JACOB ZUMA

Jacob Zuma blir ny president i Sør-Afrika, og han er en gedigen infantil bygdeorginal.
Men de liker visst denslags, der nede så vel som her hjemme i Norge.

Vi kommer nok til å få høre mer fra den kanten, for å si det slik.
Boris Jeltsin i unikken blir jo den reneste statsmann i sammenlikning.
Tilogmed Sandberg med akevitten kommer godt ut.

Stor tristesse i Afrika med andre ord; og ikke forstår jeg at de kvite i Sør-Afrika ennå drìler med å komme seg utenlands, mens Mandela fortsatt lever og holder en viss standard i landet.

Sør-Afrika blir ikke noe lokomotiv for Afrika; det toget er faktisk gått av skinnene nå når Jacob Zuma overtar presidentvervet.
Tanken går til Robert Mugabe og Idi Amin; og likner ikke den mannen på en viss figur i fra Knoll & Tott?

Misjonæren satt i gryta.
Han skal aldri fryse mer...

RULE BRITANNIA

Ian Tomlinson var en arbeidskar på vei hjem fra jobben, som pådro seg politiets uventede vrede under G20-demonstrasjonen i London.

5000 hedersfolk møtte opp for å demonstrere mot kleptokrati og plutokrati, men Tomlinson var faktisk bare på vei hjem fra arbeid, akkurat da han ble drept på åpen gate av ordensmakten.

Til å begynne med hevdet politiet at dødsfallet ikke hadde noe med dem å gjøre, slik de alltid gjør både i Storbritannia og i Norge.

Men så dukket det opp både video og foto av hendelsen.

Med Obiorasaken friskt i minne, så vet vi at dette dysses ned.

Politivold er ennå tabu.

Svært tabu.

BROBYGGING

Vi mennesker har allerede mer enn nok av ymse vitenskap og empiri, til å kunne velge oss en politikk som vil bidra til å forhindre langvarige dødelige konflikter og terrorisme. Vi vet altså allerede mer enn nok til å unngå en politikk som sannsynligvis vil forårsake langvarige dødelige konflikter og terrorisme.

• Opprettholdelse av den offentlige orden, og forebyggelsen av at sosial turbulens eskalerer til langvarige dødelige konflikter, er forutsetningen for å kunne oppnå suksess for all annen utviklingspolitikk.

• Polarisert politisk retorikk og taktikk må forkastes; uansett hvor fristende de kortsiktige politiske poeng kan virke å få haustet her og nå. Som sennepsgass, som måtte forkastes som et våpen i verdenskrigen, har denne strategien en slem tendens til å "blåse tilbake" på brukeren.

• Unge menn i kampdyktig alder (potensielle soldater/opprørere) bør ha førsteprioritet i alle nasjonale utviklingsprogrammer som er finansiert av internasjonale donorer.

• Utviklingsområder bør ha interne sikkerhetsstyrker (både politi og paramilitære) som er sjenerøst finansiert, som er profesjonelle, som er apolitiske, og som er godt trente til å møte komplekse utfordringer med å opprettholde den offentlige orden i et samfunn i endring.

• Utviklingspolitikken bør imøtekomme menneskers velkjente felles mål; som er å føle verdien av sitt eget liv, føle verdien i omstendighetene der de bor, og kjenne på verdien av fremtidsutsiktene for seg selv og sine barn, ja, dette vil mest effektivt bidra til å holde voldelige konflikter og terrorisme innenfor det akseptable området.

• Utviklingspolitikken bør søke en middelvei mellom kapitalismens darwinske effektivitet, og sosialismens egalitære byråkrati.

• Godt styresett og demokratisering må være en del av "vellykket utvikling" mixen. Viktigst er det at regjeringsinstitusjoner hele tiden er åpne for å la "dårlige nyheter" få korrigere seg.

• Multinasjonale selskaper, bedrifter og forretningsmenns organisasjoner, de må spille en mer aktiv rolle i å støtte en vellykket utviklingspolitikk.

• Langsiktighet krever institusjonelle mekanismer og diskurser som strekker seg utover det neste valget, og utover det lederskapet som sitter ved makten akkurat i øyeblikket.

• Det må bli gjordt realistiske og "uhøflige" kostnadsanalyser av alle militære alternativer, kontra tilsvarende utgifter for ikke-militære alternativ, før vi fortsetter nedover den islagte og glatte skråningen av "militære løsninger" på komplekse utviklingsproblemer.

Nô lyt dykk berre lyda Canute og alle hans kloke ord.

Og velsignet er de som skaper fred.

SRI LANKA

Sri Lanka (tamil: இலங்கை, singalesisk: ශ්‍රී ලංකාව) var kjent som Ceylon før 1972, og er en tropisk øynasjon sydøst av India; minste avstand mellom de to landene er 31 kilometer.

Landet med det offisielle navnet The Democratic Socialist Republic of Sri Lanka var en britisk kronkoloni i over ett hundre år, og fikk uavhengighet 4. februar 1948.

Sri Lanka er en demokratisk sosialistisk republikk, og befolkningen er etnisk og religiøst sammensatt; hovedsakelig av tamiler og singalesere.

Landet har en lang dokumentert historie, og er for tiden (dessverre) mest kjent for den etniske konflikten mellom den tamilske minoriteten og den singalesisk dominerte majoritetsregjeringen.

Klimaet er svært gunstig for MS-pasienter.

Viktige eksportvarer for nasjonen er klær, te, frukt, grønnsaker, gummi og fisk.

Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, matvarer, levende dyr, olje og kjemikalier.

Viktige handelspartnere er Japan, India, USA og Storbritannia.

Dessverre ikke Norge, om noen skulle tro det.

Per 100 innbyggere finnes det 11,8 biler, 38,7 fjernsynsapparater, 27 aviser og 0,2 leger.

Lesekyndige over 15 år er 90,3% av befolkningen.

I tillegg er det lagt 1980 kilometer med jernbane.

Veinettet har en total lengde på 102 800 kilometer, cirka 82% av veinettet har asfalt.

Det finnes også en flyplass med jevnlig trafikk.

Turismen er viktig.

Da Sri Lanka ble selvstendig var landet relativt velutviklet økonomisk, og utdanningssystemet fungerte godt; såpass er sikkert.

Overgangen til friheten foregikk helt uten drama; britene trakk seg ut med stil og verdighet.
På mange måte forlot Storbritannia ett lite demokratisk mini-england.

Valgsystemet til Sri Lanka fungerte uten problemer, og man hadde ingen tradisjoner for å mikse militæret inn i politikken.
Faktisk var militærets stilling omtrent slik som i imperiet; altså helt politisk ubetydelige.
Faktisk var ikke engang politiet bevæpnet, også slik som i Storbritannia.
Og Norge for den del.

Når vi ser på situasjonen i dag, som jeg vet akkurat like lite om bakgrunnen til som det nordmenn flest gjør, så er det i følge logikken 2+2=4 helt selvinnlysende at noe må ha gått forferdelig galt.

På ett eller annet tidspunkt må nødvendigvis en politisk ukultur og en polarisering av ordskiftet ha sabotert dette varme klimaet av fred og samarbeid som preget landet; av mange rett og slett kalt ett paradis.

Hva gikk galt?
Har vi nordmenn noe å lære av dette?

Vi ser videre at bevisstgjøring gjennom demonstrasjoner får medias interesse.
Legg merke til hvor mye skikkeligere disse demonstrantene oppfører seg, sammenliknet med det pakket som raserte Oslo nylig; dette er ekte politisk kamp.

Og jeg tar ikke direkte stilling til selve konfliktens kjerne; jeg bare stemmer i min støtte til demonstrantenes ønske om å få slutt på denne borgerkrigen, der tamilenes sivile lider hardt.

Denne krigen må få en slutt. Nå.

KONGO

Kongo har vært tema før, og vil bli det igjen. Denne bloggen kan ikke forandre på det.
Men vi kverner da videre på vårt likevel? Gjør vi ikke?

Aftenbladet gjorde ett fint stykke arbeid om Kongo som fortjener å bli lest.

Bloggere har også laget gode oversikter over bakgrunnen for Status Quo.

Men oversikter og gode analyser av en situasjon er slett ikke nok; noe må de facto også gjøres.
Og når noe "skal gjøres" så medfører dette gjerne at politiske vedtak må fattes.
Politikkens establishment kan ikke først abdisere totalt, og så bare "overlate det til markedet" å få ordnet opp i Kongo...skjønt "kan ikke og kan ikke"...for er det ikke nettopp dette politikerne nå gjør?
Overlater hele Kongo "til markedet" og røverøkonomien?

Lokale landrettigheter og mineralkonsesjoner er en god begynnelse til handling; og siden militærmakt ikke er påkrevd i så hensèende, så kan faktisk Norge gjøre noe med dette.

Norge kan ta bedre politisk styring med oljefondets investeringer i Afrika.
Norge må faktisk ikke involvere seg økonomisk i sånne krigsområder som Kongo, ettersom økonomi og krig later til å henge sammen der nede.

Ikke involvere seg økonomisk i det hele tatt.

Norge må også velge å ikke involvere seg med de globale firma som driver på og fyrer opp under volden i Kongo indirekte.
Apartheid ble terminert slik, og Norge må ikkke være "soft" mot storkapitalen og kleptokratene.

Har Stoltenbergalliansen baller nok til å ta såpass styring over oljefondet?
Eller vil Norge sette profitten og "dialogue" i høgsetet?

Å si at pengeoverføringer (les bestikkelser) til lokale diktatorer er den norske kutyme og praksis gjennom 40 år med bistand til Afrika, er nok (mildt sagt) temmelig unyansert; men...et viktig men...den verbale glansvasken av sin egen fortreffelighet som vi nermest daglig erfarer i fra det norske lederskapet, den trenger absolutt litt satirisk ballanse.

Ying og Yang anyone?

Dette patetiske sjølskrytet gjør seg ikke minst gjeldende når U-hjelp er tema; egen godhet skal da pryde høgt på pidestallen.
Lederskapets evne til selvransakelse er ikke-eksisterende, og er preget av dyp fortrenging og infantile impulser.

All verbal tyn og deng er dem vel forunt; egentlig tror jeg at jeg er for snill med disse maktens og mammons gudløse krapyl.

Vi må stoppe den blodige finansstrømmen, som driver denne Kongokrigen videre.
Eller i det minste ha anstendighet nok igjen til å skamme oss.

Glem Greed Works og Gordon Gekko: Si nei til blodpenger.

Vi feirer palmesøndag som gode kristne i dag.
Vil alt være med det samme på samme tid til neste år?