Okay da: Å lage science-fiction er en risikosport for enhver regissør eller forfatter. Iallefall dersom man ikke legger handlingen til en helt utrolig fjern framtid.
Man risikèrer ellers å bli konfrontèrt med sine gamle "spådommer" - og disse står seg som oftest dårlig i møte med "fasiten".
(Populært kalt virkeligheten)
Blade Runner er produsert i 1981 - og basèrt på en enda eldre bok.
Årstallet setter automatisk en grense for hva man rimeligvis kan forvente seg av effekter, og effekter er spesielt avgjørende for sluttresultatet i science-fictionmovies.
Sånn er det bare.
Men produksjonsåret tatt i betraktning: filmen er fremdeles medrivende.
Og en film med musikk av Vangelis kan aldri bli helt utdatert.
Stemningsbildene er fortsatt i verdensklasse.
Året er 2019. Ikke så fjernt ifra vår samtid i skrivende stund altså.
Og endel har man bommet med.
De hersens flygende bilene for eksempel.
Som forpester enhver science-fiction, ved sitt flaksende nærhver.
Man har også overvurdèrt mulighetene til ett raskt gjennombrudd i biomekanikk.
Dette betyr likevel minimalt for story`en.
Filmens hensikt er å fortelle en historie om "little people" .
Om samfunnets kyniske maktstrukturer.
Skildringen av de pyramidale strukturene i Corporate World og deres farao-liknende toppledere er en innertier.
Vi kjenner oss igjen.
Og Coca Cola drikker vi jo ennå.
(Allways)
"If you`re not cop: You`re little people".
Med disse velvalgte ordene blir "vår mann" - blade runner`en Deckard (Harrison Ford) - tvunget tilbake til sin jobb som lederskapets dyktigste slavedreper.
Fremtidens utvikling innen justispolitikken er tatt på kornet.
Politiet beskytter de bemidlede.
Fattige får gjennomgå.
Respekt er noe bare makta skal ha.
Maktas lek med ord er også noe vi kjenner oss igjen i.
(Dreping blir kalt "tilbaketrekning" - en vare med feil på)
Det er som om man hører Kjell Magne`s røst i skrivende stund.
(Krig er ikke krig)
Romfarten har i filmen kommet urealistisk langt.
Men handlingen foregår på jorda heldigvis.
Romfarten tjener bare som allegori for flukten fra en ødelagt planet.
Big Business har vunnet i filmen.
Slik de antageligvis også vil gjøre i realitètenes verden.
Filmens ultimate Corporation er Tyrell Corporation.
Tyrell utbytter ikke den tredje verdens fattige, men har like godt konstruert sine helt egne slaver.
Såkalte replikanter, biomater, androider (You name it)
Slavene er kynisk nok konstruert allerede fra starten av til å dø av sykdom etter 4 år.
Big Business ønsker ikke noe long time comittment til sine pengemaskiner.
Naturlig nok synes ikke alle slavene at dette er en godtagbar deal - og slavene Leon, Zhora, Pris og Roy Batty blir i filmen jaktet på av blade runner`en.
Slavene dreper hvis de må. Skildringen av det emosjonelle presset de legger på den lett patetiske JF Sebastian er kostelig.
Kampen er nådeløs.
Den kjempes uten ære, og med alle midler.
Sluttkampen mellom Deckard og Roy Batty er rett og slett vakker.
Men det må man ha en sjel for å skjønne fullt ut.
Mye god action er det også i denne flotte filmen.
Man risikèrer ellers å bli konfrontèrt med sine gamle "spådommer" - og disse står seg som oftest dårlig i møte med "fasiten".
(Populært kalt virkeligheten)
Blade Runner er produsert i 1981 - og basèrt på en enda eldre bok.
Årstallet setter automatisk en grense for hva man rimeligvis kan forvente seg av effekter, og effekter er spesielt avgjørende for sluttresultatet i science-fictionmovies.
Sånn er det bare.
Men produksjonsåret tatt i betraktning: filmen er fremdeles medrivende.
Og en film med musikk av Vangelis kan aldri bli helt utdatert.
Stemningsbildene er fortsatt i verdensklasse.
Året er 2019. Ikke så fjernt ifra vår samtid i skrivende stund altså.
Og endel har man bommet med.
De hersens flygende bilene for eksempel.
Som forpester enhver science-fiction, ved sitt flaksende nærhver.
Man har også overvurdèrt mulighetene til ett raskt gjennombrudd i biomekanikk.
Dette betyr likevel minimalt for story`en.
Filmens hensikt er å fortelle en historie om "little people" .
Om samfunnets kyniske maktstrukturer.
Skildringen av de pyramidale strukturene i Corporate World og deres farao-liknende toppledere er en innertier.
Vi kjenner oss igjen.
Og Coca Cola drikker vi jo ennå.
(Allways)
"If you`re not cop: You`re little people".
Med disse velvalgte ordene blir "vår mann" - blade runner`en Deckard (Harrison Ford) - tvunget tilbake til sin jobb som lederskapets dyktigste slavedreper.
Fremtidens utvikling innen justispolitikken er tatt på kornet.
Politiet beskytter de bemidlede.
Fattige får gjennomgå.
Respekt er noe bare makta skal ha.
Maktas lek med ord er også noe vi kjenner oss igjen i.
(Dreping blir kalt "tilbaketrekning" - en vare med feil på)
Det er som om man hører Kjell Magne`s røst i skrivende stund.
(Krig er ikke krig)
Romfarten har i filmen kommet urealistisk langt.
Men handlingen foregår på jorda heldigvis.
Romfarten tjener bare som allegori for flukten fra en ødelagt planet.
Big Business har vunnet i filmen.
Slik de antageligvis også vil gjøre i realitètenes verden.
Filmens ultimate Corporation er Tyrell Corporation.
Tyrell utbytter ikke den tredje verdens fattige, men har like godt konstruert sine helt egne slaver.
Såkalte replikanter, biomater, androider (You name it)
Slavene er kynisk nok konstruert allerede fra starten av til å dø av sykdom etter 4 år.
Big Business ønsker ikke noe long time comittment til sine pengemaskiner.
Naturlig nok synes ikke alle slavene at dette er en godtagbar deal - og slavene Leon, Zhora, Pris og Roy Batty blir i filmen jaktet på av blade runner`en.
Slavene dreper hvis de må. Skildringen av det emosjonelle presset de legger på den lett patetiske JF Sebastian er kostelig.
Kampen er nådeløs.
Den kjempes uten ære, og med alle midler.
Sluttkampen mellom Deckard og Roy Batty er rett og slett vakker.
Men det må man ha en sjel for å skjønne fullt ut.
Mye god action er det også i denne flotte filmen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar