Min bestefar lyttet til skillingsviser.
Særlig en melodi likte han bedre enn de andre.
Den handlet om en hest som skulle berge lillegutten.
Lillegutt var sjuk, og måtte til doktòren kjappest mulig.
Og hesten var trofast den, og løp og løp og løp og løp.
Dens siste gjerning på jord ble å berge lillegutten.
Hesten dør i siste verset av sine anstrengelser.
Da gråt bestefar, for han likte hester.
Bestefar hadde den vakreste svarte hesten du kan tenke deg.
Dessverre hengte dyret seg i stallen en natt.
Bestefar sørget sterkt over tapet av hesten.
Mer enn over øyet hans, som kreften tok.
Jeg har glassøyet hans i kommoden.
Iblandt føles slektskapet nærere enn ellers.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar