KJÆRLIGHETENS KJØTERE (Hans Petter Moland 1995)

Filmen handler om 3 pelsjegere som går hverandre på nervene.
I ei hytte på Grønland.

Plottet er med andre ord helt typisk rotnorsk.
Alt burde ligge perfekt til rette for kalkuneri av ypperste slag.

Filmen kunne utrolig lett blitt nok en lidelse av typen "slùta sùpa nu Pekka."
Men slik blir det likevel ikke.

KK redder seg elegant i land, flytende på ett glimrende manus.
Vi får også levert elegant skuespilleri og filmhåndtverk.
Terje Rypdal spiller gitar.

Bølla Renbæk, forskeren Holm og poeten Larsen.
Det viser seg å bli kombinasjonen "from Hell" i ødemarka.
Begrepet mindgames får helt nye dimensjoner.

Jeg skal ikke røpe slutten på historien.
Det blir mye drama.

På alle måter.

Filmen har en dybde i seg, som jeg sjelden ser i filmer lenger.

Kvinners sanne vesen beskrives, for eksempel, ganske treffende.

(Og menns sanne vesen også...)

Denne filmen anbefales varmt.

Selv om handlingen preges av kulde.

REMAINS OF THE DAY (James Ivory 1993)

Butler Stevens er en pliktoppfyllende og lojal tjener for sin herre Lord Darlington.
Lord Darlinton blir, som de aller fleste andre høiremænder innad i den engelske overklassen på 1930-tallet, overtalt av nazistenes konspiratører til å etablere en positiv kontakt mellom naziregimet og den engelske konservative regjeringen.

Storgodsets bestyrerinne Miss Kenton er en livlig og viljesterk ung kvinne; som med avsky blir vitne til Lord Darlingtons svikefulle overklasseaktiviteter sammen med fascismens folk.
Likevel får hun kjærlige følelser for den 100% lojale butleren.

Filmen er basert på en roman skrevet av en japaner, og settingen er altså satt i Storbritannia.
Begge disse to folkeslagene vet jo en ting eller to om lojalitet uten gjensidighet.

Det blir ingen happy ending.
Butleren taper alt.

Butleren mister både verdigheten og kjærligheten.

JEAN DE FLORETTE (Claude Berri 1986)

Historien om Jean de Florette utspiller seg i 1920-tallets Provence.
Jean de Florette blir symbolet på den lille manns kamp mot overmakten; i det stedets kakse Papet vil fordrive ham i fra både gård og grunn ved hjelp av alle slags svikefulle rikmannstriks.

Normalt synes jeg at dramafilmer er kjedelige og preget av føleri, men denne filmen har en politisk snert og en sosial pondus som gjør den til en liten perle.
Visse fakta i tilværelsen kommer svært tydelig fram, og det til tross for at filmen ble laget i 1986 (under den kalde krigen) da man helst skulle tie stille om alle slike ting her i vest.

For uansett hvor flittig du er, og uansett hvor arbeidsom og ekte mann du er, ja, så vil alltid kortene i spillet være merket.
Spillet har forskjellige regler for hver enkelt deltaker, slik at seieren alltid er sikret på forhånd for "the big man" og hans interesser.

Fortsatt blir denne livsanskuelsen fortiet veldig mange steder; men de sanksjonene som blir rettet i mot den som hevder dette syn, de er blitt mye svakere nå etter at den kalde krigen tok slutt.

Se filmen. Den er varmt anbefalt.

ARMAGEDDON (Michael Bay 1998)

Armageddon er noe så herlig som en fullblods underholdningsfilm.
Ett helt stort lass av gode skuespillere deltar i filmen.
Anført av Bruce Willis himself.

Handlingen er enkel.
En stor meteor er på vei til jorda, og den kommer til å kverke absolutt alt liv.
Ymse helter må derfor opp i verdensrommet, for å sprenge hele shaiten.

Jeg kan ikke unngå å nok en gang legge vekt på hvor underholdende denne filmen er.
Når man først skal se en ren underholdningsfilm, ja, så skal den jammen være god.

Arbeiderklasseromantikken og karsligheten ligger i tjukke lag over alt.
Og er dette kanskje noe av det som gjør filmen så god?

Det bildet Armageddon tegner av arbeiderklassen er svært realistisk.
Og om der finnes noe som helst å lære av denne actionfilmen, så ligger det godt gjemt her i denne matèrien.
Forestill deg bare en snerpete og byråkratisk politikertype stå der og snakke patronisèrende (og mildt nedlatende) til arbeidsfolka i filmen.
Da innser du kjapt at det slett ikke blir lett for de revolusjonære i verden, det å samle arbeiderklassen til samhandling.

Men for all del: Dette er jo bare underholdning.
Ren diggbar action.

WATCHMEN (Zack Snyder 2009)

Filmen Watchmen har sin setting i 1985 og er bygget lojalt på tegneserien av samme navn.
Alt i alt må jeg si at jeg likte filmen svært godt, selv om dette ikke nødvendigvis betyr at jeg likte alle superheltene like godt; hvilket også er poenget: Hvem vokter vokterne?

Vi befinner oss i et alternativt 1985, der Richard Milhous Nixon regjerer med hard hånd.
Men mye er likevel med det samme; rivaliseringen med Sovjetunionen og frykten for atomkrigen er noe som folk på min alder kan relatere oss til.

På sett og vis er dette alternative USA et USA slik den ytre høire ving aller helst vil ha det.
Og slik ville det også blitt over there, dersom ingen hadde vært voksne nok til å yte dem innbitt motstand; som er noe å tenke på for dem som velger å legge seg på rygg istedet for å kjempe.

Av alle de rufsete slosskjempene likte jeg Rorschach best, han med flekken i ansiktet.
Han er en ærlig og strait vigilante, som ikke ber noen om unnskyldning for det han gjør.
Rorschach er grusom mot de grusomme, and thats that.
Han har også filmens aller beste kommentar, etter at de innsatte har mislykkes i å drepe ham i fengselet.
Doctor Manhattan likte jeg minst, for han minnet meg mye om Thomas Hylland Eriksen; en fjern og ansvarsløs sutrekopp.
Og Rorschach blir på sett og vis den som får filmens aller siste ord.

Les gjerne mer om handlingen her)))

CHARLIE OG SJOKOLADEFABRIKKEN (Tim Burton 2005)

Charlie og sjokoladefabrikken er en underholdende dokumentarfilm om den globale overklassen.
Filmen er bygget på Roald Dahls forfatterskap.
Han var en observant herremann.

En bøling med overklassefolk, pluss to skikkelige folk, får som de eneste menneskene i verden lov til å besøke den berømte sjokoladefabrikken til eksentrikeren Willy Wonka.
Omvisingen på fabrikken vil etterhvert vise seg å bli en opplevelse for livet for de besøkende.

Overklassens innebyggede holdninger får dem raskt opp i store problemer på mønsterbruket.
Overklassen selv vil nok påstå at deres klasse skildres litt karikèrt og overdrevet i filmen.
Men vi andre som vet bedre, vi ser jo straks at alt sammen er helt sant og korrekt beskrevet.

Ja alle de forskjellige figurene i filmen kjenner vi igjen så godt, ja, akk så godt.

Dersom overklassen i Norge lykkes med sitt store prosjekt (som i korthet går ut på å omgjøre vårt semikorrupte plutokrati til ett fascistdiktatur, slik jo eliten liker aller best å ha det) så vil Charlie og sjokoladefabrikken bli en av de aller første filmene de brune forbyr.

Ikke det spor rart det, selvsagt.
Fakta provoserer.

Alltid.

TWILIGHT (Catherine Hardwicke 2008)

Dette er en vampyrfilm. Og en jentefilm. Typisk jentefilm.

Merkelig nok likte jeg filmen; for den var grei nok den.

Men noe mangler: den var ikke nifs nok.

Vampyrfilmer skal være nifse.

Skikkelig nifse.

Det er ubehagelig når vampyrene håner og ydmyker sine ofre, før de dreper dem.
Men dette gjør jo også menneskelige skurker, både på film og i virkeligheten.
Så jeg kan nok ikke si at filmen var nifs nok.

Jeg tviler ikke på at bøkene var bedre enn filmen, for sånn er det nesten alltid.
Men filmen er helt grei underholdning.
Jeg er motstander av terningkast.

RICHARD SHARPE

Jeg har aldri helt forstått meg på de norske lesevaner.
Eller filmvaner for that matter.

De glimrende bøkene (og filmene) med Bernard Cornwells antihelt Richard Sharpe har liksom aldri helt blitt greia her i gamlelandet.
Her handler det fortsatt mest om Sluta supa nu Pekka, både på film og på papir.

Man skulle tro vi var barbarer; hippiebarbarer.
Blir vi aldri leie av sosialpornografi?

KAUTOKEINO-OPPRØRET (2008 - Nils Gaup)

Filmen handler om Kautokeino-opprøret i 1852.
Og mest av alt handler den om opptakten til det hele.

Jeg er ingen stor tilhenger av dramafilmer på generell basis, men noen av de beste filmene som er blitt laget har faktisk vært drama.
Og denne filmen er en god dramafilm, la det være sagt.
At filmen også er historisk korrekt, gjør den bare enda bedre.

Det slår meg hvor lite egentlig Norge har forandret seg på alle disse årene.
Nesten alt er akkurat med det samme, den dag i dag.

Rusproblemene.
Kameraderi mellom kjøpmannsstanden og embedsverket.
Konflikten mellom frimenighetene og statskjerka.
Øvrighetens pompøse infantilitet og snerperi.
Kravene om "respekt" for stand og tittel.
Ulikhet for loven, og semikorrupsjon.
Ja Norge har sannelig stått stille.

Filmen viser også at den tilsynelatende irrasjonelle volden aldri oppsto i et vakum.
Når konflikten omsider eksploderer, har den "angripende part" blitt presset lenge.
Og presset ble for stort; dette får filmen tydelig fram.

Urettferdighet dreper.

EVENT HORIZON (Paul W.S. Anderson 1997)

I det Herrens år 2047 sendes en gruppe astronauter ut på oppdrag.
Jobben er å etterforske situasjonen, og om mulig berge overlevende, i fra romskipet "Event Horizon".
Skipet forsvant på mystisk vis 7 år før, på jomfruturen.

Mannskapet ombord på redningsskipet "Lewis and Clark" oppdager etterhvert sannheten bak forsvinningen 7 år tidligere.
Sannheten er at de ikke er alene ombord; noe har fulgt med "Event Horizon" gjennom dimensjonene.
Og dette "noe" er slett ikke vennligsinnet, for å si det avdempet og sosialdemokratisk.

Dette er skrekkfilm slik skrekkfilm skal være; uhyggelig og illevarslende.
Kos deg med skrekken.

FEAR AND LOATHING IN LAS VEGAS (Terry Gilliam 1998)

Denne filmen handler om journalisten Raoul Duke og advokaten Dr. Gonzo, som reiser rundt i en stjålet bil og raserer hotellrom; et skikkelig kjedelig og uinteressant tema, som faktisk gjorde at jeg aldri gadd å se denne filmen da den kom ut.
Hadde jeg visst om at det var Terry Gilliam som regisserte den, så hadde jeg absolutt valgt å se den likevel; men bedre sent enn aldri?

Gilliam begynner sin odyssè i narkokulturen med et vanlig grep i moderne populærkultur: Vi skal holde med "skurkene" i historien; identifisère oss med dem; helst ville være dem.
Filmen er svært morsom og underholdende, ja, vi digger kulheten og humoren til hovedpersonene.
Og vi forakter filmens "skikkelige folk" og all deres streite kjiphet; som i alle moderne filmer.

Terry Gilliam er imidlertid ikke en regissør som følger strømmen.
Cirka halvvegs uti filmen tar den en helt ny vending.
Da svir det for alle som "er" hovedpersonene.
(Et smågenialt filmatisk grep)

Rusmisbrukets møkkaside utleveres deretter nådeløst; helt uten moralisme, men også helt uten de vanlige kvasi-liberale unnskyldningene og forklaringene for journalisten og advokatens drittsekkeri.
Rusens ødeleggende kraft på både mennesker og bygninger den møter kommer klart fram.

Våre "helter" lever i møkk, og de sprer møkk i verden.
Den patetiske og selvmedlidende "suicidalscenen" i badekaret.
Gudsordet i fra landet som får "Bad Trip" med stor B.
Den ubehagelige "nesten-voldtekten" med kniv av serveringsdama.

Alt dette viser rusmisbruket i fra den mest egoistiske og svinaktige siden.
Igjen må jeg bare si det: Terry Gilliam er en flott regissør.
Og en modig regissør.

Sluttscenen og sluttmonologen i filmen er kanskje litt for symbolsk og talende for de fleste i et verdirelativistisk sosialdemokrati; men jeg liker den.
Etter den gode rusen kommer mørket.

Filmen gir oss et flott resymè over en fortapt generasjon.

RAVENOUS (Antonia Bird 1999)

Kannibalfilmer er en egen sær sjanger, og filmen "Ravenous" fra 1999 er den desidert beste av dem alle.
Filmen er ikke bare den absolutt beste kannibalfilmen, men den er også en av de bedre skrekkfilmene generelt.

Ravenous er en filosofisk og relativt dyp film.
Det kan absolutt anbefales sterkt å se den.
Men filmen er ikke for den med svak mage.
(La det være klinkende klart)

Settingen er satt til California 1847 - Da vesten virkelig fortsatt var vill.
En liten gruppe soldater i ett fort skal forsøke å holde ett slags politioppsyn.
Soldatene har en artig gruppe med biroller i filmen.
Dette gjør persongalleriet ganske levende; slik at vi som ser på bryr oss når de senere blir angrepet og spist.
Klassisk skrekkfilmtriks det der.

En dag ankommer en herjet mann til fortet - Colqhoun (Robert Carlyle)
Colqhoun forteller soldatene en grusom historie om ett slags kannibalmonster, en weendigo, som dreper og spiser mennesker i ødemarken.
En gruppe soldater blir sendt ut på patrulje for å ta styring over galskapen, og skrekkhistorien viser seg å være mer sann enn soldatene hadde håpet på.
Ingen ytre makter kan gripe inn og hjelpe soldatene der i ødemarken, og det blir en klassisk overlevelseskamp mot monsteret.

Hovedrolleinnehaverne Robert Carlyle og Guy Pearce (Kaptein John Boyd) gjør en strålende innsats i denne filmen.
Gøy er det også å få ett gjensyn med Jeffrey Jones, en av mine favorittskuespillere.

Filmmusikken er imponerende laget.
Musikken er med på å skape en spesiell stemning.
En stemning som du ikke kommer ut av igjen før filmen er slutt.

Filmen setter noen interessante dilemma opp på dagsorden.

Er du villig til å ofre deg for andre, eller vil du sikre deg sjøl på medmenneskers bekostning?

THE LAST KING OF SCOTLAND (Kevin MacDonald 2006)

The Last King of Scotland er en film som omhandler politikk og samfunnsliv i Afrika generelt, og i Uganda spesielt.
Filmen har Idi Amin og hans styre som bakteppe for samfunnsanalysen, men handlingen kunne like så gjerne vært lagt til en annen nasjon i Afrika; nermest hvem som helst av dem faktisk.

Vi ser underveis i fortellingen (med all mulig tydelighet) det fakta demonstrert at det å oppnå politiske resultater som gavner befolkningen i Afrika er vanskelig, om ikke helt umulig.
Den dialogpolitikken vi alle sverger til i vesten nå til dags, den får sannelig prøvd seg skikkelig ut mot Amin og hans gjerning, men de positive resultatene av all den vestlige snakkingen uteblir; i filmen så vel som i virkeligheten

Filmens politiske konklusjon er helt og holdent sammenfallende med min egen.
Man må rett og slett bare komme seg raskt ut der i fra.
Man må redde seg sjøl ut, før porten blir stengt.

Når galskapen råder; løp!

THE PASSION OF THE CHRIST (Mel Gibson 2004)

The Passion of the Christ tar for seg de tolv siste timene av Jesu liv.
Det vil si at filmen starter i Getsemane natt til Langfredag, der Jesus blir fristet av Djevelen og forrådt av Judas.

Frelseren blir arrestert av farisèerne, og tortureres, dømmes for blasfemi, og piskes og korsfestes så av romerne.

Filmen beskriver det politiske klimaet i Jerusalem, som lå under Romerriket på denne tiden.

Språket som føres er amarisk, hebraisk og latin.

Reaksjonene lot ikke vente på seg da filmen kom ut i 2004.

Og ved å se på hvem som hatet filmen sterkest, så finner du også ut hvem som med rette kjente seg mest truffet av innholdet.

Den norske statskirkens representanter jamret seg mye over denne filmen, og det er jo forståelig, slik farisèerne likner dem sjøl både i sinn og i skinn.

Mange politikere jamret seg også, like dekadente i virkeligheten som i filmen.

Denne filmen går inn til beinet, bokstavelig talt.

Passion i denne sammenhengen er synonymt med lidelse, og Jesus lider virkelig.

Filmen fjerner bildet av Jesus som en veik og vesal kosebamse.

Jesus dør som en mann; en ekte mann.

BURY MY HEART AT WOUNDED KNEE (2007 - Yves Simoneau)

Jeg har sett denne filmen flere ganger, og den blir bare bedre og bedre for hver gang.
Både kvitemann og indianer framstilles som hele og ekte mennesker, gjordt av kjøtt og blod.
Tosken og vismannen finnes jamt fordelt på begge sider av reservatet.

Alt indianeren sier er ikke like klokt, og alt kvitemann sier er heller ikke dumt.
Sammen med "Danser med ulver" er denne filmperla kanskje den eneste realistiske indianerfilmen.
Høvdingen Sitting Bull er etter min oppfatning den som kommer best ut av historien, all sin ødeleggende stahet og stolthet til tross.

Jeg er fascinert av hvordan indianerne aldri plaprer i munnen på hverandre slik vi kvite gjør.
Indianerne venter på tur, og de lytter til hverandre.
De tenker seg alltid godt om før de svarer.

Til slutt sier de "Jeg har talt" for å markere at de har snakket ferdig.
Da er ordet fritt for nestemann.

En indianer tar videre bare ordet dersom han har noe nytt å melde.
Jeg har talt.

O BROTHER, WHERE ART THOU? (2000 - Ethan & Joel Coen)

Skal man forstå verden slik den fremstår i dag, må man først forstå supermakten USA.
Og her har vi altså filmen som burde vært pensum på alle norske læreplaner: O Brother, Where Art Thou?

Dette er Coen-brødrenes definitive mesterverk.
Filmen viser oss ett vakkert bilde av USA og amerikanske innbyggere.
Alt skildres nøyaktig slik det egentlig er der i vest.

Vi befinner oss tilbake i tid, under den store økonomiske depresjonen.
Trioen Everett, Pete og Delmar rømmer fra straffarbeidsleiren de er fanget i for å søke etter ett skjult bytte fra tidligere forbrytelser.

Ingen av de tre rømlingene kan kalles den skarpeste kniven i skuffen, men de har noe som er enda bedre å ha enn genialitet: De tre har griseflaks.
Gang på gang unnslipper de den hevngjerrige sheriffens renneløkker, brannfakler og kuler.
Og hver gang livet på ett eller annet vis går dem i mot, kommer hellet de tre til hjelp.

For å tjene noen småpenger på flukten spiller våre "helter" inn en countrysviske for småpenger hos en smart lurendreier.
Denne countrylåten slår etterhvert ann noen såre strenger i det kriserammede USA, uten at trioen på noe tidspunkt under flukten er klar over denne suksessen selv.

Langt senere i fortellingen hjelper den artige og dansbare melodien frem en godmodig (men inkompetent) politiker til å vinne ett valg, og det mot sin langt sleskere og smartere konkurrent fra Ku Klux Klan.

Som takk for denne seieren, så blir de tre benådet av politikeren, uten at sheriffens planer om å få dem anbrakt i galgen lar seg påvirke av denslags mindre bagateller.

Kan våre venner unngå sin skjebne?
Kan de unngå renneløkka om halsen?

Alt er forresten akkurat med det samme i dagens kriserammede USA.
Amerikanerne kler seg litt annerledes nå i våre dager, men de kler seg bare litt annerledes.
The US har videre utviklet et sterkere våpenarsenal med årene, men ellers er der status quo å melde.

En fantastisk film. Ett mesterverk.

Litt poesi anyone?

(In constant sorrow through his days)

I am a man of constant sorrow
I've seen trouble all my day.
I bid farewell to old Kentucky
The place where I was born and raised.

(The place where he was born and raised)

For six long years I've been in trouble
No pleasures here on earth I found
For in this world I'm bound to ramble
I have no friends to help me now.

(He has no friends to help him now)

It's fare thee well my old lover
I never expect to see you again
For I'm bound to ride that northern railroad
Perhaps I'll die upon this train.

(Perhaps he'll die upon this train)

You can bury me in some deep valley
For many years where I may lay
Then you may learn to love another
While I am sleeping in my grave.

(While he is sleeping in his grave)

Maybe your friends think I'm just a stranger
My face you'll never see no more.
But there is one promise that is given
I'll meet you on God's golden shore.

(He'll meet you on God's golden shore)

SWEENEY TODD

Sweeney Todd er en svært realistisk dokumentarfilm om hvordan rettsstaten fungerer i et semikorrupt plutokrati.

Den sosiale sikkerheten for folket i et plutokrati, med de tilhørende logiske konsekvenser av dens manglende tilstedeværelse, blir også gjennomgått på en vitenskapelig og realistisk måte.

Noen vil svært gjerne ha det slik i Norge også.

GMORK

GMORK

Pelle Erobreren

Bille August`s definitive mesterverk om fattigdommen i Danmark.

Og kampen for tilværelsen sett fra arbeiderklassens perspektiv.

Forhånelsen av mennesker hvis eneste forbrytelse er fattigdom, er treffsikkert skildret.

Innholdet i historien er tidløst - Og like aktuelt i våre dager.

Innvandreren, med sin malplassèrte skånedialekt, forsøker forgjeves å ivareta sin verdighet så ikke sønnen skal skamme seg over ham.

Dette er ikke lett, for spillereglene er urettferdige i utgangspunktet.

Filmen slutter betinget positivt: Pelle reiser videre mot (kanskje) ett bedre liv.

Hvor lett det er å forstå de som emigrèrte fra elendighet og grått liv.

Hva hadde de vel å tape?

Den aller beste filmen som er laget?

Believers (2007)

Ambulansesjåførene David og Vic rykker ut for å hjelpe en mor med barn som er oppdaget liggende bevisstløse. De to har rømt ifra en obskur og nyreligiøs dommedagsekt, og de to hjelperne ender opp hjelpetrengende selv. De kidnappes til sektens hule under jorda.

Filmen viser stor innsikt i hvordan moderne sekter opererer. Ett intenst psykologisk drama utspiller seg når de to kameratene prøver å bevare sin forstand under stort press. Sekten ønsker oppriktig å hjelpe de to til å forstå at selvmord er veien til frelse fra dommedag.

Filmen motstår fristelsen til å la Bruce Willis ordne opp og redde alle uskyldige parter. I denne filmen ville det blitt helt feil. Likevel kunne jeg tenke meg en annen slutt på filmen. Filmskaperens ønske om å skape en "tankefull" slutt på filmen tok vekk litt av budskapet om å stå imot slik galskap.

Undertegnede er usikker på om det finnes noe slikt som "viktige filmer" - men om det gjør det, så er denne filmen en sånn.

Trykket stemning i kjelleren...