SOSIALISTISK OVEROPTIMISME?

Arbeidslivets restetorg og regjeringens arbeidslinje

Skrevet av nisselue 8. oktober 2007

Statsbudsjettet legger om støtten til arbeidsledige og funksjonssvake. De skal ikke lenger få penger for å gå passive. Derimot får de 11.000 i måneden for å pelle seg opp om morran for å bli knadd i Bjarne Haakon Hanssens pølsemaskin. Når de kommer ut i andre enden skal de være individuelle wienerpølser, bratwurster, saucisser, grillpølser osv.
Disse vil være attraktive for arbeidsgivere over hele landet. De vil ha lyst på disse pølsene, både i privat og offentlig sektor.

Men først skal sosialklientene fordeles til rett pølsemaskin:

En rusmisbruker vil få 11.000 i måneden hvis han følger et avrusingsprogram.

En som er dårlig i norsk, vil få 11.000 i måneden for å følge norskkurs.

En ungdom uten praksis får 11.000 i måneden for å ta en praksisplass.

Den nye aktivitetsstønaden på 11.000 skal erstatte passiv sosialstøtte og kalles kvalifiseringsstønad, se Bjarne Haakon Hanssen påKveldsnytt 07.10.07.

Cirka 4 minutter ut i sendingen svarer Bjarne Håkon Hanssen på kritikken fra Kirkens Bymisjon om at alle partier (også de rødgrønne) bryter fattigdomsløftene når de kommer i regjering.

Alle utbetalinger på 11.000 i måneden skjer etter at folk er puttet i en bås, "forbedringskategori", der de aktivt må forbedre seg for å få penger.

Deres tilværelse (etter at de har stått opp klokka 7 om morran) skal være en aktiv etappe på veien mot jobb. Denne politikken kalles arbeidslinja, og forutsetter at de vil bli etterspurt av arbeidsgivere når de har vært gjennom pølsekværna til Hanssen.

De som skal sortere folk i forbedringskategorier er de ansatte ved NAV. De vil få fullmakt til å dele ut røde, gule og grønne kort (i overført betydning).
Dette minner litt om Nazistenes mottak av jøder i konsentrasjonsleire. De ble stilt opp på rekke og rad og visuelt inspektert av SS-offiserene. De heldige fikk "Blauschein" et blått kort, der f. eks. fiolinister ble plukket ut til leirens orkester.

Nevnte båssetting vitner også om troen på en enkel verden, at den arbeidssøkende har én hovedutfordring.
At f eks 6 mnd med ruskontroll resulterer i en rusfri og ellers lytefri klient som popper ut av pølsemaskina til Hanssen for å å plukkes opp av en statlig eller privat arbeidsgiver når han er kommet ut; kvitt alle sine barriærer.

Eller at en skummelt utseende muslimsk ingeniør fra Somalia med skjegg og tradisjonell klesdrakt, skal få jobb i Kongsberg Våpenfabrikk, bare han har bak seg et norskkurs på noen måneder.

Nisselue tror denne tilnærmingen er godt ment fra sosialøkonom Stoltenberg, pølsespiser Hanssen og hans sosialøkonombyråkrater i departementet.

Nisselue vil tillegge: Hvilken herlig enkel og sammenhengende verdensanskuelse! Alt henger sammen med alt i enkle årsak-virkning modeller med oversiktige mekanismer, uforstyrret av kompleksitet! Velg fra en standard kvalifiseringsmeny med ferdig lagde båser. Kjør klienten gjennom, og vips! Alle vanskeligheter er forsvunnet.

Sosialklienten stiller på like linje med de som bytter fra en jobb til en annen, etter x månder i en av pølse-Hanssens kverner.

Modellens enkelhet er også skreddesydd enkelheten og tiltaksoptimismen hos de NAV-ansatte som skal forvalte modellen

• Mørk person: språkkurs
• Rusmisbruker: avrusing
• Ungdom: praksisplass i kantine eller noe

Men har de spurt arbeidsgiver om han kan tenke seg en rusmisbruker?
En Somalier?
En rotløs ungdom uten utdannelse, men med Pølse-Hanssens kvalifiseringskrus bak seg?

Et annet spørsmål: Vil sosialklienter, funksjonssvake, syke og/eller rusbelastede personer med liten erfaring fra arbeidsmarkedet få et ståsted de kan utvikle seg fra ved at NAV-byråkraten kobler livsopphold til krav om å stå opp om morran en kortere periode?

Eller må det en mer langvarig og oppfølgingsintensiv prosess til for å sikre den enkelte fotfeste på en hylle i livet der h*n kan starte fra, og utvikle seg fra?

Nisselue hørte retorikk fra Fredrik Reinfelt på SVT1 i går kveld: Vi skal göra Sverige stärkare genom att tvinga folk in i aktivitet om dom ska få pengar.

Nøyaktig det samme sier Jens: "Slik gjør vi Norge bedre. Slik blir velferdssamfunnet vårt enda sterkere."

Norge går godt fordi det mange folk i jobb, noe som gir skatteinntekter. Arbeidslinjen støtter opp under målekriteriet som skal sikre politikerne gjenvalg.

150.000 flere kommet i jobb de siste 2 årene. Arbeidskraften trengs, ja samfunnet går for full maskin. Det trengs fler.

Men så spør nisselue: er det ikke de best fungerende 150.000 som kom i jobb først?

Selv om etterspørselen er stor: er det sikkert at ervervslivets personalsjefer etterspør f. eks. neste pulje, de fra 150.001 til 200.000? Kanskje de da må lete blant de tyngst belastede rusmisbrukerne, gå inn på eldresentrene og hale ut 87-åringer osv?

Forutsetter pølse-Hanssen, sos.øk-Jens, miljø-Kristin og energi-Haga at personalsjefene skal lete etter folk på samfunnets restestorg og søppeldynge?

Vil ikke personalsjefene finne de dårligst fungerende på markedsliberalismens søppeldynge?

Er det attraktivt å ansette de dårligste av disse, etter at de best 150.000 fungerende allerede er kommet i jobb? Dette gjelder fremst de som ikke noensinne har vært inne på arbeidsmarkedet.

Har det streifet Norges politiske ledelse at den omfattende privatiseringen de tillater, har gitt nye markedsliberalistiske spilleregler og kriterier, der effektivitet og kommersiell holdning er en utsilingsfaktor?

Skjønner den politiske ledelse at ledelsen i bedrifter i et privat marked hele tiden gjennom effektivitet stever mot å bli kundens førstevalg?

I et slikt system er de dårligste brikkene rett og slett ikke ønsket.
De er "daukjøtt", som dyre innleide konsulenter jakter på, for å fjerne, ikke beholde eller re-ansette etter en omorganisering som f. eks. sammenslåingen av Hydro og Statoil.

Når våre politiske ledere mener at bedriftene nå må på restetorget og hente folk, så burde de egentlig gå foran selv, som gode eksempler:

Hva med å selv ansette folk til administrasjonen på statsministerens kontor, på finansministerens kontor, på energiministerens kontor, på Hanssens pølsekontor?

Det ville vært både ryddig og troverdig av regjeringen , som forvaltere av den politiske arbeidslinja i Norge, å selv gå foran som et godt eksempel ved å ansette funksjonssvake.

Med dette ville de vise teorien bak konstruksjonen "arbeidslinja" (som støtter deres egne politiske ytelsesmål), er anvendbar også for de minst attraktive "varene" på restetorget.

De ville vise at arbeidslinja ikke bare er en virkelighetsfjern sosialøkonomisk teoretisk konstruksjon for å:

"Göra Sverige stärkare" eller "Gjør Norge bedre, gjøre velferdssamfunnet vårt enda sterkere."

Det er fint for statsministres måleverdier på deres ytelsesmål, at de bringer flere inn i arbeid som gir skatteinntekter.
Da kan de føle seg flinke.
Men det hjelper imidlertid lite for de minst fungerende fattige, de som ikke passer inn i sosialøkonomenes ryddige verden.
De mister sin verdighet og sin frihet.
Mens statsministre i både Norge og Sverige kan sole seg i effektivitetens kunstlys, og fortelle hvor flinke de har vært.
Slik at de kan gjenvelges.

Kan fattigdommen avskaffes med et pennestrøk, slik Kristin tidligere har sagt?

Det lett å forstå at Jens Stoltenberg & Co insisterte så hardt på at det skulle stå "avskaffe fattigdom", og ikke "fattigdommEN". Han vet hvor svak regjeringens krig mot fattigdommen vil være. Med formuleringen "avskaffe fattigdom" erstattes et totalt løftebrudd, med et halvbrutt løfte og masse unnskyldninger.

Arbeidslinjen overser at det finnes en hel del fattige i Norge som ikke er i stand til å jobbe, og som ikke trenger kvalifisering, men et verdig og fritt liv utenfor arbeidsmarkedet.
Disse kalles de mest marginaliserte på sos.øk-språk.

De første svakt marginaliserte 150.000 er kommet i jobb, slik regjeringen skryter av.
Hvor god innsats de yter, vites ikke. De mest mrginaliserte er de som nisselue frekt kaller restetorget eller søppeldynga.

Når nå FrP har satt fokus på de mest marginaliserte, er det fordi det passer godt i partiets ideologi. Vi skal vite at FrP tross alt må verne de mest marginalisertre for å legitimere sin hovedsatsing på jungelens lov, markedsliberalismen. Foruten å begrunne en kald markedsliberalisme, trenger FrP å vise sympati for en annen grunn også.

Uten den nestekjærligheten, som omsorg for de aller verst stilte viser, vil ikke FrP få full uttelling hos nye kristenvelgere som er opptatt av både Israel s sikkerhet og nestekjærlighet. Med et bøllete Israel er det ikke nok å bare satse på Israelkortet frem til valget, for å vinne kristenvelgere på Vestlandet og i Østfold.

FrP vil spille kortet "de mest marginaliserte" for alt det er verd og med rette latterliggjøre Jens og Kristin for stor avstand mellom retorikk og politikk.
De mest marginaliserte har falt mellom Ap, SV og Sp-stolene, bl. a. ved at økningen i bostøtte ikke kom med i budsjettet.

Regjeringen vil altså få merke at flere enn en liten håndfull marginaliserte er opptatt av fattigdomsbekjempelse.
Både FrP og KrF kommer på banen, ikke fordi de mest marginalisertes stemmer er viktige.
De er for få.
De trenger imidlertid å markedsføre "nestekjærlighet" som en motvekt mot den kyniske markedsliberalistiske politikken de garantert kommer til å føre i en bred borgerlig regjering, dominert av FrP i en ytre høyrekoalisjon.