1914: The Great War

Belgia stopper Tysk seier over vesten:

Da den Østerrikiske tronarvingen Franz Ferdinand ble drept av Serbiske terrorister, var det som om en demning brast. Østerrikes krigshissere kunne endelig få krigen sin mot Serbia, og påskuddet de brukte var drapet på mannen som ikke ønsket denne krigen. Keiser Wilhelm i Tyskland ble rasende over å miste en av sine svært få personlige venner, og lovet Østerrike støtte mot Russland.

De Tyske generalene fikk omsider sikret Østerrike ved sin side. Lenge hadde Tyskerne følt seg usikre på Østerrikernes troskap i en eventuell krig. Å stå alene med en tofrontskrig var deres verste strategiske mareritt.

Som forventet av Franz Ferdinand, reagerte Russland med å starte mobilisering av sitt store militære da Serbia ble angrepet. Tyskland hadde på forhånd advart Russland om at en mobilisering ville bli oppfattet som en krigserklæring, og Tyskerne erklærte følgelig Russland krig. Østerrike satt nå i fella, og erklærte også Russland krig.

Frankrike var Russernes allierte, og da Frankrike også iverksatte mobilisering kom den Tyske krigerklæringen like etterpå. Frankrike var på forhånd advart om dette, så "skylden" for WWI er ikke så klart fordelt som man gjerne liker å tro i ettertid.

Nøkkelen til seier for Tyskland lå i hurtighet, hurtighet og mer hurtighet. De Tyske generalene hadde bygget opp ett apparat for hurtig mobilisering, som var alle andre nasjoner overlegent i 1914. I starten var det derfor Tyskland som hadde initiativet i krigen. Frankrike stod først på lista over Tyske mål.

Tyskerne tenkte at å omgå Frankrikes festninger med en kjapp marsj gjennom Belgia - nøytralt eller ikke - ville være en god strategi for å seire hurtig på vestfronten. Belgia motsatte seg ikke uventet dette, og dermed var også Belgia i krig med Tyskland. Storbritannia grep påskuddet for alt det var verdt, og erklærte Tyskland krig som støtte for Belgia. Dette igjen fikk Japan til å erklære Tyskland krig. Tyskernes fiendeliste ble lengre og lengre.

Tysklands mektige armèer veltet over Belgia som en tsunami av menn og materiell. Alt mens Belgierne førte oppholdende strid og påførte Tyskerne tap etter beste evne. Belgia brukte blandt annet sitt godt utbygde veinett til å raide de Tyske frontsoldatene med panserbiler. Men alt gikk Tysklands vei. Fremrykkingen gikk hurtig, selv om den ble mer kostbar enn forventet i egne tap.

Belgia hadde noen festninger lenger inne i landet, som i ettertid har blitt fremstillet som superfestninger. Det har ofte blitt hevdet at Tyskland bygget sine kjempehaubitsere ene og alene for å beseire disse festningene. Sannheten er at kjempehaubitserne var ment for østfronten. Tyskerne hadde hele tiden kalkulèrt med at vanlig feltartilleri og infanteri i massive mengder ville gjøre raskt ende på disse ganske sparsommelige forsvarsverkene.

For å gjøre en lang historie kort: Belgia bet ifra seg så lenge ved de mye omtalte befestningene at Tyskland tapte krigen. Selvsagt nedkjempet Tyskland til slutt både de til dels utdatèrte festningene og selve Belgia. Men ikke før det hadde gått så lang tid at Frankrike rakk å stabilisère vestfronten. Etter det gikk det bare en vei for Tyskland: mot nederlaget.

Idet Frankrike lykkes i å stabilisère vestfronten, har Tyskernes sirlige planer for en hurtig seier slått feil. Istedet får Europa ett tilsynelatende endeløst blodbad. Man ser en stillingskrig starte, som skulle vare i mange år.

Hvordan verden idag ville sett ut dersom Tyskland hadde vunnet krigen den gangen, kan vi bare spekulère i nå. Men Tyskland var den desidèrt mest brutale og uforsonlig rasistiske imperiemakten. Det vi vet sikkert er at Tysklands feilslåtte erobring av verden tappet Europa for krefter. Da kanonene endelig ble satt på lager i 1918 var Europa forandret for alltid. Ingenting kunne noen gang bli som før den store krigen.