fredag 3. august 2007

Santiago de Cuba


Den Spansk-Amerikanske krigen har blitt stående som en liten fotnote i verdenshistorien. Og det er gjerne rett - selv om det sikkert ikke ble opplevet slik av dem som tok del i kampene.

Bildet viser panserkrysseren Infanta Maria Teresa.
(Spansk flaggskip i det avgjørende sjøslaget)

Imperialismens lange sykeleie med påfølgende død, startet med at den Cubanske befolkningen fikk nok av Spania`s overherredømme.
Opprør var ikke noe nytt under solen, for opprør hadde det vært hele tiden under imperialismens tidsalder.
Det nye var at opprørerne fikk hjelp av en stormakt: USA.

Cuba-opprøret bare varte og varte - og i USA så man stadig klarere at her var det en lett seier å hente hjem.
USA hadde nettopp fullført en massiv flåteopprustning. Nasjonen var i en god posisjon i forhold til det å riste Cuba ut av Spania`s grep.
Cuba lå dessuten rett utenfor kysten av USA - som mislikte sterkt etthvert Europeisk nærvær på deres banehalvdel.

Krigserklæringen kom kort tid etter at det Amerikanske slagskipet Maine eksploderte. USA var overbevist om at det var Spanske agenter som hadde sprengt skipet, uten at det hverken da eller senere er blitt bevist at så var tilfelle.
25.April 1898 var USA i krig mot Spania.

Krigen gikk som forventet ikke særlig bra for Spania. Likevel skulle krigen til slutt koste Amerikanerne 3000 døde.
Nokså nøyaktig det samme tapstallet Irak-eventyret har kostet USA i skrivende stund.
Men i motsetning til Irak, var og er Cuba en øy. Logisk nok ble derfor krigen om Cuba avgjordt med sjøstridskrefter i hovedsak.

Det eneste Spanske krigsskipet som kunne måle seg opp imot den Amerikanske slagflåten, var Spanjolenes stolthet Pelayo. Ett kraftig slagskip.
Spanske myndigheter var likevel, som myndigheter flest, seg selv nermest.
De besluttet at Pelayo skulle reservères til forsvar av gamlelandet - hvor usannsynlig ett Amerikansk bombardement enn var.
Slik hadde myndighetene i Spania nesten påført sin egen marine ett nederlag, allerede før kampene var startet. Deres innblanding i militærspørsmål stoppet imidlertid ikke opp der.

Admiral Pascual Cervera (ikke Cerveza) y Topete - en kompetent fagmann; ønsket å vente på den Amerikanske flåten ved Kanariøyene. Derfra kunne Amerikanerne angripes på Spanjolenes egen hjemmebane med støtte fra Pelayo og den Spanske hjemmeflåten.
Dette ønsket ble overstyrt politisk.

Spania`s Ære stod på spill og det måtte sendes ut politiske signaler.
Alltid signaler.
Fire Spanske panserkryssere og to torpedobåter ble beordret til Cuba straks til mannskapenes fortvilelse. Alle ombord visste utmerket godt hva som ville bli enden på visa i ett møte med dem Amerikanske flåten. Men de taklet det på katolsk vis.

Ekspedisjonsstyrken bestod av Infanta Maria Teresa og søsterskipene Vizcaya og Almirante Oquendo. Tre panserkryssere med 280mm kanoner (som ikke var til å le av selv for en slagskipskaptein) og mange kanoner av mindre kaliber.
Styrken hadde videre med to torpedobåter Furor og Pluton.

Til slutt fikk Admiral Cervera med den splitter nye panserkrysseren Cristobal Colòn - som var så ny at dens påtenkte 250mm kanoner ikke var montert ennå da krigen startet. Istedet var skipet utstyrt med atrapper i tre.
Det er vel gjerne bare i pasifistmiljøene det blir ansett for en fordel å bli beordret i krig med kanoner av tre.
Men Cristobal Colòn hadde iallefall mange av de mindre kanonene - og de var ikke i tre.

Ikke før hadde den Spanske flåtestyrken lagt til kai i Santiago de Cuba før seilasen ut igjen ble blokkert av størsteparten av den Amerikanske flåten.
Amerikanerne kunne ikke bombardere Spanskeflåten uten å komme innen rekkevidde av Spansk kystartilleri, og Spanjolene kunne ikke komme til havs uten å møte den overlegne styrken til USA. Ett klassisk patt som sjakknerder vil si.

Men nettet snurpet seg sammen for Cervera og mennene hans. Fienden avanserte til lands mot Santiago - og til slutt besluttet admiralen å gjøre ett gjennombruddsforsøk mot den Amerikanske blokkaden.
Han hadde ikke andre valgmuligheter, da havnebyen var i ferd med å bli inntatt av tropper fra USA og den Cubanske opprørs-alliansen.

3. Juli kl.9.00 satte de Spanske skipene full steam fremmad. Med flaggskipet Infanta Maria Teresa i spissen - fulgt av Vizcaya - Cristobal Colòn - Almirante Oquendo og torpedobåtene Furor og Pluton.

Amerikanerne hadde ikke fyrt opp alle dampkjelene på skipene sine, og ble totalt overrasket når Spanjolene kl.9.45 dukket opp og startet å skyte.
Men om Amerikanerne manglet steam i maskinene, så manglet de ikke ammunisjon til kanonene sine.
Snart var en skuddveksling igang som bare kunne ende på en måte.
Farten var Spanjolenes eneste fordel i slaget.

Selv om de startet sist - og var de suverent raskeste skipene - var Furor og Pluton de Spanske skipene som kom kortest på flukten. Amerikanerne hadde respekt for torpedobåter og fikk dem begge raskt og bokstavelig blown out of the water.

Det var vanlig under sjøslag før i tiden at flaggskipene fikk æren av å pådra seg fiendens største oppmerksomhet.
Ombord på Infanta Maria Teresa fikk Admiral Cervera skutt dekket vekk under føttene sine. Snart sank skipet.

Dette var bad news for Almirante Oquendo som akkurat da lå nermest fienden.
Oquendo fikk snart samme skjebne som flaggskipet.
Mens krysseren sank fyrte mannskapet salver av torpedoer mot Amerikanerne, som dog unngikk disse.

Vizcaya hadde imens kommet seg forbi den amerikanske slagflåten og var innviklet i en duell med Amerikanske kryssere.
Kaptein og mannskap gjorde en hederlig kamp, men som nevnt: slaget kunne bare ende på en måte. Og det gjorde det.
Vizcaya
sank etter en lengre skuddveksling mot overlegne styrker.

Cristobal Colòn med trekanonene sine utnyttet kaoset, og seilte bak de andre Spanske skipene.
Krysseren slapp relativt uskadet fra salvene som haglet rundt skroget, og mot alle odds unnslapp skip og mannskap Amerikanernes blokkade.
Med kursen mot gamlelandet og den Amerikanske marinen i kjølvannet, flyktet Spanjolene for full steam. Men uansett hvor mye uflaks man har kan man alltid være sikker på at skjebnen har mer på lager av samme sorten.
Dette kalles idag Murphy`s Lov - men loven var akkurat like virksom før Murphy ble påtenkt, som i våre dager.

Ettersom forfølgelsen varte og rakk gikk Colòn tom for Spansk kull og måtte begynne å fyre kjelene på skipet med Cubansk kull. Dette kullet var av dårligere kvalitet enn det Spanske.
Røyken i skorsteinene på Colòn skiftet farge og krysseren mistet mer og mer av forspranget på Amerikanerne. Snart haglet granatene rundt skipet igjen.

Vel vitende om alle haiene i farvannet satte den Spanske kapteinen kursen mot land, og rakk å få kjørt skipet på land før det ble senket i åpen sjø. Skipet sank senere av skadene fra grunnstøtingen.

Slik endte Spania`s historie som stormakt: Bokstavelig talt på ett skjær.
Santiago de Cuba holdt faktisk stand helt til 17. Juli - og krigen ble ikke formellt slutt før 10. Desember 1898.
Likevel er det ingen tvil om at uten en marine var krigen om Cuba i realiteten tapt for Spania.
Og ett knusende nederlag hadde det vært.

Bortsett ifra hjelpekrysseren Vixen var ingen av de Amerikanske skipene som deltok i slaget i nærheten av å bli senket. Dette til tross for at Spanjolene fikk inn mange treff på fienden.
Marinehistorikkere vurdèrer idag Victoriatidens typiske krigskip som grunnleggende feilkonstruerte i alle land. Med ett søkk og kav av småkalibrèrte kanoner ombord istedet for færre men større kanoner.
Denne konklusjonen kom man likevel først fram til mye senere. Amerikanernes overtak hadde vært så massivt at man ikke la merke til at småkanonene var inneffektive. I kraft av sitt antall gjorde de jobben likevel.

Selv om den seiglivede monarken som ga Victoriatiden dens navn ikke la inn årene på en stund ennå - markèrte slaget ved Santiago de Cuba slutten på denne tidsalderen.
Den royalistiske og til dels rasistiske imperialismen var dødsdømt i møtet med en mye mer raffinèrt og økonomisk imperialisme ledet ann av USA.
Og det er ingen grunn til å glorifisère det gamle.
USA var denne tidens progressive kraft, uten at det betyr at deres metoder og politikk er gangbar mynt i vår tid på 2000-tallet.

Det er også interessant at forholdet mellom Cuba og USA i starten var hjertelig og godt. Det var på ingen måte uunngåelig at forholdet mellom de to nabostatene skulle bli så betent og anstrengt som det historien viser at det endte opp med.

Det skulle vise seg å bli en lang vei til målet men imperialismens fall startet med ett opprør på Cuba.
Historien - blir det sagt - har en tendens til å gjenta seg.

Den som lever får se.
Ikke sant?

1 kommentar:

Admiral_Gringo sa...

En kort oversikt over den gamle imperialistiske verden anno 1898 finner du i denne nettlenka her.

Klikk