1916: Evig krig for evig fred

Det nye året fortsatte der det forrige sluttet.

Til tross for den store krigens enorme dødstall, har man lite nytt å melde.

Storbritannia har allerede i 1915 klar prototypen på en stridsvogn, og kunne med fordel latt tiden jobbe til egen fordel. Likevel iverksettes fra vestmaktenes side den ene offensiven etter den andre mot sentralmaktene, med grusomme tapstall til følge.

Sentralmaktene, på sin side, iverksetter sine egne offensiver.

Alle disse offensivene har det til felles at de skaper mye død og fordervelse, men ingen fremgang. På vestmaktenes side er Somme det mest kjente og mest brutale slaget. På sentralmaktenes side skiller Verdun seg ut. Ettertidens bilde av WWI som en endeløs drapsorgie, blir skapt i disse to slagene.

Luftkrigen stiger også i intensitet og tapstall, og det å være en flyger i denne krigen var slett ikke så glamorøst som Hollywood gjerne skal ha det til. En flygers liv var bedre, materielt sett, enn en fotsoldats hverdag i skyttergravene. Men utsiktene til ett langt liv var faktisk enda mindre bak spakene, enn bak geværkolben.

Å ha kontroll over luftrommet var viktig i denne krigen, for å kunne lede artilleriets granater mot fiendens stillinger. Alle som har sett effekten av en mitraljøse eller en kanon vet instinktivt hvor viktig det er å få fjernet denslags, før man sender fotfolk ut i åpent lende.

Til havs gjennomfører den passive Tyske flåten en av sine få offensiver. Man forsøker å lure en mindre Britisk styrke i klammeri med hele den Tyske flåte, men ender istedet opp med å gå i en felle selv. Omtrent alt som kan flyte i den Britiske flåten sperrer veien tilbake til egen havn for Tyskerne. Gjentatte ganger prøver Tyskerne å bryte den Britiske sperringen i det som ettertiden har kalt Jyllandslaget. Alle gangene må Tyskland trekke seg tilbake.

I løpet av natten foregår der intense kamper i den Britiske kolonnens ytterkant, men de Britiske admiraler feiler i å innse at det ikke bare er spredte raid som foregår. Når dagen gryr må Britene innse at de er snytt for muligheten til å ødelegge hele den Tyske flåten i ett stort slag. Tyskerne har brutt gjennom, og flykter til sikker havn.

Ettersom Tyskerne gjorde større skade på Britene enn den skaden de selv tok imot, erklærte Tyskland seg som vinnere av slaget. De aller fleste militærteoretikere heller likevel til den oppfatning at Storbritannia vant slaget. Tysklands overflateskip ble effektivt jaget fra de 7 hav av Storbritannia, og etter Jyllandslaget var den keiserlige flåten knappest å se utenfor rekkevidden av egne kystbatteri. Tysklands ubåter hadde stor militær suksess, men den politiske kostnaden ved å gjøre noe flertallet i verden oppfattet som terror skulle snart få svi for Tyskland. Ubåt-krigen var en militær suksess, men en politisk katastrofe for keiserdømmet.