vil komme om noen andre enn topplederne får mer enn ei skarve Norsk krone i timen som lønnstillegg.

Hvem lar seg lure lenger?

De Norske forskningsmiljøene har altfor lenge latt seg misbruke som maktens basuner.
Det er forståelig at forskerne reagerer slik på politisk press. Ingen liker jo å bite hånden som deler ut maten.
Men praksisen deres med å " ta politiske signaler" er - og har vært - totalt ødeleggende for allmuens tiltro til at noen i "kvit frakk" kan ha noe annet enn propaganda å fare med.

Mange forskere og politikkere vil jo hevde at målet helliger middelet. Og f.eks. mene at det er innenfor anstendighetens grenser å bruke usannheter i kampen mot rus.

Eller kampen mot rasisme.

Eller kampen mot sosial utgjevning fordi det skader økonomien.

O.s.v.
O.s.v.

Er det nå så galt å finne svaret først og stille spørsmålene etterpå?
Det er jo så mye, mye enklere?
Hvorfor ikke kutte noen svinger for den gode sak?
Tanken er alltid forførende for myndighetspersoner.

Hva som blir ansett for å være ett godt mål varierer.
Gjerne ifra regjering til regjering.
Men høyre-og-venstresiden i Norsk politikk har hatt det til felles at man har ikke har evnet (i tilstrekkelig grad) å se det prinsippielt gale i at Norske forskningsmiljøer brukes og lar seg bruke til å gi fattede politiske vedtak en vitenskapelig aura å legitimere seg med.

Slik kveler man opposisjon. Noe som makt og myndighet ofte finner det behagelig å gjøre.
Men man kveler også fagmiljøenes integritet .
Og hvor blir det av selvrespekten og yrkesstoltheten til forskerne da?

Den allmenne respekten for forskere og det politiske lederskap forsvinner i det øyeblikk spillet leses.
Og Norge har en av verdens beste allmennskolerte befolkninger. Ett folk som har gode forutsetninger til nettopp det å avsløre lederskapets spill og hausting av billige politiske poeng.

Folket slutter å høre etter. Just propaganda.
Again and again...

At en tidligere geistelig statsleder og hans regime ikke ser det helt store problemet i at vitenskapen diskreditterer seg blandt befolkningen:
Vel det skulle gjerne ikke være så merkelig.
Man har mange slags interessemotsetninger i en komplisert verden.

Men den vanlige Norske vitenskapsmannen burde stille seg selv samme spørsmålet som Amy Diamond i sangen: What`s in it for me?

I really wanna know...