23. Mai 1915 ser Italia sin besøkelsestid, og går til krig mot sin erkerival Østerrike. Angrepet sammenfaller noenlunde i tid med en Tysk/Østerrikisk offensiv mot Russland. En særdeles uvelkommen overraskelse for sentralmaktene. Med dette får sentralmaktene nok en front å forholde seg til, og maktballansen i Middelhavet forskyves kraftig.
Desperasjonen later likevel til å ha sine positive sider for sentralmaktene, og selv om vestfronten er fastlåst får sentralmaktene utover sommeren og høsten stor fremgang. Russland går på den ene militære smellen etter den andre, og 5. August erobres Polens gamle hovedstad Warshawa fra den Russiske kolonimakten.
Sentralmaktenes militære triumfer setter dem i posisjon til å kunne forhandle frem en akseptabel våpenhvile med deres overlegne motstandere. En intens innenriks maktkamp begynner i sentralmaktene mellom lederskap som ønsker forhandlinger om fred ut i fra en sterk posisjon, og lederskap som ønsker total seier og verdensherredømme.
I etterpåklokskapens lys er det svært lett å se at forhandlingstilhengerne hadde evig rett. De nylige militære triumfene har likevel gått til hodet på mange av sentralmaktenes ledere, og blendet fornuften og måteholdet som tidligere, under Kansler Bismarck, var en dyd.
Sentralmaktene styres i økende grad av lederskap som kan kalles Pan-germansk, militaristisk, og konservativt. Krig, og spesielt seierrik krig, har rent empirisk hatt en tendens til å styrke posisjonen til denne typen lederskap.
De konservative kreftene styrker sin posisjon i sentralmaktene, og ivaretar sine egne næringsinteresser. Selv om storkrig pågår, nekter man å øke skattene på kapital. De beseirede skulle betale sentralmaktenes utgifter og gjeld etter krigen. Jeg forteller dette for å dempe litt på kritikken mot alle som var "slemme" mot Tyskland etter krigen. Tyskland hadde faktisk ikke noen "snillere" politikk planlagt for sine slagne fiender dersom Tyskerne hadde vunnet krigen. Denne krigen skjedde i en brutal og grusom tid, med brutal og grusom politikk.
Ikke bare i sentralmaktene gjør seirene på østfronten inntrykk. I Oktober går Bulgaria inn i alliansen, og angriper Serbia. Det lille landet Serbia, med 4.5 millioner innbyggere, har vært plaget med tyfus og krig i ett år. Når også Bulgaria angriper, knekker forsvaret sammen. Den Serbiske hæren drives på flukt, gjennom Montenegro, nøytrale Albania, og inn i Hellas. Serbia lider enorme tap i menneskeliv, både av krigen selv og epidemier som følger med krig. Etter krigen har Serbia mistet 725 000 innbyggere. Serbia får også 114 000 krigsinvalider og 500 000 foreldreløse barn.
I løpet av krigen får vestmaktene Romania, Hellas, Portugal, Brasil og Marokko som allierte. Hadde ikke sentralmaktene vært så blendet av seirene på østfronten, ville de nok sett at en ærerik fredsavtale var alt de noen gang kunne håpet på etter at lynkrigen slo feil. Istedet ser man at konservative og brune drømmerier blir omsatt til praktisk politikk. Resultatet blir en evig ulykke for sentralmaktenes land og folk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar