DET PRO-KRIMINELLE SAMFUNNET

Da jeg var barn så låste vi aldri dørene når vi var hjemme sjøl.
Vi låste faktisk dørene når vi reiste "te by`n" men (viktig men) vi la alltid nøkkelen under dørmatta.
Alle andre la også nøkkelen under dørmatta.

Og dette ble ikke gjordt fordi vi ikke trodde at noen kunne finne nøkkelen der.
Det var meningen at nøkkelen skulle kunne finnes.

Slik at folk forsto at vi ikke kom hjem igjen på ei stund.
Og satte seg ned til å vente.
Tyveri var uhørt.
I Oslo kanskje?

Så jeg vet altså ved personlig empiri at en annen verden er mulig; en helt annen verden enn det pro-kriminelle samfunnet vi erfarer i dag.
Og de mange såkalte "politikere" som støtter og lovpriser dette krimparadiset skal være svært så forsiktige med å kalle oss som langskjemmes over den norske krimpolitikken for uvitende Stutumfolk.
For selv om jeg heller ville spise råtten fisk enn å stemme på FRP, så tenker slett ikke alle nordmenn slik de burde om det partiet.

SSB skal også passe seg; passe seg for å la seg bruke politisk av den sittende regjeringen.
Vi vet at krimmen offisielt går nedover, men dette er ikke forankret i virkeligheten.
Og det er virkeligheten som teller, og ikke statistikken.
Politisèrt vitenskap er ikke ekte vitenskap.

Nå må vi alle sammen bare slutte med å ikke anmelde småforbrytelser lenger.
Dersom vi ikke anmelder, så kan myndighetene fortrenge krimproblemet med en viss legitimitet.
Fortrenge hele debatten i fra offentligheten.

Ja selvsagt vet vi alle at ingen etterforsking vil bli gjordt.
Men anmeld likevel; og la dette vise igjen i statistikken.

Da vil myndighetenes sjølskryt over sin egen fortreffelighet i kriminalpolitikken klinge hulere og hulere for hver anmeldelse som registreres.
I akkurat denne statistikksammenhengen så betyr det ingenting at forbrytelsen hverken blir etterforsket skikkelig, eller oppklart.

Gi myndighetene en melding; anmeld småforbrytelsene uansett.
Ellers kan, på sikt, landet vårt bli svært utrivelig å leve i.