1915: Dogger Bank

Da 1914 var omme hadde Tyskland kjørt seg fast på vestfronten. Deres allierte Østerrike hadde videre blitt slått ydmykende tilbake av lille Serbia. Storbritannia hadde iverksatt en svært effektiv marineblokkade til havs, og Russerne var begynt å få sving på sitt enorme militærapparat. Det var med andre ord ingen grunn til begeistring i Tyskland.

Til havs hadde Tyskland blitt påført større egne tap enn det landet hadde påført motstanderne sine. Og ballansen til vanns gikk ikke i Tysklands favør i utgangspunktet. De gjentatte nederlagene påvirket moralen i Tysklands marine negativt, men admiral Tirpitz klarte langt på vei å nøytralisère dette mismotet ved å gjennomføre noen spektakulære og vågale raid mot selve Storbritannia.

24. Januar 1915 var en Tysk slagkrysser-styrke med eskorte ute på ett slikt "moralraid" igjen. Av store skip hadde Tyskland med slagkrysserne Seydlitz og Moltke og Derfflinger samt panserkrysseren Blücher. Den Tyske styrken var uvitende om at Storbritannia hadde avlyttet Tyske kommunikasjonslinjer og sendt en overlegen styrke for å utradère dem.

Ved siden av mange mindre fartøy, bestod Storbritannias styrke av slagkrysserne Lion og Tiger og Princess Royal og New Zealand og Indomitable. En knusende overmakt, som Tyskerne straks flyktet ifra. Storbritannias skip var tynnere pansret enn de Tyske, og følgelig hurtigere enn dem. Britene innhentet fienden ved Dogger Bank og en intens duell begynte.

Flaggskipet Lion ble skadet, men kampen gikk hardest ut over Seydlitz og Blücher på den Tyske siden. Om noen ennå er interesserte i Norsk krigshistorie, kan det gjerne være en digresjon at der ombord i Seydlitz var en matros som het Wilhelm Heidkamp. Matrosen berget faktisk skipet og kameratene sine ved å åpne en rødglødende luke. Ved det slukket han en brann i ett ammunisjonsmagasin. Heidkamp skadet hender og lunger i prosessen, og kom seg aldri av skadene. Matrosen døde noen år etter slaget.

Under slaget mente man på Britisk side å ha observert ett ubåt-periskop. Ombord på Lion ble det gitt ordre til de andre skipene om å gå nærmere de Tyske - slik at ubåtene skulle unnlate å sende torpedoer. Til Britenes ulykke var flaggskipets radio skutt i stykker, og ordrene ble sendt med signalflagg. Som så ofte i krig ble ordren misforstått: Alle de Britiske skipene angrep Blücher mens resten av den Tyske flåtestyrken knapt trodde det de så.

Slik unnslapp storparten av Tyskernes styrke. Keiserdømmet var en krigshelt rikere, og mange vanlige matroser fattigere. Panserkrysseren Blücher ble selvsagt senket. Den kunne bare gå i 17 knop etter endel skader tidligere i slaget, og klarte ikke lenge å stå imot ildkraften fra samtlige Britiske skip. 792 matroser gikk ned med Blücher den dagen. En av dem som ble reddet av Britene laget hakaslepp på sine fiender da han smilte og kauket: "Hello Nobby! Fancy meeting you here!" Tyskeren hadde vært nabo til omtalte Nobby i Hull før krigsutbruddet.

OPPSUMMERING:

Keiser Wilhelm likte de store krigsskipene sine. Dette hadde i alle år talt til admiral Tirpitz fordel når han søkte støtte for bevilgninger til bygging av en slagflåte. Nå slo Keiserens begeistring tilbake som en boomerang. Keiseren var slett ikke fornøyd med at han hadde mistet ett av de kjære skipene sine, og han var heller ikke lysten på å miste enda flere. Wilhelm ga ordre om at alle offensive planer for overflateskipene skulle godkjennes av Keiseren personlig før de ble iverksatt.

Deretter ble slagflåten liggende til kai for det meste av The Great War. Som en slags hvite elefanter, var overflateskipene til prestige og pynt for Keiser og imperie. Admiral Tirpitz gremmet seg, men Keiser Wilhelm var en bestemt herre. Det ble slik Keiseren hadde sagt.