PLUTOKRATI

Hver eneste høst så diskuterer skvaldreklassen hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant norske kommuner og borgere denne gangen.

Skinndebatten dreier seg om noen usle milliarder, opp eller ned, og samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med ymse titalls milliarder kroner når det er profitt å hale i land; dette fordi det fortsatt er like "umulig" for Finansdepartementet å få styring på det samlede nasjonale utlånet av kapital; en styring som brått forsvant da det ble fritt fram for å flytte kapital over grensene.

Slik har det vært i 20 år nå, og mange later derfor til å tro at dette er en slags økonomisk naturlov; men det er villet politikk vi ser, ja, ett resultat av målstyring og næringsinteresser.

Pengemengden lar seg selvsagt ikke styre når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS - eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land; å benekte dette fakta er både infantilt og freppete, la det være sagt høgt og tydelig.

Regulering av lånemengden i Norge forutsetter, absolutt og ufravikelig, at vi kan regulere valutastrømmen over grensene våre; så kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen, lik siamesiske tvillinger nesten.

Begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, ville utvilsomt ha endret mye i samfunnet vårt over i en langt mer positiv retning.

Finansreguleringer vil hindre, og kanskje helt stoppe, den uhemmede og typiske kapitalflukten som vi ofte ser ved skatteskjærpelser for den kapitaleiende overklassen; og finansregulering vil også slik gi fedrelandet vårt noen mye mer effektive redskap, for å iverksette en langt mer rettferdig fordeling av skattene; da både på arbeidsinntekter og på arbeidsfrie inntekter fra ymse spekulasjoner og investeringer, selvsagt.

Regulering kan gi oss langt bedre muligheter for å dempe ymse konjunktursvingninger også, og slik holde en stabilt høy sysselsetting; med alle de fordeler som dette fører med seg for samfunnet, sett som en helhet.

Husk på at det kun er i arbeidsgivernes interesser å holde i gang en viss kunstig arbeidsledighet; supply & demand mi-lads.

Reguleringer kan også hindre at de av oss nordmenn med mest penger å plassere, gjerne fra Bygdø og Øvre Sinsaker, går henn og kjøper seg fete pensjoner og sosialforsikringer utenlands; og med dette undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons-og-trygdeordningene, slik situasjonen er pr. idag.

Finansregulering var ifølge UNCTAD, IMF og Verdensbanken fullt mulig den gang finanskrisa slo til for 10 år siden; det de var uenige om, var rett og slett hvor lurt eller dumt dette er; samt i hvilket omfang den eventuelle kapitalkontrollen burde settes inn.

De lærde strides altså, men de lærde påstår ikke at finansregulering er umulig.

Nok ett fakta, som ikke egentlig er verdig en debatt; regulering er faktisk mulig.

Mange markedsfundamentalister og globaliseringsfundamentalister har et nermest religiøst forhold til økonomi; eller Mammon som jeg ofte sier, for å trampe de sekulære jappene litt på de sjølhøytidelige tærne i Guccisko.

Finanskrisene, som kom tett som hagl i 1998, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, allerede den gangen tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten.

(«Trade and Development Report 1998»).

FN-rapporten fastslår at alle land må ha lov til å innføre kapitalkontroll; dette fordi slik kontroll «er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet».

Kapitalkontroll «spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene».

Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land - alt ifølge UNCTAD - dont just take my word for it; check out the facts for yourself.

De gjentatte krisene sprer seg nettopp på grunn av «global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser».

Rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll, også fra det nyliberale 1990-tallet da muren fallt; og kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner:

1. Som ledd i overordnet økonomistyring på kort sikt.

2. For å oppnå langsiktige utviklingsmål.

Kontrollen kan ta mange former, og rettes mot mange ulike typer pengeflyt.

UNCTAD-rapporten går videre i detaljer inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt omkring i verden.

Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, videre ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, og ved at salg av verdipapirer til utlandet alltid forutsetter offentlig godkjenning, samt ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.

Dette er ikke ulovlig...faktisk; det blir bare ikke gjordt.

Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt, om nasjonen ser seg tjent med dette, eller begrenses ved at det lages helt egne regler for en eventuell utenlandsk investor.

Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap.

Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd.

Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken.

Alt dette forbys i EØS, men de fleste land i verden er faktisk ikke med der.

Alle tiltakene i rapporten er heller ikke nødvendigvis alltid like klok politikk, og det er ikke det jeg mener her heller, men mange muligheter finnes; og dagens mye sagnomsuste "tomme verktøykasse" er faktisk ikke helt tom likevel.

Men det er tabu å snakke om dette.

Da er man ikke moderat nok...liksom...ja litt vulgær på en måte.

Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyten ut av landet kan rette seg både mot direkteinvesteringer, og rette seg mot kjøp av verdipapir i utlandet.

Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, for eksempel ved å kreve at profitten alltid blir stående innenlands i et bestemt tidsrom.

Begrensinger kan legges på hvor store aksjeposter våre innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet.

Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta, slik at den ugunstige kursen brukes ved nettopp de pengebevegelsene som myndighetene ønsker å begrense.

Igjen: Dette er bare noen ting vi kan gjøre; dette er ikke nødvendigvis alltid de rette tiltak.

Ikke alltid og overalt.

Men verktøykassa er slett ikke tom; det er mitt hovedpoeng her.

UNCTAD-lista er lang, og den kan leses på to forskjellige måter:

1. Som en oversikt over verktøy for kapitalkontroll, som faktisk brukes rundt omkring.

2. Som ei liste over hvilke virkemidler Norge har tabubelagt, gjennom vårt medlemskap i EØS.

Rapporten viser oss, helt udiskutabelt, at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten vi ser over grensene.

Rapporten viser oss også at den samme teknologien gir oss mange gode muligheter for oversikt og kontroll i finansverdenen; dersom den politiske viljen til dette er til stede.

Fakta kan ikke diskuteres.

Konklusjonen var klokkeklar: Nasjoners regjeringer må fortsatt ha sin fulle rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner, i sitt eget hus etter sin egen vurdering.

Verdensbanken og IMF er nå svakt på gli, men de er fortsatt noen håpløse sinker, hengerumper og knehøner etter min ydmyke vurdering.

IMF-ledelsen ga faktisk ros til Malaysia for «dyktig håndtering av kapitalkontrollen» i forbindelse med valutakrisen i 1998, men denne rosen ble innrømmet uten at det nevnte lederskap sjøl, tilsynelatende, trakk noen større lærdom av det som da skjedde.

Empiri mi-lads...undervurder aldri empiri.

(Malaysia vil faktisk opprette "Det Gyldne Kalifat" men det får vi ta en annen gang)

I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999, gikk erkjennelsen i den samme retningen:

«Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep»

Og superdepresjonen burde vel ikke akkurat avkrefte disse gamle oppdagelsene?

For du tror vel ikke på at "krisen" er over allerede?

(Den er faktisk knappest begynt)

Og står EØS-avtalens tyngste og mest bannlyste tabu for fall?

Mitt krigsrop til alle fornuftens og moderasjonens folk i landet, er det samme som før.

Stem Kystpartiet.

Hvorfor ikke prøve noe nytt; helt uten skam?

Kystpartifolk liker Norge.

Vi vil landet alt godt.