Hadde jeg visst om at det var Terry Gilliam som regisserte den, så hadde jeg absolutt valgt å se den likevel; men bedre sent enn aldri?
Gilliam begynner sin odyssè i narkokulturen med et vanlig grep i moderne populærkultur: Vi skal holde med "skurkene" i historien; identifisère oss med dem; helst ville være dem.
Filmen er svært morsom og underholdende, ja, vi digger kulheten og humoren til hovedpersonene.
Og vi forakter filmens "skikkelige folk" og all deres streite kjiphet; som i alle moderne filmer.
Terry Gilliam er imidlertid ikke en regissør som følger strømmen.
Cirka halvvegs uti filmen tar den en helt ny vending.
Da svir det for alle som "er" hovedpersonene.
(Et smågenialt filmatisk grep)
Rusmisbrukets møkkaside utleveres deretter nådeløst; helt uten moralisme, men også helt uten de vanlige kvasi-liberale unnskyldningene og forklaringene for journalisten og advokatens drittsekkeri.
Rusens ødeleggende kraft på både mennesker og bygninger den møter kommer klart fram.
Våre "helter" lever i møkk, og de sprer møkk i verden.
Den patetiske og selvmedlidende "suicidalscenen" i badekaret.
Gudsordet i fra landet som får "Bad Trip" med stor B.
Den ubehagelige "nesten-voldtekten" med kniv av serveringsdama.
Alt dette viser rusmisbruket i fra den mest egoistiske og svinaktige siden.
Igjen må jeg bare si det: Terry Gilliam er en flott regissør.
Og en modig regissør.
Sluttscenen og sluttmonologen i filmen er kanskje litt for symbolsk og talende for de fleste i et verdirelativistisk sosialdemokrati; men jeg liker den.
Etter den gode rusen kommer mørket.
Filmen gir oss et flott resymè over en fortapt generasjon.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar