1915: Den totale krigen

Oppsummering 1914:

Tyrkia hadde vært formelle allierte med Tyskland siden August 1914 - men foretok seg ingenting aktivt i starten på krigen. 27.Oktober satte Tyrkia likevel igang med å minelegge Russisk farvann i Svartehavet, og få dager etterpå angrep de Russland til lands også. Frankrike, Storbritannia og Serbia erklærte kort tid etterpå Tyrkia krig. Tyrkerne kjørte seg raskt fast mot Russerne, og oppnådde lite i landkampanjen sin. Men innseilingen til Svartehavet kontrollerte de. Slik ble det vanskeligere for Russlands allierte å sende forsyninger til Tsarens styrker. Russlands hær var ennå ikke var bygget skikkelig opp igjen etter nederlaget i stillehavskrigen.

Østerrike måtte sette av størsteparten av sin hær til å møte Russlands tallrike soldater. Ansvaret for erobringen av Serbia ble overlatt til Østerrikes kolonier Slovenia, Kroatia og Bosnia. Dette lykkes ikke de tre koloniene med i første omgang, men deres iver i tjenesten går ikke upåaktet hen blandt stormaktene. Storbritannia og Frankrike godkjenner i hemmeligstemplede planer at Serbia skal få overta de nevnte tre Østerrikiske koloniene som kompensasjon for sine eskalèrende tapstall når seieren er i havn. Montenegro velger å satse på Serbia som alliert.

Tyskland har mislykkes i sin store plan om en rask knock-out på vestfronten. Tyskernes ammunisjonslagre går videre tomme, langt raskere enn det opprinnelig var planlagt for. Hærens ammunisjon må derfor produseres fortløpende uten avbrudd for at ikke frontene skal bryte sammen. Dette blir i Tyskland påskuddet oligarkene trenger for å frata arbeiderklassen den ene opparbeidede rettigheten etter den andre. Denne utviklingen vedvarer helt til krigens slutt. Det Tyskland som gikk inn i krigen i 1914 var nok ikke noe fritt samfunn etter våre dagers mål, men den jevne Tysker opplevde seg likevel som en borger i ett rettssamfunn. Historien gir oss mange eksempler på at krig ikke varsler godt for arbeiderklassens rettigheter.

1915:

Etter nederlaget i sjøslaget ved Dogger Bank, og manglende suksess til lands også, overtar desperasjonen i det Tyske lederskapet. Innen februar har Tyskland gjordt den ene politiske blunderen etter den andre. Man har begynt en bombekampanje med zeppelinere mot Storbritannia uten noen som helst militær verdi. Videre har man begynt å bruke gass mot FI. Som selvsagt fører til at FI bruker gass tilbake. Den største utenrikspolitiske brøleren til Tyskland er likevel deres innføring av nye regler for bruk av ubåter mot sivil skipsfart. Dette gjør Tyskland til en mektig upopulær nasjon internasjonalt. Ikke minst i USA. Hvem sier at PR ikke er viktig?

Mars 1915 starter Storbritannia og Frankrike en stor offensiv til vanns mot Dardanellene i Tyrkia. I etterpåklokskapens lys vet vi nå at offensiven var nær ved å lykkes, og at Tyrkernes kanoner var nesten tomme for ammunisjon. Men til Winston Churchill`s iltre protester blir planen oppgitt etter at mange skip har gått tapt. Til Tyrkias store hell, beslutter Storbritannia seg for å heller forsøke å åpne Svartehavet med en stor landgangsoperasjon ved Gallipoli. Dette blir en av militærhistoriens store fatalitèter. Operasjonen begynner i April og utvikler seg raskt til ett Helvede for Britene. Ikke minst på grunn av vannmangel i området. Japan eskortèrer tropper til Tyrkia fra Australia og New Zealand. Styrken blir kjent som ANZAC - kjent fra filmen Gallipoli med Mel Gibson i hovedrollen. Ved siden av å erobre Tysklands små enklaver i Asia, blir dette Japans moderate bidrag i WWI. Japan slipper unna de store tapstallene.

April 1915 setter Storbritannia igang for alvor med sin agentkrig mot Tyrkerne. Arabere, Kurdere og Armenere blir forespeilet sine selvstendige stater om de gjør opprør mot Sultanen (ikke fakiren) av det store Tyrkiske imperiet. Opprør blir det, men støtten som var lovet fra Storbritannia ble beskjeden. Som vi alle vet, ble det smått med selvstendigheten etter krigen også for de tre nevnte folk. Siden Østens politiske hukommelse rent generelt er lengre enn den i Vesten, er ikke Vestens troverdighet så høy i Østen som vår tids politikkere liker å fremstille den som i media. Sviket mot opprørerne i Irak etter Kuwaitkrigen har nok ikke bedret denne troverdigheten. Sultanen slo grusomt tilbake mot opprørerne. Særlig mot Armenia. Armenerne ble nesten utryddet som folk av Tyrkerne. Det er ikke umulig at Tyrkerne fikk noen praktiske massakre-tips fra Tyskland, som selv nesten hadde utryddet Hererofolket i Afrika ett 10-år i forkant av massakrene i Armenia.

Sommeren 1915 senkes passasjerskipet Lusitania av Tyske ubåter med mange Amerikanere ombord. Dette skaper mye uvilje mot Tyskland i USA. Samtidig er tilstanden i skyttergravene som ett Helvede på jorden for soldatene, uten utsikt til forandring i nærmeste framtid. Krigen lever sitt eget liv. Lik en skogbrann som har kommet helt ut av kontroll.

Skyttergravskrigen: Snurr film