Slutten på 1990-tallet ble en hard og nådeløs tid i norsk eldreomsorg.
Bondevikingenes markedsfundamentalistiske åk, kan vi kanskje si?
Årene da eldreomsorgen fikk knekken, og segnet om.
Høiremandens og Mammons triumf.
Bondevikingenes tid.
Stein Husebø hoppet av en glitrende personlig medisinsk karriere i denne skjebnetiden, og brukte deretter sitt tallent til å bygge opp den nasjonale kompetansen på palliativ medisin.
Dette mottok Husebø stort sett hånlatter og tyn for, fra sine legekolleger, men sykehjemsbeboere, pårørende og ansatte i eldreomsorgen er ham evig takknemlige for det han gjorde.
Det såkalte Husebøregimet er innarbeidet i de fleste sykehjem i dag.
Hvor mye smerte og angst den mannen indirekte har fjernet, kan aldri tallfestes av andre enn Vårherre.
Lik en Martin Luther snakket han Kjell Magne Bondevik og høiremænderne midt imot.
Og han pekte på en vei ut av uføret, både i teori og praksis.
Han er fortsatt aktiv som talerør for eldresaken.
Fortsatt i både teori og praksis.
Og mens barmhjertighetsdrap nå diskuteres åpent i politiske fora, feigt kamuflert under det misvisende begrepet "dødshjelp" eller fremmedordet "eutanasi", så står Husebø fortsatt oppreist, og krever livshjelp og anstendighet, og dèt på en intellektuelt oppegående måte.
Hvor krenkende er det ikke for plagede og ensomme mennesker, det å bli tilbudt døden som hjelp?
Det er ei kristenplikt å stoppe dødens samfunn.
Det er ei skam å ville drepe sjuke folk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar