lørdag 28. juni 2008

Venstre: Ett parti uten lukt og smak?



Venstre er ett norsk politisk parti som det er lett å respektere, men som svært få nordmenn likevel stemmer på.
Venstre bekjenner seg ideologisk til den såkalte sosialliberalismen.
Venstremenn går prinsipielt inn for Laissez Faire hva angår økonomisk politikk, selv om endel venstremenn selv vil hevde innbitt at det partiet deres praktiserer er blandingsøkonomi.

Venstre ønsker også av prinsipielle årsaker at Norge skal ha en liberal innvandringspolitikk.
Venstreflokken er svært prinsippfaste.

Disse prinsippene står i en sterk og klar motsetning til Venstres nermeste politiske rival Fremskrittspartiet, som vel egentlig ikke eier noen prinsipper i det hele tatt; og jeg kan vel si at Venstre er norsk politikks Prusseluskan: Respektert og fryktet, men ikke avholdt.

Carl i havens famøse utrenskinger i Fremskrittspartiet viser oss med all mulig tydelighet at der eksisterer ett behov i Norge for ett mer liberalt politisk alternativ enn Frp på høiresiden av sentrum; og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at mange av dem som mannen i haven sparket ut av Frp, endte opp til slutt i Venstres inkluderende salonger.

(Det er ikke mye vondt i Venstrefolk - Ikke i Prusseluskan heller)

Jeg mener at alle politiske retninger i Norge fortjener å være representert ved sitt eget politiske parti; dette for demokratiets helses skyld.
Når jeg samtidig ønsker å se visse partier i landet vårt slite med sperregrensen, er det faktisk en helt annen debatt, og som ikke står i konflikt med det første ønsket.

Sosialliberalismen hadde etter min mening fortjent å fått være representert ved Venstre i Norge; ett gammelt og verdig parti som har nostalgisk og historisk sympati.
Men man gjorde altså i Venstre det som man først gjorde i verdikonservative og liberale Høire; man la seg til en politisk praksis som var langt til høyre for det punktet man hadde forespeilet velgerne i landet at man skulle gjennom partiprogrammene, eller retorikken samsvarer ikke lenger med politikken om du vil.

Partiene Høire og Venstre har altså slik jeg ser det ført velgerne i Norge bak lyset med å teoretisk utgi seg for å være lenger inn i mot det politiske sentrum enn det disse parti egentlig viser seg å være i praksis.
Kartet og terrenget samsvarer ikke.

Det er nå ett stort tomrom i det norske demokratiet, der ellers ett verdikonservativt Høire skulle ha vært; samt videre ett tilsvarende realpolitisk hull der ett sosialliberalt Venstre skulle ha vært.
Og dette er noe Høire og Venstre av uforståelige årsaker later til å velge selv.
Alt for taburettene?

Jeg baserer meg her på empiri, og ikke på lesing av partiene Høire og Venstres partiprogram.
Og dette kan jeg med rette gjøre fordi slik empiri finnes: den politiske praksis som koalisjonsregjeringene til Bondevik hadde.

Den sosiale biten av ideologien til Venstre så vi fint lite til under Bondevikingtida; og videre har også prinsippene til Venstre ofte glimret med sitt fravær i rgjeringskontorene, under ledelse av Kjell Magne Bondeviks foldede hender.

Den kompromisspolitikken som ble ført av Bondevikingene i regjering, var ødeleggende for Venstres sjel; og dette er fordi de fleste velgerne som oppgir at de gir sin stemme til Venstre, vektlegger nettopp respekten sin for dette lille partiets prinsippfasthet i alle våre store verdispørsmål.
Mange Venstremenn argumenterer forurettet i mot å settes i bås sammen med Høire med at Venstre var en maktesløs lillebror i den famøse Bondevikingtida, men her kommer Lonesome Dove Prinsippet inn med full tyngde: If you ride with`em you hang with`em.

Og det slår meg til slutt at Venstre og Det Liberale Folkepartiet nå egentlig er blitt til nøyaktig det samme partiet, etter Venstres høyredreining under Lars Sponheims lederskap.
Etter at den sosiale biten i Venstrepolitikken forsvant ut i det store intet under ledelsen til Bondevik, så står vel gjerne bare Laissez Faire igjen som ett bærende prinsipp i Venstre, og da kan med fordel norske velgere like gjerne stemme på Dlf som å stemme på Venstre til det neste stortingsvalget.

Da vil retorikken og politikken samsvare mye bedre, for Dlf har kun en minimal sosial profil.
Demokatiet i Norge trenger ikke ett Venstre som fører Dlf-politikk.
Og Norge trenger heller ikke ett Høire som fører Frp-politikk med verbal liksminke.

Kystpartiet og Sosialdemokratene er to partier utenfor det etablerte politiske miljøet her i landet, som faktisk står nermest den politikken som Venstre prediker men ikke gjennomfører når partiet er i regjeringsposisjon; men Det Liberale Folkepartiet er nok likevel, hva angår praktisk gjennomført politikk, det parti som er Venstres sanne tvilling.

Kanskje kunne Venstre inntatt Høires gamle verdikonservative og liberale rolle i norsk politikk, etter at Høire heller valgte å bli Fremskrittspartiets dannede lillebror?
Eller kanskje Venstre kunne gjenfunnet sin gamle sosialliberalistiske sjel på den politiske skraphaugen?

Det må være lov å håpe, men det ser ikke så lyst ut i så måte.

Venstres storhetsdager kommer neppe tilbake.
Akkurat som med det britiske imperiet.
Og Prusseluskan.

*¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯| ___.___ |¯¯¯|___¯/_

*__________| |______||__________|

*OO ?- OO¯¯¯¯OO - O¯¯¯¯O - OO°O°°

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges.

3 kommentarer:

Peder Ås sa...

Jeg skrev i VGBloggen til Lars at det var synd DLF hadde rappet det kule navnet. Ellers tror jeg du skal se Venstre igjen fort kan bli et dominerende parti, særlig når det nekter å delta i en FRP/H regjering.

Jeg satser på at Venstre får over 10% ved neste valg og blir landets største parti etter hjemmesitterne, arbeiderpartiet, frp og høyre.

Admiral_Gringo sa...

Ohoi Herr Ås :D

Jeg skriver faktisk denne terminatorbloggingen i ett svakt og lite håp om at ett realt verbalt ballespark skal vekke Venstre og Høire opp fra Fremskrittspartiets trollbinding.

Jeg håper inderlig at sosialliberalismen klarer å gjenreise seg i fra søla der den ligger og ruller seg nå.

Å forkaste den teoretiske muligheten for å samarbeide i regjering med Frp er ett voksent og riktig valg av Venstre i så måte, ja, faktisk absolutt og totalt påkrevd synes jeg, for i det hele tatt å kunne kalles ett rasjonelt norsk parti.

Lars Sponheim har skjønt akkurat den biten...tror jeg...

Anonym sa...

Som Unge Venstre medlem ville jeg føle det som at Venstre solgte sjela si, hvis vi noen gang gikk i samarbeidsregjering med FrP, og det er jeg ikke aleine om å føle. Og at vi har glemt den sosiale biten av sosialliberal, stiller jeg meg helt uforstående til, Venstre er kanskje det partiet i dag med det største hjertet for menneskene på bunnet av samfunnet, vi tjener kanskje ikke mange stemmer på å kjempe for narkomane og prostituerte, men vår sosiale samvittighet gjør at vi tar den kampen likevel. Og mest mulig frihet til enkeltmenneskene, fordrer at hvert individ skal ha like muligheter, ellers gjelder friheten jo bare for de få. Håper vi får 9 % til høsten!