Pirates Ahoy

Et norsk piratparti?

2011-04-09T07:00:00.000-07:00

Et norsk piratparti? Tja...why not?

Da ville ihvertfall motstanden mot DLD vært kompromissløs fra minst ett parti i Norge.

Jeg tenker meg at et piratparti måtte basert seg på en allmen avstemmingsmetode.

Utfordringen ligger i at dette er forsøkt før, av DPP, uten noen videre gjennomslagskraft.

Man kan ikke ha et parti uten medlemmer, eller et parti der medlemskapet ikke gir inflydelse på partipolitikken, uten å komme håpløst i bakleksa på 1-2% og solid under sperregrensa.

Jeg bruker ikke tid på å begrunne dette teoretisk, siden empiri beviser det.

Samtidig trenger ikke Norge nok et parti som er fullstendig kuppet av partimedlemmenes til tider sære og lite representative meninger, så hva gjør vi eventuelt i et piratparti?

Jeg foreslår et vektingsopplegg, der partimedlemmers stemme teller mer enn ikke-medlemmers stemme, men der de utenforståendes stemmer likevel ikke stenges helt ute, slik som de dessverre blir i alle de øvrige partier.

Hva med noe i retning av 10-1?

Eller at kun medlemmer i piratpartiet får lansere forslag til nye avstemminger, og at avstemmingene legges fram for folket etter at partimedlemmene har godtatt dette med simpel overvekt.

Just a suggestion. Pirater tar ikke ordre uansett.

...

Gamle filmer om igjen

2010-12-01T00:00:00.000-08:00

Gamle filmer til friperioden?

Og det var vel litt til å begynne med?

JULEGAVE TIL LAND OG FOLK (Hadde jeg ikke allerede brukt caps loc på alt, så skulle land og folk hatt stor forbokstav)

2009-12-24T00:00:00.000-08:00

Morten Abel: Hard To Stay Awake

Det måtte vel skje til slutt: Vi bloggere ble rett og slett utblogget av journalistene, med mainstream media som en uovervinnelig bloggplattform i det etablertes tjeneste.

En passende sang til å avslutte et shitty valgår.
Og et shitty bloggeår.

Gringo er forøvrig en figur som ble skapt av og for portalen VGB.
Denne bloggen var bare en backup-blogg, siden mange av innleggene mine på VGB ble slettet.
Etterhvert fikk denne bloggen sitt eget liv, og moderbloggen på VGB er akterutseilt for lengst.

Gringo avlives ikke, han bare legger ut på seilas.
For han kan jo fortsette bloggingen, eller heller kose seg med kjekke dataspill.

Hva tror du vil gjøre Gringo mest godt?

Gringo er sliten.
Ja Gringo er trett.
Ned halsen gikk tapene
Nå er Han mett.

Mot storkapitalen
Hjalp ei poesi.
Han oppgir sin blogging.
Hans tid er forbi.

FAIRYTALE OF NEW YORK

2009-12-01T00:00:00.000-08:00

KJÆRLIGHETENS KJØTERE (Hans Petter Moland 1995)

2009-11-11T00:00:00.000-08:00

Filmen handler om 3 pelsjegere som går hverandre på nervene.
I ei hytte på Grønland.

Plottet er med andre ord helt typisk rotnorsk.
Alt burde ligge perfekt til rette for kalkuneri av ypperste slag.

Filmen kunne utrolig lett blitt nok en lidelse av typen "slùta sùpa nu Pekka."
Men slik blir det likevel ikke.

KK redder seg elegant i land, flytende på ett glimrende manus.
Vi får også levert elegant skuespilleri og filmhåndtverk.
Terje Rypdal spiller gitar.

Bølla Renbæk, forskeren Holm og poeten Larsen.
Det viser seg å bli kombinasjonen "from Hell" i ødemarka.
Begrepet mindgames får helt nye dimensjoner.

Jeg skal ikke røpe slutten på historien.
Det blir mye drama.

På alle måter.

Filmen har en dybde i seg, som jeg sjelden ser i filmer lenger.

Kvinners sanne vesen beskrives, for eksempel, ganske treffende.

(Og menns sanne vesen også...)

Denne filmen anbefales varmt.

Selv om handlingen preges av kulde.

REMAINS OF THE DAY (James Ivory 1993)

2009-11-03T00:00:00.000-08:00

Butler Stevens er en pliktoppfyllende og lojal tjener for sin herre Lord Darlington.
Lord Darlinton blir, som de aller fleste andre høiremænder innad i den engelske overklassen på 1930-tallet, overtalt av nazistenes konspiratører til å etablere en positiv kontakt mellom naziregimet og den engelske konservative regjeringen.

Storgodsets bestyrerinne Miss Kenton er en livlig og viljesterk ung kvinne; som med avsky blir vitne til Lord Darlingtons svikefulle overklasseaktiviteter sammen med fascismens folk.
Likevel får hun kjærlige følelser for den 100% lojale butleren.

Filmen er basert på en roman skrevet av en japaner, og settingen er altså satt i Storbritannia.
Begge disse to folkeslagene vet jo en ting eller to om lojalitet uten gjensidighet.

Det blir ingen happy ending.
Butleren taper alt.

Butleren mister både verdigheten og kjærligheten.

JEAN DE FLORETTE (Claude Berri 1986)

2009-11-02T00:00:00.000-08:00

Historien om Jean de Florette utspiller seg i 1920-tallets Provence.
Jean de Florette blir symbolet på den lille manns kamp mot overmakten; i det stedets kakse Papet vil fordrive ham i fra både gård og grunn ved hjelp av alle slags svikefulle rikmannstriks.

Normalt synes jeg at dramafilmer er kjedelige og preget av føleri, men denne filmen har en politisk snert og en sosial pondus som gjør den til en liten perle.
Visse fakta i tilværelsen kommer svært tydelig fram, og det til tross for at filmen ble laget i 1986 (under den kalde krigen) da man helst skulle tie stille om alle slike ting her i vest.

For uansett hvor flittig du er, og uansett hvor arbeidsom og ekte mann du er, ja, så vil alltid kortene i spillet være merket.
Spillet har forskjellige regler for hver enkelt deltaker, slik at seieren alltid er sikret på forhånd for "the big man" og hans interesser.

Fortsatt blir denne livsanskuelsen fortiet veldig mange steder; men de sanksjonene som blir rettet i mot den som hevder dette syn, de er blitt mye svakere nå etter at den kalde krigen tok slutt.

Se filmen. Den er varmt anbefalt.

ARMAGEDDON (Michael Bay 1998)

2009-11-01T00:00:00.000-07:00

Armageddon er noe så herlig som en fullblods underholdningsfilm.
Ett helt stort lass av gode skuespillere deltar i filmen.
Anført av Bruce Willis himself.

Handlingen er enkel.
En stor meteor er på vei til jorda, og den kommer til å kverke absolutt alt liv.
Ymse helter må derfor opp i verdensrommet, for å sprenge hele shaiten.

Jeg kan ikke unngå å nok en gang legge vekt på hvor underholdende denne filmen er.
Når man først skal se en ren underholdningsfilm, ja, så skal den jammen være god.

Arbeiderklasseromantikken og karsligheten ligger i tjukke lag over alt.
Og er dette kanskje noe av det som gjør filmen så god?

Det bildet Armageddon tegner av arbeiderklassen er svært realistisk.
Og om der finnes noe som helst å lære av denne actionfilmen, så ligger det godt gjemt her i denne matèrien.
Forestill deg bare en snerpete og byråkratisk politikertype stå der og snakke patronisèrende (og mildt nedlatende) til arbeidsfolka i filmen.
Da innser du kjapt at det slett ikke blir lett for de revolusjonære i verden, det å samle arbeiderklassen til samhandling.

Men for all del: Dette er jo bare underholdning.
Ren diggbar action.

12 ÅR

2009-10-05T00:00:00.000-07:00

Her er hun, en profilert bloggepuddel, selveste Frøya i all sin prakt and glory.

Litt gråere for hvert år som går, som sin herre, og litt mer stiv og støl i kroppen.

Litt mild hjertesvikt har også dyret pådratt seg siden ifjor, men gamlemor holder dampen oppe, og har tatt røntgen og fått hjertemedisiner.

Tolv menneskeår blir jo tross alt 84 hundeår.
Vi må rekne med litt gruff i alderdommen.

Endene og tjelden husjes til sjøs som før, og stoltheten og arrogansen har ikke minket merkbart med årene.
Vannskrekken er fortsatt intakt, og dyret misliker fortsatt risikabel klatring intenst.

Alt fe er sin herre likt.

***

.

HVA NÅ?

2009-09-16T14:30:00.000-07:00

Valget er over, og hvilken stor skuffelse det ble.
For meg iallefall.

Alt jeg hadde håpet på er nå torpedert; sentrum er utradert, og Frp er fulle i pågangsmot til neste runde i 2013, mens moderasjonen ligger igjen med brukket rygg.

Nei dette var trist.
Jeg mangler ord.

Og hva gjør vi nå?

WATCHMEN (Zack Snyder 2009)

2009-09-07T00:00:00.000-07:00

Filmen Watchmen har sin setting i 1985 og er bygget lojalt på tegneserien av samme navn.
Alt i alt må jeg si at jeg likte filmen svært godt, selv om dette ikke nødvendigvis betyr at jeg likte alle superheltene like godt; hvilket også er poenget: Hvem vokter vokterne?

Vi befinner oss i et alternativt 1985, der Richard Milhous Nixon regjerer med hard hånd.
Men mye er likevel med det samme; rivaliseringen med Sovjetunionen og frykten for atomkrigen er noe som folk på min alder kan relatere oss til.

På sett og vis er dette alternative USA et USA slik den ytre høire ving aller helst vil ha det.
Og slik ville det også blitt over there, dersom ingen hadde vært voksne nok til å yte dem innbitt motstand; som er noe å tenke på for dem som velger å legge seg på rygg istedet for å kjempe.

Av alle de rufsete slosskjempene likte jeg Rorschach best, han med flekken i ansiktet.
Han er en ærlig og strait vigilante, som ikke ber noen om unnskyldning for det han gjør.
Rorschach er grusom mot de grusomme, and thats that.
Han har også filmens aller beste kommentar, etter at de innsatte har mislykkes i å drepe ham i fengselet.
Doctor Manhattan likte jeg minst, for han minnet meg mye om Thomas Hylland Eriksen; en fjern og ansvarsløs sutrekopp.
Og Rorschach blir på sett og vis den som får filmens aller siste ord.

Les gjerne mer om handlingen her)))

KYSTPARTIET - SELVFØLGELIG

2009-08-12T00:00:00.000-07:00

Historien er ikke Ringenes Herre, bare med dårligere effekter.
Historien handler om ting som faktisk har skjedd, i virkelighetens verden.

Max Manus var virkelig, selv om Ringenes Herre var best på kino.
Og historien om Norge etter Max Manus og motstandskampen, handler i grove trekk om olje og oljemafia.

Oljeblogger numero uno er og blir Helge Samuelsen, fra Tou i Rogaland.
Valget nermer seg nå, og jeg anbefaler denne )))

Jeg har sjøl forhåndsstemt.
Kystpartiet, selvfølgelig.

(Noe annet skulle sannelig ha tatt seg ut)

Jeg stemmer ikke på hva-som-helst.
Eller hvem-som-helst.

Og den rød-grønne gjengen vi har nå, er mest komiske, heller enn irriterende.
Var det forresten ikke de derre som demonstrerte mot seg sjøl?

Glem ikke det skamløse datalagringsdirektivet, når du står der i lokalet.
Å tenke selv kan være brysomt og lite ønskelig i en travel hverdag.
Å overlate denslags til autoriteter kan ofte fremstå som en fristende løsning.
(Det føles så bra)

Tenk da på det at akkurat den samme elite og lederskap, som synes at anonym blogging er en vederstyggelighet, også samtidig finner det totalt irrelevant å innføre åpenhet omkring hvem som innad i landets administrasjon og ledelse er medlemmer i de mange hemmelige losjer og gutteklubber.

Disse gutteklubbene skjenker aldri en tanke til at de sjøl en dag skal bli gamle.
Denne forakten for alderdom er særegen for vår sekulære shoppekultur.
Mammonkulturen.
Høirekulturen.

Jeg finner nok fortsatt stor glede i å vifte med sosialistfana foran det ytre høire.
Du vet: disse som mener at Nixon var altfor venstrevridd, og ellers er helt på jordet i det aller meste av politikk-og-samfunnsdebatt.
Men jeg er nok likevel bare en verdikonservativ proteksjonist, som mener at små land må ivareta sine egne interesser, fordi ingen andre land gjør det.

Thomas Hylland Eriksen (orginalen sjøl eller en av hans tallrike kopier) vil gjerne se intellektuell sjølpisking blandt oss norske heterofile kvite arbeidende og lovlydige menn.
That will be the day...

Kast en epleskront på Thomas (ikke han homofile...) og stem på Kystpartiet.

Stem Kystpartiet.

Selvfølgelig :D

VI KASTER LOSS OG HEISER FLAGGET

2009-08-01T03:33:00.000-07:00

Og som tidligere nevnt så skal vi jo helst ikke stole blindt og ukritisk på all den info som så raust blir tildelt oss fra kloke-og-finefolket; og som da av ulike årsaker innpakkes i en vitenskapelig aura.

Eksempelvis: Vitenskapsfolka skulle finne ut hvilket dyr på jorda som var klokest, og fant derfor fram hunden og apekatten.

Feil nummer en: Mange andre dyr enn "de to store" kan være de klokeste.

Og undersøkelsene ble videre utformet med fordel for det dyret som liknet aller mest på oss sjøl, for apen har jo hender og ellers en kropp som minner meg mye om menneskets; her er feil nummer to.

En hund kan jo vanskelig stable kasser oppå hverandre, som et eksempel.

Senere vitenskapelige undersøkelser, som da ble mye mer rettferdig utformet, har siden vist oss at apen slett ikke var intellektuelt overlegen hunden, som det tidligere ble "vitenskapelig bevist" at apen var i de første forsøkene.
De to dyrene var bare svært forskjellige, med ulike styrker og svakheter.

Men men; sånn` va det )))

Og at hele kloke-og-finefolket jo anbefaler oljeboring sterkt i våre fiskefelter i nordnorge, og jo hevder med stor "faglig tyngde" at litt olje slett ikke er så veldig farlig for fisket der, ja, nesten bare setter en liten spiss på smaken; det er jo altså da ikke nødvendigvis det samme som at oljeboring i fiskefeltene de facto er ufarlig for fisket der.

Tenk sjøl.
Og les heller ikke for mye på valgautomatene i avisene.
Valgautomatene har en hensikt for eierne sine, i å føre deg til bestemte konklusjoner.

Og husk at valget i September allerede er avgjordt.
En krampeaktig innsats av valgflesk og populistisk hornmusikk, kan ikke endre på mye nå.

(Valgflesk og populistisk hornmusikk i fire år derimot...)

Vi kaster loss; vi har slubberter å kjølhale.

Aye )))

PLIKTEN KALLER: HØRER DU TROMPETEN?

2009-07-08T08:00:00.000-07:00

Göran Rosenberg er en av Sveriges mest kjente skribenter.
Rosenberg har bakgrunn i fra den svenske ml-bevegelsen på 1970-tallet (han jobbet i tidsskriftet Clarté) og han har senere arbeidet som både journalist og fjernsynsreporter.
På 1990-tallet var han redaktør for tidsskriftet Moderne Tider.
Han har hatt sitt eget debattprogram på TV4, «Rosenberg» og har utgitt en rekke bøker.

Og han skrev boka «Plikten, profiten och konsten att vara människa».

Boka kan enten bare leses som en middelaldrende manns verdikonservative og Kystpartiaktige bekymringer for land og folk, eller den kan leses som et kampskrift mot nyliberalismens ekspansjon i det svenske samfunnet; som er to sider av samme sak, spør du meg.

I Sverige ble boka en bestselger, og førte til mye debatt, for svenskene er skandinavias politisk modne borgere.

- For å opprettholde samfunnet over lang tid, må vi gjøre ting som ikke er til nytte for oss selv. Vi snakker om vårt samfunn som om det er fullstendig profittdrevet. Men disse forestillingene ser bort fra i hvor stor grad vårt samfunn baserer seg på forpliktelser, sa Göran Rosenberg til Klassekampen allerede i 2004.

Rosenberg mener bestemt at pliktfølelsen er unik for mennesket, fordi vi i motsetning til andre vesener på jorda kan forestille oss et liv etter døden; og dermed oppstår evnen til å handle for å bevare noe som strekker seg ut over ens eget liv.

- Jeg hører nå oftere og oftere at vi ikke lenger behøver plikter. Det mennesket før gjorde av plikt, kan hun i dag gjøre av egeninteresse. Disse tankene har sine røtter i Adam Smiths «usynlige hånd». Etter Reagan og Thatcher har den usynlige hånden igjen blitt synlig. Nå er det igjen mulig å hevde at egeninteressen må befris fra sine sosiale og politiske lenker, sa han.

Rosenberg mener det er viktig ikke å la områder som drives av pliktfølelse bli overtatt av profittdrevne selskaper.

Hans synspunkter har en viss aktualitet i den norske debatten om pensjonsreformen, der det fra mange hold hevdes at de eldre karrer til seg, på bekostning av de yngre.

- Det viktigste for en virksomhet som drives av plikt er at den overskrider vår individuelle livshorisont. Det er en virksomhet som motiveres av vår avhengighet av andre mennesker, ikke bare her og nå, men over flere generasjoner. Pliktdrevne virksomheter kjennetegnes av at de er fordringer fra dem som ennå ikke er født på dem som etter hvert skal dø, sa han, og viste deretter til foreldreansvaret som et opplagt og tydelig eksempel på noe som er basert på forpliktelser.

- Det store selvbedraget er å betrakte oppdragelsen av barn som et produkt på markedet. Virkeliggjøringen av denne tanken har i løpet av kort tid gitt Sverige fem profittdrevne skolekonserner og skjerpet konkurranse mellom skoler som alle forsøker å øke sitt elevantall for å maksimere inntektene. Skoler må tære på den akkumulerte kapitalen av kunnskaper og vurderinger som bare kan forrente seg fra en generasjon til en annen. I det ligger selvbedraget, sa Rosenberg.

Det samme gjelder helsesektoren.

- Vi kommer ikke unna at vi er avhengige av andre. Menneskene pleier sine syke og svake fordi det menneskelige samfunnet ikke er mulig uten slike vilkårsløse forpliktelser, sa han.

Göran Rosenberg er videre kritisk til at det legges stadig mer og mer vekt på ymse rettigheter, i stedet for forpliktelser.

- En rettighet er selvfølgelig ikke mer verdt enn forpliktelsen den bygger på. En rettighet som ingen er forpliktet til å respektere er ingenting verdt. Det er derfor vår sivilisasjon bygger på ti bud, og ikke på ti rettigheter, påpeker skribenten.

Han mener at det er tydelig at mer og mer langtgående rettigheter tilskrives enkeltindividene, av mer og mer fjerne institusjoner, som ikke har noen formell forpliktelse eller praktisk mulighet til å respektere dem.

- At dette i ord tar form av de opplyste prinsippers kamp mot uopplyste tradisjoner, hindrer ikke at de som gjør det risikerer å svekke bånd og forpliktelser mellom mennesker som er forutsetningen for at en forpliktelse - og dermed en rettighet - skal respekteres.

Göran Rosenberg nevner blant annet barns rettigheter som nå er fastlagt i en spesiell FN-konvensjon.

- Det er mulig man kan si at barn på denne måten har rettigheter, men det er i så fall rettigheter som et barn hverken kan formulere eller kreve. I FNs barnekonvensjon finnes knapt ordet plikt, heller ikke forpliktelse. Konvensjoner kan i prinsippet gi barn alle verdens rettigheter, men de kan ikke like lett produsere de forpliktelsene som er forutsetningen for hvert barns oppvekst og beskyttelse, sier han.

Göran Rosenberg mener det moderne mennesket - «det nye mennesket» - i stor grad ikke er bevisst at det er en del av et større kollektiv, som har basert seg på gjensidige forpliktelser gjennom årtusener.

- Dette mennesket sprer seg sakte i oss alle. Et menneske som ikke lenger ser en forbindelse mellom hvem hun er som individ og hvem hun er i samfunnet, mellom sin frihet og sin avhengighet. Men jeg tror ikke et slikt individ er mulig, ikke i lengden. Ikke som annet enn et symptom og overgangsfenomen. Vi kan bare leve slik hvis vi snylter på en gammel samfunnsorden, som dermed står i fare for å gå under.

Han mener også voksenverdenen har abdisert, og overlatt barneoppdragelsen til mediene.

Vi ser konturene av et samfunn der de tradisjonelle verdiene ikke blir overført til neste generasjon, hevder han.

- Dette ble vel også sagt da 68-generasjonen kom på banen? (Klassekampen spør)

- Jo, kanskje. Men det var ingen som tvilte på at man var en del av samfunnet. I dag ser vi derimot en utvikling der individet ikke lenger ser seg selv som en del av noe større. Det er det første individet som ikke ser seg selv som en samfunnsborger, men som et produkt av seg selv. Troen på at man alltid kan begynne på nytt, at man alltid får en ny sjanse, er fullstendig urealistisk. Det at vi skal kunne leve i kontinuerlig usikkerhet er «bullshit». Den vanskelige oppgaven vi står overfor derfor er å binde sammen det mest ensomme av individer med det mest flyktige av samfunn. Lykkes vi ikke med det, vil det skje en avmodernisering av samfunnet, en tribalisering, en moderne middelalder, sa Göran Rosenberg.

Göran Rosenberg fikk det jammen sagt.

DJEVELENS ADVOKAT

2009-07-05T23:00:00.000-07:00

I dagens Vårt Land går Inge Lønning ut og etterlyser djevelens advokat i norsk politikk; og da er det ikke vår ridder av comme il faut Tor Erling Staff han snakker om.
Min gamle lærer på markedsføringslinja sa også noe liknende som Lønning; noe om at "der alle tenkte likt, var der ingen som tenkte mye" eller noe sånt.

Inge Lønning tar for seg bioteknologiloven, konservativ som han er, men de problemene som er knyttet opp til sjølbekreftende beslutningsprosesser i samfunnet, er vel så sterke hva angår nasjonaløkonomi og proteksjonisme Vs. globalisering og frihandel; nå med både superdepresjonen og røverøkonomien friskt i erindringen.

Norge trenger motkrefter, som ikke er med i elglaget, og dunker hinannen kameratslig i ryggen.

Norge trenger Kystpartiet.

...

AND GO TO YER GAWD LIKE A SOLDIER

2009-07-03T00:00:00.000-07:00

Som representant for de kvite arbeidende lovlydige heterofile menn, skal jeg ta Minneapolise sine vektige feministord på sinnet, og straks iverksette sjølpisking.

Og skattene på arbeidsinntekt bør nok straks økes radikalt…ja...for arbeidende kvite lovlydige heterofile menn altså…ikke alle de andre.

Burde jeg starte foreningen “Heterofile Kvite Flagellanter” nå?

Spørsmålene presser seg på…sjølforakten er ikke til å holde ut.
Rifla har ei patron igjen…

When you’re wounded and left on tha norwegian plains,
And the women come out to cut up what remains,
Jest roll to your rifle and blow out your brains
An’ go to yer Gawd like a soldier.

Never mind the original...

PROTEKSJONISME ER BRA

2009-06-23T20:00:00.000-07:00

Vi kjenner alle til markedsfundamentalismens credo:
Grådighet er bra.

Mon det? Er virkelig grådighet virkelig så fortreffelig og bra?

Og proteksjonismen er blitt latterliggjordt, av politiske partier til både styrbord og babord.
Latterliggjordt siden murens fall faktisk, ja, proteksjonismen er nesten blitt sidestillet med kommunismen.
Kommunisme light, liksom.

Vel. Den pågående globale superdepresjonen, som forøvrig er det resultatet som markedsfundamentalistenes lederskap sjøl har lagt ufrivillig opp til, skulle jo tyde på at nasjonale beskyttelsesmekanismer mot den globale økonomiens røverbander ikke var så dumt likevel?

Proteksjonismen var altså god likevel.
Og i den sammenhengen, så er det Kystpartiet du kan stole på.

Kystpartiet sier nei til å selge Norge bit for bit.
Og har faktisk sagt nei lenge.

GEOTERMISK ENERGI

2009-06-21T00:21:00.000-07:00

Første gangen jeg hørte om geotermisk energi var på bloggen til Helge Samuelsen.
Jeg likte godt det jeg leste, og det var mye interessante tekniske detaljer å ta tak i.
Derfor laget jeg en lightversjon om temaet, siden jeg vet en ting eller to om markedsføring.
Orginalen er likevel best, og langt mer detaljert.

Her er en video )))

Samuelsen har nettopp lagt ut mer info, og det skulle gi noen og enhver en ting eller to å tenke på.

Info her )))

Både norsk industri og norske borgere trenger energi, og miljøvennlig energi trenger ikke å medføre sjølpisking.

Det skulle nå være klart.

CHARLIE OG SJOKOLADEFABRIKKEN (Tim Burton 2005)

2009-06-12T00:00:00.000-07:00

Charlie og sjokoladefabrikken er en underholdende dokumentarfilm om den globale overklassen.
Filmen er bygget på Roald Dahls forfatterskap.
Han var en observant herremann.

En bøling med overklassefolk, pluss to skikkelige folk, får som de eneste menneskene i verden lov til å besøke den berømte sjokoladefabrikken til eksentrikeren Willy Wonka.
Omvisingen på fabrikken vil etterhvert vise seg å bli en opplevelse for livet for de besøkende.

Overklassens innebyggede holdninger får dem raskt opp i store problemer på mønsterbruket.
Overklassen selv vil nok påstå at deres klasse skildres litt karikèrt og overdrevet i filmen.
Men vi andre som vet bedre, vi ser jo straks at alt sammen er helt sant og korrekt beskrevet.

Ja alle de forskjellige figurene i filmen kjenner vi igjen så godt, ja, akk så godt.

Dersom overklassen i Norge lykkes med sitt store prosjekt (som i korthet går ut på å omgjøre vårt semikorrupte plutokrati til ett fascistdiktatur, slik jo eliten liker aller best å ha det) så vil Charlie og sjokoladefabrikken bli en av de aller første filmene de brune forbyr.

Ikke det spor rart det, selvsagt.
Fakta provoserer.

Alltid.

ASYLPOLITIKKEN

2009-06-11T11:00:00.000-07:00

Okei.

Så får jeg vel berøre den forbannede norske asylpolitikken da, vel vitende om at både PK-flagellanter og brunbarkede rasister kommer til å ødelegge debatten på no time.

Vil mine fordommer slå til? Gode odds for det.

Norge er bundet av internasjonale avtaler om asylsøking, som er underskrevet av regjeringen.

Avtalene kan selvsagt sies opp, men er altså bindende i skrivende stund.

Finland har underskrevet akkurat de samme avtalene som Norge.

Avtalene går ut på at når noen tar seg til landet, og sier "asyl", så skal disse menneskene beskyttes i mot voldelig forfølgelse, og en asylsøknad skal så behandles.

Asylsøkerne har også rett til å anke, ett (ikke femti) avslag.

Fri og uendelig rettshjelp er ikke omfattet av internasjonale avtaler.

Fri og uendelig retthjelp er noe som de norske myndigheter etter eget valg gir alle asylsøkere, og Finland gjør det ikke.

Norske advokater gjør gode penger på dette.

Å tildele alle asylsøkere norsk gjennomsnittlig levestandard, med alle bekvemmeligheter, er heller ikke noe som de internasjonale avtalene binder oss opp til; også dette er noe våre myndigheter tar ett selvstendig valg i forhold til, og Finland gir ikke asylsøkere den samme romslige sosialhjelp som statsborgere.

Er det mest behagelig å legge "skylda" for regjeringens egne innenrikspolitiske valg på internasjonale avtaler?

Ikke minst i disse valgtider?

Man kan undres...

Ord som intellektuell uredelighet er nærliggende.

Det kan neppe skjules at virkelig mange asylsøkere ikke skal ha oppholdstillatelse.

Disse har vi ingen forpliktelse til å beholde i landet vårt, iallefall ikke hva de mye trompetèrte internasjonale avtalene angår.

Mange "asylsøkere" oppgir videre feil identitet, eller ingen identitet.

Da vet vi ikke hvor vi skal sende dem.

Mange "asylsøkere" kommer dessuten igjen og igjen og igjen og igjen til Norge, og hver eneste gang vil søknaden kjøres gjennom den samme norske asylindustrien, med evige ankesaker i rettsystemet, noe altså vi ikke er bundet til av avtalene.

Finland gir ingen asylsøkere en ny runde dersom de er avvist den første gangen.

Finland og Norge har underskrevet akkurat de samme avtalene, det er praksisen som er forskjellig.

I Finland blir ankesakene avgjordt raskt og effektivt, av de samme folka som behandlet den første søknaden, og dette er ikke i strid med inngåtte avtaler.

Har asylindustriens advokater mindre lobbykraft i Finland?

Man kan undres ja...

Det er lister i UD over hvem disse "gjengangerne" er, og de er ofte drugdealere og andre typer kriminelle.

Men datatilsynet mener at listene ikke skal kunne brukes i vurderingen av asylsøknadene.

Også når noen er her for femte gang, med nytt pass og nytt navn, og en dom i baggasjen.

Asylindustrien er svært mektig; som kan opprettholde ett sånt vanstyre.

Mot flertallets vilje, og nesten uten politisk debatt.

På sikt vil dette vanstyret bringe bygdeorginalene i FRP til makten, frykter jeg.

Og asylindustrien er således Fremskrittspartiets nyttige idioter.

Man kan trygt si at asylindustrien ber om juling.

Og FRP har jo Martin Schanche. Jadda.

Ohoi mi-lads: La rallingen begynne.

TWILIGHT (Catherine Hardwicke 2008)

2009-06-07T00:00:00.000-07:00

Dette er en vampyrfilm. Og en jentefilm. Typisk jentefilm.

Merkelig nok likte jeg filmen; for den var grei nok den.

Men noe mangler: den var ikke nifs nok.

Vampyrfilmer skal være nifse.

Skikkelig nifse.

Det er ubehagelig når vampyrene håner og ydmyker sine ofre, før de dreper dem.
Men dette gjør jo også menneskelige skurker, både på film og i virkeligheten.
Så jeg kan nok ikke si at filmen var nifs nok.

Jeg tviler ikke på at bøkene var bedre enn filmen, for sånn er det nesten alltid.
Men filmen er helt grei underholdning.
Jeg er motstander av terningkast.

HVERDAGSHELTEN STEIN HUSEBØ

2009-06-06T16:00:00.000-07:00

Slutten på 1990-tallet ble en hard og nådeløs tid i norsk eldreomsorg.
Bondevikingenes markedsfundamentalistiske åk, kan vi kanskje si?

Årene da eldreomsorgen fikk knekken, og segnet om.
Høiremandens og Mammons triumf.
Bondevikingenes tid.

Stein Husebø hoppet av en glitrende personlig medisinsk karriere i denne skjebnetiden, og brukte deretter sitt tallent til å bygge opp den nasjonale kompetansen på palliativ medisin.
Dette mottok Husebø stort sett hånlatter og tyn for, fra sine legekolleger, men sykehjemsbeboere, pårørende og ansatte i eldreomsorgen er ham evig takknemlige for det han gjorde.
Det såkalte Husebøregimet er innarbeidet i de fleste sykehjem i dag.
Hvor mye smerte og angst den mannen indirekte har fjernet, kan aldri tallfestes av andre enn Vårherre.

Lik en Martin Luther snakket han Kjell Magne Bondevik og høiremænderne midt imot.
Og han pekte på en vei ut av uføret, både i teori og praksis.
Han er fortsatt aktiv som talerør for eldresaken.
Fortsatt i både teori og praksis.

Og mens barmhjertighetsdrap nå diskuteres åpent i politiske fora, feigt kamuflert under det misvisende begrepet "dødshjelp" eller fremmedordet "eutanasi", så står Husebø fortsatt oppreist, og krever livshjelp og anstendighet, og dèt på en intellektuelt oppegående måte.

Hvor krenkende er det ikke for plagede og ensomme mennesker, det å bli tilbudt døden som hjelp?

Det er ei kristenplikt å stoppe dødens samfunn.
Det er ei skam å ville drepe sjuke folk.

BLOGGBØNN

2009-06-01T00:00:00.001-07:00

***

Kjære far i høye himmel, hør mitt hjertes stille bønn.
Aldri som jeg vil, bare som du vil.
Jeg kjenner dine ord.

Og dersom det blir i tråd med din oversikt over de store sammenhenger, kjære Gud, så la oksene vinne i Pamplona i år.

Jeg kjenner til at mennesker er mye mer verdt i dine øyne enn både fe og planter.
Okseløpet er likevel dyreplageri og ondskap.
Jeg vet du er enig.

Oksene har ikke bedt om dette.
Deltakelsen er frivillig.
For menneskene.

Dersom din vrede aller nådigst kunne ramme dem, både i okseløpet og i selve den skamløse tyrefekterarena, så ville jeg bli takknemlig, og full i nytt håp om ditt snarlig kommende fredsrike.

For menneskene ødelegger nå jorda, og alt som lever på den.
Menneskene frykter ikke lenger din mektige harme.
Som vi alle burde.

Havet stiger, sola steiker, og menneskene håner skaperverket.

Og dersom døden blir i strengeste laget, nåde over nåde som du jo alltid har min Herre, så vil streng tukt uten dødsfall også tas i mot med hjertelig lovsang og takk.

Vi kan jo ikke omvende oss dersom vi er døde.
Jeg forstår det, og vi kan ikke alltid få det slik som vi ønsker.

Du vet alltid best.
I all evighet.

Amen.

***

MARKEDMATRISEN

2009-05-29T07:00:00.000-07:00

***

Har du ikke lest intevjuet med Loretta Napoleoni i Ny Tid?
Gjør det.

Og i all beskjedenhet: Les gjerne også dette )))
Smart dame det der ja.

***

DYREPLAGERI

2009-05-29T05:55:00.000-07:00

***

Polarforskeren Odd F. Lindberg fikk virkelig føle vreden da han sa sannheten om dyreplageri i Norge.
Men han tier fortsatt ikke.

Det vil ikke bli feil å si at han går Miss Monsen en høg gang hva ytringsfrihet angår.

Jaja mensann, sånn`va dèt.

***

AYO TECHNOLOGY (Milow)

2009-05-27T23:00:00.000-07:00

En fin liten gitarsang )))

RICHARD SHARPE

2009-05-23T07:15:00.000-07:00

Jeg har aldri helt forstått meg på de norske lesevaner.
Eller filmvaner for that matter.

De glimrende bøkene (og filmene) med Bernard Cornwells antihelt Richard Sharpe har liksom aldri helt blitt greia her i gamlelandet.
Her handler det fortsatt mest om Sluta supa nu Pekka, både på film og på papir.

Man skulle tro vi var barbarer; hippiebarbarer.
Blir vi aldri leie av sosialpornografi?

OUR LOVE IS DEEP (Morten Abel)

2009-05-23T02:00:00.000-07:00

Our Love Is Deep

VÅRT LAND + TWINGLY = SANT

2009-05-23T01:00:00.000-07:00

Vårt Land har koblet seg opp mot twingly.
Kinky.

Dette gjør selvsagt Vårt Land mer interessant å lenke til i bloggingen.
For let`s face it: Vi spør alle whats in it for me?

Vi er alle horer, noen verre enn andre, men jomfruer er mangelvare.
Hvorfor ikke prøve noe nytt?

KAUTOKEINO-OPPRØRET (2008 - Nils Gaup)

2009-05-08T00:00:00.002-07:00

Filmen handler om Kautokeino-opprøret i 1852.
Og mest av alt handler den om opptakten til det hele.

Jeg er ingen stor tilhenger av dramafilmer på generell basis, men noen av de beste filmene som er blitt laget har faktisk vært drama.
Og denne filmen er en god dramafilm, la det være sagt.
At filmen også er historisk korrekt, gjør den bare enda bedre.

Det slår meg hvor lite egentlig Norge har forandret seg på alle disse årene.
Nesten alt er akkurat med det samme, den dag i dag.

Rusproblemene.
Kameraderi mellom kjøpmannsstanden og embedsverket.
Konflikten mellom frimenighetene og statskjerka.
Øvrighetens pompøse infantilitet og snerperi.
Kravene om "respekt" for stand og tittel.
Ulikhet for loven, og semikorrupsjon.
Ja Norge har sannelig stått stille.

Filmen viser også at den tilsynelatende irrasjonelle volden aldri oppsto i et vakum.
Når konflikten omsider eksploderer, har den "angripende part" blitt presset lenge.
Og presset ble for stort; dette får filmen tydelig fram.

Urettferdighet dreper.

HAR DU UNDULAT I BUR?

2009-05-05T05:55:00.000-07:00

Spill denne snutten, så blir det rai rai

DET PRO-KRIMINELLE SAMFUNNET

2009-05-03T08:00:00.000-07:00

Da jeg var barn så låste vi aldri dørene når vi var hjemme sjøl.
Vi låste faktisk dørene når vi reiste "te by`n" men (viktig men) vi la alltid nøkkelen under dørmatta.
Alle andre la også nøkkelen under dørmatta.

Og dette ble ikke gjordt fordi vi ikke trodde at noen kunne finne nøkkelen der.
Det var meningen at nøkkelen skulle kunne finnes.

Slik at folk forsto at vi ikke kom hjem igjen på ei stund.
Og satte seg ned til å vente.
Tyveri var uhørt.
I Oslo kanskje?

Så jeg vet altså ved personlig empiri at en annen verden er mulig; en helt annen verden enn det pro-kriminelle samfunnet vi erfarer i dag.
Og de mange såkalte "politikere" som støtter og lovpriser dette krimparadiset skal være svært så forsiktige med å kalle oss som langskjemmes over den norske krimpolitikken for uvitende Stutumfolk.
For selv om jeg heller ville spise råtten fisk enn å stemme på FRP, så tenker slett ikke alle nordmenn slik de burde om det partiet.

SSB skal også passe seg; passe seg for å la seg bruke politisk av den sittende regjeringen.
Vi vet at krimmen offisielt går nedover, men dette er ikke forankret i virkeligheten.
Og det er virkeligheten som teller, og ikke statistikken.
Politisèrt vitenskap er ikke ekte vitenskap.

Nå må vi alle sammen bare slutte med å ikke anmelde småforbrytelser lenger.
Dersom vi ikke anmelder, så kan myndighetene fortrenge krimproblemet med en viss legitimitet.
Fortrenge hele debatten i fra offentligheten.

Ja selvsagt vet vi alle at ingen etterforsking vil bli gjordt.
Men anmeld likevel; og la dette vise igjen i statistikken.

Da vil myndighetenes sjølskryt over sin egen fortreffelighet i kriminalpolitikken klinge hulere og hulere for hver anmeldelse som registreres.
I akkurat denne statistikksammenhengen så betyr det ingenting at forbrytelsen hverken blir etterforsket skikkelig, eller oppklart.

Gi myndighetene en melding; anmeld småforbrytelsene uansett.
Ellers kan, på sikt, landet vårt bli svært utrivelig å leve i.

SEMIKORRUPSJON

2009-05-01T00:00:00.002-07:00

La meg presentere (trompeter pauker og basuner) nyordet "semikorrupsjon" (cymbaler)

Halvkorrupsjon klinger liksom ikke like musikalsk i øret, og vi som jobber i helsevesenet kalles jo fortsatt for semiproffesjoner av lønningspolitiske og kjønnspolitiske grunner.

Så semikorrupsjon skal det heretter bli; brukt som nyord altså; for selve praksisen har jeg lite annet enn forakt til overs for; og de mektige menn som driver på med dette skal nok få sin rettmessige straff i det hinsidige, der de siste skal bli de første og motsatt.

Og Jesus prylte kremmerne og ågerkarlene ut av tempelplassen.
Og farisèerne hyllet Høire og Fremskrittspartiet.
Den gangen, som de fortsatt gjør i dag.

EVENT HORIZON (Paul W.S. Anderson 1997)

2009-04-30T00:00:00.000-07:00

I det Herrens år 2047 sendes en gruppe astronauter ut på oppdrag.
Jobben er å etterforske situasjonen, og om mulig berge overlevende, i fra romskipet "Event Horizon".
Skipet forsvant på mystisk vis 7 år før, på jomfruturen.

Mannskapet ombord på redningsskipet "Lewis and Clark" oppdager etterhvert sannheten bak forsvinningen 7 år tidligere.
Sannheten er at de ikke er alene ombord; noe har fulgt med "Event Horizon" gjennom dimensjonene.
Og dette "noe" er slett ikke vennligsinnet, for å si det avdempet og sosialdemokratisk.

Dette er skrekkfilm slik skrekkfilm skal være; uhyggelig og illevarslende.
Kos deg med skrekken.

IKKE VÆR REDDE

2009-04-27T00:00:00.000-07:00

De fleste som får svineinfluensa overlever.

Men man bør jo ikke reise til Mexico akkurat nå .

Hvis det ikke er tvingende nødvendig.

JOHN FOGERTY

2009-04-26T12:00:00.000-07:00

John Fogerty ble født 28. mai 1945 i Berkeley, California, USA, og er en respektert amerikansk sanger, gitarist og låtskriver.

Hans musikk varierer innenfor sjangrene rock, country og swamp rock.

Fogerty grunnla sammen med sin bror Tom rockebandet Creedence Clearwater Revival.

I Creedence hadde Fogerty sin foreløpige storhetstid, som frontfigur og sanger.

Hele ni melodier som gruppen hadde i sitt repertoar, alle sammen skrevne av John Fogerty, havnet på topp 10-listene, hele verden over.

En av de aller mest kjente sangene Fogerty skrev var «Proud Mary».

Ike & Tina Turner hadde suksess med en coverversjon av denne låten, som ble skrevet i 1969.

Da Creedence ble brutt opp i 1972 begynte Fogerty å spille inn soloalbum, men disse albumene solgte ikke fullt så bra som under glanstiden.

I 1984 fikk Fogerty likevel en megahit, med låten «The Old Man Down the Road».

John Fogerty har fått en velfortjent stjerne på Hollywood Walk of Fame, der også selve gruppa Creedence Clearwater Revival har fått en egen stjerne.

John Fogerty opplevde ellers (hold dere fast) å bli saksøkt fordi stemmen hans hørtes ut som han sjøl; og dette skulle jo demonstrere tydelig hvor sjuke og griske storkapitalister egentlig er.

Han vant selvsagt denne absurde rettssaken med glans til slutt, bevares, men karrieren hans ble skadelidende.

Mange av Fogertys mest kjente sanger var sterkt preget av Vietnamkrigen: «Bad Moon Rising», «Run Through The Jungle», «Who'll Stop The Rain».
Og framfor alt, «Fortunate Son»: Om de som er født med «star spangled eyes» og så mange sølvskjeer i kjeften at de slipper å dra utenlands for å krige, men som likevel er svært så kjappe til å sende andre, mer fattige folk, for å utkjempe slagene for seg.
Når Dagsavisen nevnte denne nå 40 år gamle sangen i ett tidligere intervju, så ble Fogerty virkelig ivrig.

– Jeg skrev den for lenge siden. Men av alle personer som har levd i hele verden, hvis det noen gang er én eneste person som passer til beskrivelsen i «Fortunate Son», så heter han George W. Bush. Hvis «fortunate son» hadde vært et begrep i et leksikon, så ville det stått et bilde av Bush ved siden av, sa Fogerty den gangen.

Før det forrige presidentvalget i USA, så turnerte John Fogerty sammen med Bruce Springsteen og R.E.M. for å få en annen president i Det hvite hus.

Til liten nytte, som vi alle vet nå, i 2009.

– Jeg tror folk begynner å bli mer politisk bevisste i USA nå. For åtte år siden var mange dovne, og de tillot Bush-administrasjonen å få komme inn og gjøre som de ville, men nå forstår de fleste at presidenten rett og slett er inkompetent; i tillegg til alt det andre som er galt med ham. Tenk på 11. september, på orkanen Katrina, og hele denne krigen som er et totalt kaos. Dette går langt forbi inkompetanse, sa Fogerty før valget nylig, der Obama vant over McCain.

Og den folkekjære amerikanske musikeren har jo evig rett i dette.

John Fogerty`s Hjemmeside )))

MEDIA

2009-04-26T08:55:00.000-07:00

Og media henfaller til nytale igjen og igjen.
Som før.

Intet er nytt under solen.
Og pessimistporno er det siste nyordet.

Hvorfor ikke heller bare innrømme at mannen hadde rett?
Rett hele tiden?
I alt han sa?

Gerald Celente analyserer godt.
Det er ikke magi.
Det er tallent.

FEAR AND LOATHING IN LAS VEGAS (Terry Gilliam 1998)

2009-04-25T07:07:00.000-07:00

Denne filmen handler om journalisten Raoul Duke og advokaten Dr. Gonzo, som reiser rundt i en stjålet bil og raserer hotellrom; et skikkelig kjedelig og uinteressant tema, som faktisk gjorde at jeg aldri gadd å se denne filmen da den kom ut.
Hadde jeg visst om at det var Terry Gilliam som regisserte den, så hadde jeg absolutt valgt å se den likevel; men bedre sent enn aldri?

Gilliam begynner sin odyssè i narkokulturen med et vanlig grep i moderne populærkultur: Vi skal holde med "skurkene" i historien; identifisère oss med dem; helst ville være dem.
Filmen er svært morsom og underholdende, ja, vi digger kulheten og humoren til hovedpersonene.
Og vi forakter filmens "skikkelige folk" og all deres streite kjiphet; som i alle moderne filmer.

Terry Gilliam er imidlertid ikke en regissør som følger strømmen.
Cirka halvvegs uti filmen tar den en helt ny vending.
Da svir det for alle som "er" hovedpersonene.
(Et smågenialt filmatisk grep)

Rusmisbrukets møkkaside utleveres deretter nådeløst; helt uten moralisme, men også helt uten de vanlige kvasi-liberale unnskyldningene og forklaringene for journalisten og advokatens drittsekkeri.
Rusens ødeleggende kraft på både mennesker og bygninger den møter kommer klart fram.

Våre "helter" lever i møkk, og de sprer møkk i verden.
Den patetiske og selvmedlidende "suicidalscenen" i badekaret.
Gudsordet i fra landet som får "Bad Trip" med stor B.
Den ubehagelige "nesten-voldtekten" med kniv av serveringsdama.

Alt dette viser rusmisbruket i fra den mest egoistiske og svinaktige siden.
Igjen må jeg bare si det: Terry Gilliam er en flott regissør.
Og en modig regissør.

Sluttscenen og sluttmonologen i filmen er kanskje litt for symbolsk og talende for de fleste i et verdirelativistisk sosialdemokrati; men jeg liker den.
Etter den gode rusen kommer mørket.

Filmen gir oss et flott resymè over en fortapt generasjon.

RAVENOUS (Antonia Bird 1999)

2009-04-25T06:06:00.000-07:00

Kannibalfilmer er en egen sær sjanger, og filmen "Ravenous" fra 1999 er den desidert beste av dem alle.
Filmen er ikke bare den absolutt beste kannibalfilmen, men den er også en av de bedre skrekkfilmene generelt.

Ravenous er en filosofisk og relativt dyp film.
Det kan absolutt anbefales sterkt å se den.
Men filmen er ikke for den med svak mage.
(La det være klinkende klart)

Settingen er satt til California 1847 - Da vesten virkelig fortsatt var vill.
En liten gruppe soldater i ett fort skal forsøke å holde ett slags politioppsyn.
Soldatene har en artig gruppe med biroller i filmen.
Dette gjør persongalleriet ganske levende; slik at vi som ser på bryr oss når de senere blir angrepet og spist.
Klassisk skrekkfilmtriks det der.

En dag ankommer en herjet mann til fortet - Colqhoun (Robert Carlyle)
Colqhoun forteller soldatene en grusom historie om ett slags kannibalmonster, en weendigo, som dreper og spiser mennesker i ødemarken.
En gruppe soldater blir sendt ut på patrulje for å ta styring over galskapen, og skrekkhistorien viser seg å være mer sann enn soldatene hadde håpet på.
Ingen ytre makter kan gripe inn og hjelpe soldatene der i ødemarken, og det blir en klassisk overlevelseskamp mot monsteret.

Hovedrolleinnehaverne Robert Carlyle og Guy Pearce (Kaptein John Boyd) gjør en strålende innsats i denne filmen.
Gøy er det også å få ett gjensyn med Jeffrey Jones, en av mine favorittskuespillere.

Filmmusikken er imponerende laget.
Musikken er med på å skape en spesiell stemning.
En stemning som du ikke kommer ut av igjen før filmen er slutt.

Filmen setter noen interessante dilemma opp på dagsorden.

Er du villig til å ofre deg for andre, eller vil du sikre deg sjøl på medmenneskers bekostning?

THE LAST KING OF SCOTLAND (Kevin MacDonald 2006)

2009-04-25T05:55:00.000-07:00

The Last King of Scotland er en film som omhandler politikk og samfunnsliv i Afrika generelt, og i Uganda spesielt.
Filmen har Idi Amin og hans styre som bakteppe for samfunnsanalysen, men handlingen kunne like så gjerne vært lagt til en annen nasjon i Afrika; nermest hvem som helst av dem faktisk.

Vi ser underveis i fortellingen (med all mulig tydelighet) det fakta demonstrert at det å oppnå politiske resultater som gavner befolkningen i Afrika er vanskelig, om ikke helt umulig.
Den dialogpolitikken vi alle sverger til i vesten nå til dags, den får sannelig prøvd seg skikkelig ut mot Amin og hans gjerning, men de positive resultatene av all den vestlige snakkingen uteblir; i filmen så vel som i virkeligheten

Filmens politiske konklusjon er helt og holdent sammenfallende med min egen.
Man må rett og slett bare komme seg raskt ut der i fra.
Man må redde seg sjøl ut, før porten blir stengt.

Når galskapen råder; løp!

JACOB ZUMA

2009-04-23T23:30:00.000-07:00

Jacob Zuma blir ny president i Sør-Afrika, og han er en gedigen infantil bygdeorginal.
Men de liker visst denslags, der nede så vel som her hjemme i Norge.

Vi kommer nok til å få høre mer fra den kanten, for å si det slik.
Boris Jeltsin i unikken blir jo den reneste statsmann i sammenlikning.
Tilogmed Sandberg med akevitten kommer godt ut.

Stor tristesse i Afrika med andre ord; og ikke forstår jeg at de kvite i Sør-Afrika ennå drìler med å komme seg utenlands, mens Mandela fortsatt lever og holder en viss standard i landet.

Sør-Afrika blir ikke noe lokomotiv for Afrika; det toget er faktisk gått av skinnene nå når Jacob Zuma overtar presidentvervet.
Tanken går til Robert Mugabe og Idi Amin; og likner ikke den mannen på en viss figur i fra Knoll & Tott?

Misjonæren satt i gryta.
Han skal aldri fryse mer...

TWITTER

2009-04-22T01:30:00.000-07:00

Det er nesten litt rørende å høre på forskerstandens bekymring for min evne til empati.
Og dette kommer fra ei yrkesgruppe som har fostret Doktor Mengele.

Empati er ikke akkurat det jeg forbinder med vitenskapen.
Bare tenk på alle de skammelige dyreforsøkene.

Kvakk )))

DYREPLAGERI

2009-04-21T10:55:00.000-07:00

Og dyreplageri er ennå ikke forbudt.
Men det burde ha vært det.

Men den lovgivende forsamlig i landet stiller jo til valg allerede i September.
Du har vel fått det med deg?

PLUTOKRATI

2009-04-13T05:55:00.000-07:00

Hver eneste høst så diskuterer skvaldreklassen hvor mye penger det er forsvarlig å slippe løs blant norske kommuner og borgere denne gangen.

Skinndebatten dreier seg om noen usle milliarder, opp eller ned, og samtidig kan private kredittgivere øke utlånene sine med ymse titalls milliarder kroner når det er profitt å hale i land; dette fordi det fortsatt er like "umulig" for Finansdepartementet å få styring på det samlede nasjonale utlånet av kapital; en styring som brått forsvant da det ble fritt fram for å flytte kapital over grensene.

Slik har det vært i 20 år nå, og mange later derfor til å tro at dette er en slags økonomisk naturlov; men det er villet politikk vi ser, ja, ett resultat av målstyring og næringsinteresser.

Pengemengden lar seg selvsagt ikke styre når penger skal flyte så fritt som i EU og EØS - eller som Verdensbanken og IMF har prøvd å presse i gjennom i land etter land; å benekte dette fakta er både infantilt og freppete, la det være sagt høgt og tydelig.

Regulering av lånemengden i Norge forutsetter, absolutt og ufravikelig, at vi kan regulere valutastrømmen over grensene våre; så kredittregulering og valutaregulering henger derfor nøye sammen, lik siamesiske tvillinger nesten.

Begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene våre, ville utvilsomt ha endret mye i samfunnet vårt over i en langt mer positiv retning.

Finansreguleringer vil hindre, og kanskje helt stoppe, den uhemmede og typiske kapitalflukten som vi ofte ser ved skatteskjærpelser for den kapitaleiende overklassen; og finansregulering vil også slik gi fedrelandet vårt noen mye mer effektive redskap, for å iverksette en langt mer rettferdig fordeling av skattene; da både på arbeidsinntekter og på arbeidsfrie inntekter fra ymse spekulasjoner og investeringer, selvsagt.

Regulering kan gi oss langt bedre muligheter for å dempe ymse konjunktursvingninger også, og slik holde en stabilt høy sysselsetting; med alle de fordeler som dette fører med seg for samfunnet, sett som en helhet.

Husk på at det kun er i arbeidsgivernes interesser å holde i gang en viss kunstig arbeidsledighet; supply & demand mi-lads.

Reguleringer kan også hindre at de av oss nordmenn med mest penger å plassere, gjerne fra Bygdø og Øvre Sinsaker, går henn og kjøper seg fete pensjoner og sosialforsikringer utenlands; og med dette undergraver oppslutningen om de offentlige pensjons-og-trygdeordningene, slik situasjonen er pr. idag.

Finansregulering var ifølge UNCTAD, IMF og Verdensbanken fullt mulig den gang finanskrisa slo til for 10 år siden; det de var uenige om, var rett og slett hvor lurt eller dumt dette er; samt i hvilket omfang den eventuelle kapitalkontrollen burde settes inn.

De lærde strides altså, men de lærde påstår ikke at finansregulering er umulig.

Nok ett fakta, som ikke egentlig er verdig en debatt; regulering er faktisk mulig.

Mange markedsfundamentalister og globaliseringsfundamentalister har et nermest religiøst forhold til økonomi; eller Mammon som jeg ofte sier, for å trampe de sekulære jappene litt på de sjølhøytidelige tærne i Guccisko.

Finanskrisene, som kom tett som hagl i 1998, førte til at UNCTAD, FNs organisasjon for handel og utvikling, allerede den gangen tok et generaloppgjør med den frie kapitalflyten.

(«Trade and Development Report 1998»).

FN-rapporten fastslår at alle land må ha lov til å innføre kapitalkontroll; dette fordi slik kontroll «er en uunnværlig del av de forsvarstiltak de må ha for å beskytte seg mot manglende internasjonal finansiell stabilitet».

Kapitalkontroll «spiller en nøkkelrolle hvis en vil unngå krisene».

Det har ikke vært mulig å finne fram til andre måter å hindre at finanssjokk og kriser sprer seg fra land til land - alt ifølge UNCTAD - dont just take my word for it; check out the facts for yourself.

De gjentatte krisene sprer seg nettopp på grunn av «global finansiell integrasjon og globale kapitalbevegelser».

Rapporten viser til en serie med eksempler på bruk av kapitalkontroll, også fra det nyliberale 1990-tallet da muren fallt; og kapitalkontroll innføres, i følge UNCTAD, av to hovedgrunner:

1. Som ledd i overordnet økonomistyring på kort sikt.

2. For å oppnå langsiktige utviklingsmål.

Kontrollen kan ta mange former, og rettes mot mange ulike typer pengeflyt.

UNCTAD-rapporten går videre i detaljer inn på hva slags kapitalkontroll som praktiseres rundt omkring i verden.

Kontroll med penger inn: Kontroll med pengebevegelser inn i landet kan skje ved konsesjonsordninger, videre ved å sette tak på hvor store eierandeler utlendinger kan ha i innenlandske firma av ulike slag, og ved at salg av verdipapirer til utlandet alltid forutsetter offentlig godkjenning, samt ved å ha ulike regler for innenlandske og utenlandske firma.

Dette er ikke ulovlig...faktisk; det blir bare ikke gjordt.

Utenlandske pengeplasseringer kan skattlegges særskilt, om nasjonen ser seg tjent med dette, eller begrenses ved at det lages helt egne regler for en eventuell utenlandsk investor.

Det kan settes tak for hva utlendinger kan kjøpe av obligasjoner, enten de utstedes av det offentlige eller av private selskap.

Banker kan forbys å betale rente på innskudd fra utlandet, eller til og med pålegges å kreve betaling i form av en kommisjon på slike innskudd.

Det kan legges avgift på utenlandslån, eller kreves at en del av utenlandslånet deponeres i sentralbanken.

Alt dette forbys i EØS, men de fleste land i verden er faktisk ikke med der.

Alle tiltakene i rapporten er heller ikke nødvendigvis alltid like klok politikk, og det er ikke det jeg mener her heller, men mange muligheter finnes; og dagens mye sagnomsuste "tomme verktøykasse" er faktisk ikke helt tom likevel.

Men det er tabu å snakke om dette.

Da er man ikke moderat nok...liksom...ja litt vulgær på en måte.

Kontroll med kapitalflukt: Kontroll med pengeflyten ut av landet kan rette seg både mot direkteinvesteringer, og rette seg mot kjøp av verdipapir i utlandet.

Det kan legges begrensninger på muligheten til å føre profitt ut av landet, for eksempel ved å kreve at profitten alltid blir stående innenlands i et bestemt tidsrom.

Begrensinger kan legges på hvor store aksjeposter våre innenlandske borgere, firma og investeringsfond kan sitte med i utlandet.

Det kan også brukes et to-kurs-system ved kjøp av valuta, slik at den ugunstige kursen brukes ved nettopp de pengebevegelsene som myndighetene ønsker å begrense.

Igjen: Dette er bare noen ting vi kan gjøre; dette er ikke nødvendigvis alltid de rette tiltak.

Ikke alltid og overalt.

Men verktøykassa er slett ikke tom; det er mitt hovedpoeng her.

UNCTAD-lista er lang, og den kan leses på to forskjellige måter:

1. Som en oversikt over verktøy for kapitalkontroll, som faktisk brukes rundt omkring.

2. Som ei liste over hvilke virkemidler Norge har tabubelagt, gjennom vårt medlemskap i EØS.

Rapporten viser oss, helt udiskutabelt, at moderne betalingsteknologi ikke bare åpner for den svimlende pengeflyten vi ser over grensene.

Rapporten viser oss også at den samme teknologien gir oss mange gode muligheter for oversikt og kontroll i finansverdenen; dersom den politiske viljen til dette er til stede.

Fakta kan ikke diskuteres.

Konklusjonen var klokkeklar: Nasjoners regjeringer må fortsatt ha sin fulle rett til å kontrollere kapitaltransaksjoner, i sitt eget hus etter sin egen vurdering.

Verdensbanken og IMF er nå svakt på gli, men de er fortsatt noen håpløse sinker, hengerumper og knehøner etter min ydmyke vurdering.

IMF-ledelsen ga faktisk ros til Malaysia for «dyktig håndtering av kapitalkontrollen» i forbindelse med valutakrisen i 1998, men denne rosen ble innrømmet uten at det nevnte lederskap sjøl, tilsynelatende, trakk noen større lærdom av det som da skjedde.

Empiri mi-lads...undervurder aldri empiri.

(Malaysia vil faktisk opprette "Det Gyldne Kalifat" men det får vi ta en annen gang)

I årsrapporten fra Verdensbanken, World Development Review, for 1999, gikk erkjennelsen i den samme retningen:

«Det har vært en fundamental endring i holdningene til kortsiktige kapitalbevegelser og denne formen for inngrep»

Og superdepresjonen burde vel ikke akkurat avkrefte disse gamle oppdagelsene?

For du tror vel ikke på at "krisen" er over allerede?

(Den er faktisk knappest begynt)

Og står EØS-avtalens tyngste og mest bannlyste tabu for fall?

Mitt krigsrop til alle fornuftens og moderasjonens folk i landet, er det samme som før.

Stem Kystpartiet.

Hvorfor ikke prøve noe nytt; helt uten skam?

Kystpartifolk liker Norge.

Vi vil landet alt godt.

PSYCHO KILLER

2009-04-12T12:00:00.000-07:00

Hovedregelen er at innsatte i norske fengsler har såkalte personlighetsforstyrrelser.
Dette viser studier i både Norge og Sverige, forteller professor i rettspsykologi Kirsten Rasmussen ved Psykologisk institutt ved NTNU.
Egentlig liten grunn til å betvile dette fakta.

Personlighetsforstyrrelse er en såkalt psykisk lidelse, som er preget av avvik i personlighetstrekkene; man er altså litt annerledes enn flertallet.

Denne personligheten (som er "forstyrret" altså) demonstreres i reaksjoner som er annerledes enn det som er kulturelt forventet og akseptert i samfunnet.
Forskerne regner med at ca. ti prosent av normalbefolkningen har symptomer på denne påståtte lidelsen.
Er du litt vel sær, så vanker det deg faktisk alltid en diagnose.
Sånn er det bare i Norges land.

Svært mange av de innsatte har likevel sine sammensatte psykiske problemer.
Dette er slett ikke bare spill og hykleri fra de innsatte.
Å tro det er tull; rett og slett.

Rasmussens egen forskning har for eksempel vist at en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler viser symptomer på ADHD.
Hun regner også med at kun 15 - 25 % i fengslene er renspikkede psykopater.
Dette siste er jo faktisk oppløftende tall.
Vi ser håpet i det; ikke sant?

ADHD er en tilstand med konsentrasjons- og oppmerksomhetsvansker og/eller hyperaktivitet og impulsivitet, mens psykopati omfatter blant annet antisosial og regelbrytende atferd.

Kan så psykopati (og farlige personlighetsforstyrrelser) behandles med noen varig effekt?

Inntil helt nylig var den rådende oppfatningen at dette kunne de bare ikke.
Den voksne personligheten vår kunne ikke endres.
Endring var faktisk umulig.

Nå har vitenskapen begynt å tvile på denne etablerte sannheten.
Men noen sesam sesam løsning er ennå ikke dukket opp.
Bare så det er sagt, mens hippietullingene allerede danser.

I Bergen ble det nylig holdt en konferanse med temaet behandling av psykopati.
Internasjonalt jobbes det med nye behandlingsverktøy, som har vist gode foreløpige resultater.
Ved NTNU i Trondheim vil doktorgradsstipendiat Gullhaugen forsøke å utvikle et behandlingsopplegg for personlighetsforstyrrelser.

Aina Sundt Gullhaugen arbeider til daglig på Brøseth sikkerhetsavdeling for psykiatriske pasienter.
Hun er spesialutdannet psykolog, og jobber med farlighetsvurderinger av personer med psykiske lidelser.

Aina Sundt Gullhaugen skal etterhvert intervjue hundrevis av fengselsfugler med (påståtte) psykiske problemer.
Hun skal dybdeintervjue mellom 200 og 400 pasienter ved sikkerhetsinstitusjoner, samt innsatte kriminelle i norske fengsler; dette for å prøve å finne de kliniske kjennetegnene på de farlige og regelbrytende typene av personlighetsforstyrrelser.
Bare på denne måten kan hun, kanskje, finne en behandling for kriminaliteten.

"Ingen norske eller internasjonale studier har gjort lignende undersøkelser på denne gruppen mennesker" sier Rasmussen.
Hun er Norges eneste professor i rettspsykologi, og en av Gullhaugens veiledere.

De to vitenskapskvinnene forsøker å utvikle bedre manualer - psykologenes diagnoseverktøy - som fokuserer på dimensjonene lidelsen beveger seg langs, slik som tankemønster, følelsesliv, impulsivitet og hvordan personene forholder seg til andre mennesker.
Med en utvidet personlighetsprofil håper de å kartlegge de kliniske kjennetegnene for lidelsen.
Da får de også et bedre grunnlag for å legge opp en behandling basert på hver enkelt pasients spesifikke sykdomsbilde.
"Med mer presis oversikt over problematikken kan man skreddersy behandlingen" sier Rasmussen.

Mye lovende skjer på krimfronten altså, men den samfunnsdebattanten som vil slippe Hannibal Lector fri allerede nå; fordi det er vår for eksempel; den eventuelle "debattanten" bør fortsatt frakjennes all sin vurderingsevne og lederskapstallent fra det øyeblikk han røper seg, og til evig tid.

Uten at den elementære rettssikkerheten først er på plass, så er enhver samfunnsbygging fortsatt like umulig; og slik har det alltid vært.

RULE BRITANNIA

2009-04-11T11:00:00.000-07:00

Ian Tomlinson var en arbeidskar på vei hjem fra jobben, som pådro seg politiets uventede vrede under G20-demonstrasjonen i London.

5000 hedersfolk møtte opp for å demonstrere mot kleptokrati og plutokrati, men Tomlinson var faktisk bare på vei hjem fra arbeid, akkurat da han ble drept på åpen gate av ordensmakten.

Til å begynne med hevdet politiet at dødsfallet ikke hadde noe med dem å gjøre, slik de alltid gjør både i Storbritannia og i Norge.

Men så dukket det opp både video og foto av hendelsen.

Med Obiorasaken friskt i minne, så vet vi at dette dysses ned.

Politivold er ennå tabu.

Svært tabu.

BROBYGGING

2009-04-10T10:00:00.000-07:00

Vi mennesker har allerede mer enn nok av ymse vitenskap og empiri, til å kunne velge oss en politikk som vil bidra til å forhindre langvarige dødelige konflikter og terrorisme. Vi vet altså allerede mer enn nok til å unngå en politikk som sannsynligvis vil forårsake langvarige dødelige konflikter og terrorisme.

Opprettholdelse av den offentlige orden, og forebyggelsen av at sosial turbulens eskalerer til langvarige dødelige konflikter, er forutsetningen for å kunne oppnå suksess for all annen utviklingspolitikk.

Polarisert politisk retorikk og taktikk må forkastes; uansett hvor fristende de kortsiktige politiske poeng kan virke å få haustet her og nå. Som sennepsgass, som måtte forkastes som et våpen i verdenskrigen, har denne strategien en slem tendens til å "blåse tilbake" på brukeren.

Unge menn i kampdyktig alder (potensielle soldater/opprørere) bør ha førsteprioritet i alle nasjonale utviklingsprogrammer som er finansiert av internasjonale donorer.

Utviklingsområder bør ha interne sikkerhetsstyrker (både politi og paramilitære) som er sjenerøst finansiert, som er profesjonelle, som er apolitiske, og som er godt trente til å møte komplekse utfordringer med å opprettholde den offentlige orden i et samfunn i endring.

Utviklingspolitikken bør imøtekomme menneskers velkjente felles mål; som er å føle verdien av sitt eget liv, føle verdien i omstendighetene der de bor, og kjenne på verdien av fremtidsutsiktene for seg selv og sine barn, ja, dette vil mest effektivt bidra til å holde voldelige konflikter og terrorisme innenfor det akseptable området.

Utviklingspolitikken bør søke en middelvei mellom kapitalismens darwinske effektivitet, og sosialismens egalitære byråkrati.

Godt styresett og demokratisering må være en del av "vellykket utvikling" mixen. Viktigst er det at regjeringsinstitusjoner hele tiden er åpne for å la "dårlige nyheter" få korrigere seg.

Multinasjonale selskaper, bedrifter og forretningsmenns organisasjoner, de må spille en mer aktiv rolle i å støtte en vellykket utviklingspolitikk.

Langsiktighet krever institusjonelle mekanismer og diskurser som strekker seg utover det neste valget, og utover det lederskapet som sitter ved makten akkurat i øyeblikket.

Det må bli gjordt realistiske og "uhøflige" kostnadsanalyser av alle militære alternativer, kontra tilsvarende utgifter for ikke-militære alternativ, før vi fortsetter nedover den islagte og glatte skråningen av "militære løsninger" på komplekse utviklingsproblemer.

Nô lyt dykk berre lyda Canute og alle hans kloke ord.

Og velsignet er de som skaper fred.

THE PASSION OF THE CHRIST (Mel Gibson 2004)

2009-04-10T00:00:00.000-07:00

The Passion of the Christ tar for seg de tolv siste timene av Jesu liv.
Det vil si at filmen starter i Getsemane natt til Langfredag, der Jesus blir fristet av Djevelen og forrådt av Judas.

Frelseren blir arrestert av farisèerne, og tortureres, dømmes for blasfemi, og piskes og korsfestes så av romerne.

Filmen beskriver det politiske klimaet i Jerusalem, som lå under Romerriket på denne tiden.

Språket som føres er amarisk, hebraisk og latin.

Reaksjonene lot ikke vente på seg da filmen kom ut i 2004.

Og ved å se på hvem som hatet filmen sterkest, så finner du også ut hvem som med rette kjente seg mest truffet av innholdet.

Den norske statskirkens representanter jamret seg mye over denne filmen, og det er jo forståelig, slik farisèerne likner dem sjøl både i sinn og i skinn.

Mange politikere jamret seg også, like dekadente i virkeligheten som i filmen.

Denne filmen går inn til beinet, bokstavelig talt.

Passion i denne sammenhengen er synonymt med lidelse, og Jesus lider virkelig.

Filmen fjerner bildet av Jesus som en veik og vesal kosebamse.

Jesus dør som en mann; en ekte mann.

SRI LANKA

2009-04-06T13:00:00.001-07:00

Sri Lanka (tamil: இலங்கை, singalesisk: ශ්‍රී ලංකාව) var kjent som Ceylon før 1972, og er en tropisk øynasjon sydøst av India; minste avstand mellom de to landene er 31 kilometer.

Landet med det offisielle navnet The Democratic Socialist Republic of Sri Lanka var en britisk kronkoloni i over ett hundre år, og fikk uavhengighet 4. februar 1948.

Sri Lanka er en demokratisk sosialistisk republikk, og befolkningen er etnisk og religiøst sammensatt; hovedsakelig av tamiler og singalesere.

Landet har en lang dokumentert historie, og er for tiden (dessverre) mest kjent for den etniske konflikten mellom den tamilske minoriteten og den singalesisk dominerte majoritetsregjeringen.

Klimaet er svært gunstig for MS-pasienter.

Viktige eksportvarer for nasjonen er klær, te, frukt, grønnsaker, gummi og fisk.

Viktige importvarer er maskiner, transportutstyr, matvarer, levende dyr, olje og kjemikalier.

Viktige handelspartnere er Japan, India, USA og Storbritannia.

Dessverre ikke Norge, om noen skulle tro det.

Per 100 innbyggere finnes det 11,8 biler, 38,7 fjernsynsapparater, 27 aviser og 0,2 leger.

Lesekyndige over 15 år er 90,3% av befolkningen.

I tillegg er det lagt 1980 kilometer med jernbane.

Veinettet har en total lengde på 102 800 kilometer, cirka 82% av veinettet har asfalt.

Det finnes også en flyplass med jevnlig trafikk.

Turismen er viktig.

Da Sri Lanka ble selvstendig var landet relativt velutviklet økonomisk, og utdanningssystemet fungerte godt; såpass er sikkert.

Overgangen til friheten foregikk helt uten drama; britene trakk seg ut med stil og verdighet.
På mange måte forlot Storbritannia ett lite demokratisk mini-england.

Valgsystemet til Sri Lanka fungerte uten problemer, og man hadde ingen tradisjoner for å mikse militæret inn i politikken.
Faktisk var militærets stilling omtrent slik som i imperiet; altså helt politisk ubetydelige.
Faktisk var ikke engang politiet bevæpnet, også slik som i Storbritannia.
Og Norge for den del.

Når vi ser på situasjonen i dag, som jeg vet akkurat like lite om bakgrunnen til som det nordmenn flest gjør, så er det i følge logikken 2+2=4 helt selvinnlysende at noe må ha gått forferdelig galt.

På ett eller annet tidspunkt må nødvendigvis en politisk ukultur og en polarisering av ordskiftet ha sabotert dette varme klimaet av fred og samarbeid som preget landet; av mange rett og slett kalt ett paradis.

Hva gikk galt?
Har vi nordmenn noe å lære av dette?

Vi ser videre at bevisstgjøring gjennom demonstrasjoner får medias interesse.
Legg merke til hvor mye skikkeligere disse demonstrantene oppfører seg, sammenliknet med det pakket som raserte Oslo nylig; dette er ekte politisk kamp.

Og jeg tar ikke direkte stilling til selve konfliktens kjerne; jeg bare stemmer i min støtte til demonstrantenes ønske om å få slutt på denne borgerkrigen, der tamilenes sivile lider hardt.

Denne krigen må få en slutt. Nå.

STEINAR LEMS POLITISKE TESTAMENTE

2009-04-05T15:55:00.000-07:00

Steinar Lem publiserer 3. April en kronikk i Aftenposten, der han kommer med noen tanker han har omkring livet og døden og vårt Norge av i dag.
Jeg brenner etter å få kommentere denne kronikken, men for å la mannens egne meninger bli klart og tydelig adskilt i fra mine egne, så siterer jeg først kronikken ordrett.

Man har fortalt meg at jeg skal dø. Nå, ingen stor overraskelse kanskje, dø skal de fleste av oss.

Jo, men skolemedisinen hevder at sanden i timeglasset mitt raskt renner ut.

Hvis døden er det mest dramatiske og sikreste ved livet, hvorfor reflekteres det i offentligheten nesten ikke rundt døden?

Innenfor det naturvitenskapelige verdensbildet, det normale i et sekularisert samfunn, også hos dem som søker høytid i kirken på julaften – er døden utslettelse.

Du blir opphevet. Borte er Romsdalsfjella og Schubert og nærmeste familie.

Du og Wergeland og Himmler står på samme linje, ingen linje. For bestandig.

Hvis dette er sannheten ligger det en dyp sorg over menneskeheten.

Kanskje burde vi bli varme mot hverandre i ren medlidenhet.

En selvnytende og rastløs adferd synes mer i pakt med empirien.

Nær-døden-opplevelser har gått inn i språket som en klisjé.

Men i intellektuelle kretser anses temaet som ufint og fortrengningsverdig, til tross for at det finnes et stort materiale fra anekdoter til veldokumenterte bøker og forskningsarbeider som sterkt tyder på at bevisstheten overlever døden.

Ved hjertestans ser mennesker av og til seg selv og omgivelsene utenfra.

Slike beretninger er tilgjengelige for kontroll.

Oftest inneholder opplevelsen en følelse av å komme inn i et lys av kjærlighet og varme, her finnes innslag av humor, ofte ser mennesker nære avdøde, livet passerer gjerne revy og de får en innsikt i hensikten med hele sirkuset – som ikke passer med kulturelle og religiøse reflekser, men som sammenfaller med Kants etikk: Du skal gjøre noe for andre og du skal utvikle deg selv.

Er det uinteressant å diskutere hva slags vesen mennesket er? Hva døden er?

Ville ikke en ny følelse av at livet ikke bare sikter mot økende BNP og personlig status spille en betydelig rolle for hvordan det går med kulen vi bor på?

Men naturvitenskapen vil ikke utvide sin forklaringsmodell.

Og livet hinsides er jo allerede fullkomment ivaretatt av de etablerte religionene.

Nordmenn flest står i statskirken. De ekte troende i frikirker.

Her får jeg høre at min evige frelse er sikret.

Jeg må bare tro på treenigheten og Jesu oppstandelse.

Nå, slik?

Men hvis jeg i dyp sannhetssøken kommer til et annet resultat, slik Wergeland og en del kinesere har gjort, skal jeg straffes – lenge.

En kjærlig Gud straffer sine barn i all evighet på grunn av gal tro?

Denne groteske blasfemien anses av kristne flest som nei da, det kan vel ikke være sånn, men er like fullt kirkens lære og ligger i den vestlige underbevisstheten og småråtner.

Denne snille, ukristelige, hverdagstroen hindrer et ekte og kraftfullt religionsoppgjør som erstatter onde dogmer med moderne kunnskap og humanitet.

Likevel blir de bokstavtro religiøse flere og flere i Norge som følge av innvandringen av muslimer.

Også dette viser religionens absurditet.

Kristen er du hvis du har vokst opp på Sørvestlandet eller i sørstatene i USA.

Ingen erkjennelsessøken trekker en jærbu inn i islam.

Pakistanere leter ikke etter sannheten for så kanskje å komme frem til at Jesus frigjør.

Koranen inneholder særlig hatefulle beskrivelser av hva som skal skje med de vantro i helvete. Da er det ikke greit å være født i Italia, skjønt den katolske kirke opplyser om at det ikke finnes noen frelse utenfor kirken.

Så var det ikke så gunstig å bli født i Pakistan likevel.

Men når verdensreligionene ikke bare er innbyrdes uforenlige, men følger sosiale og geografiske utbredelseskriterier – er de jo åpenbart også usanne.

Å si noe sikkert om Gud er én, tre eller null er ikke lett, men vi vet at grisen ikke er et urent dyr, og det er nedslående at denne overtroen vokser i Norge.

Med unntak for hijaben omfavnes islam respektfullt av nesten hele den norske offentlighet.

Høyresiden ønsker billig arbeidskraft.

Ytre venstre ønsker seg kanskje et nytt revolusjonært subjekt etter arbeiderklassen.

Resten av venstresiden tror at det er solidaritet med de fattige å respektere deres religion, mens de i virkeligheten støtter den mannlige makteliten.

Resultatet av innvandringen blir selvsagt at islams innflytelse vokser, ikke snikete, men åpent, og det er en politisk tragedie at denne utviklingen kritiseres av Frp – et parti som graviterer rundt egoismen som styrende kraft.

Religiøs og kulturell undertrykkelse i innvandrermiljøene kamuflerer selvødeleggende trekk ved vestlig kultur.

Hvis ikke en dypere religionskritikk og krav om like rettigheter for alle norske jenter og kvinner blir et tverrpolitisk anliggende, forblir Frp stort og farlig.

Jeg har i hele mitt liv arbeidet for at nordmenn skulle redusere sitt forbruk til fordel for global fattigdomsbekjempelse og miljø.

Det har ikke norsk venstreside eller norske antirasister, som derimot er intenst opptatt av at knapt en eneste asylsøker skal sendes tilbake til hjemlandet.

De krever ikke at titalls av milliarder må brukes til vaksineprosjekter, rent drikkevann, anstendige flyktningeleire.

Jeg har rett til å bekymre meg for hva som skjer når Oslo ganske snart, og ved stø kurs også Norge, får et flertall med muslimsk bakgrunn.

Problemet med islam er at de troende ikke aksepterer en historisk-kritisk tekstforståelse.

Det var det dødsstraff for i det klassiske islam, akkurat som det var det for frafall.

Koranen er rettet mot «dere og deres menn».

Mannens underordning er fastsatt, også kvinnens rett til å slå ved oppsetsighet.

Mannen må dekke seg til i det offentlige rom. Kvinnen slipper.

(Eller husker jeg noe galt her?)

Den vestlige dobbeltmoralen overfor muslimer er kraftig.

Hadde norske kristne eller nynazister vært åpne for ideen om å henrette homofile ville de blitt demonisert.

Annerledes med Islamsk Råd.

Vi ser tendenser til at islam i Vesten modereres – men også radikaliseres.

Uansett vil et økende antall muslimer bety mer konflikter, mer vold og et svekket nasjonalt fellesskap.

Rom for andre debatter vil bli mindre.

Mange muslimer blir opprørere.

Jeg er stolt av å dele statsborgerskap med Shakil Rehman, Sara Azmeh Rasmussen, Walid al-Kubaisi.

Store grupper muslimer er sekulariserte ressurspersoner som gjør Norge bedre, men fortsatt betydelig innvandring vil måtte bety et tilbakeslag for kvinners status, ikke minst det nye skillet mellom de rene som dekker seg til, og de urene, horene som det heter på Oslo-skolene.

Det blir vanskeligere å være homofil.

Ytringsfriheten vil lide store tilbakeslag slik vi har sett forsøk på allerede, selv med et såpass lavt antall muslimer.

Skal vi lykkes med integreringen må innvandringen begrenses kraftig, og det skal være et ubetinget mål at kjønnslikestilling, respekt for homofile og retten til religionskritikk er ufravikelige verdier.

Dette skal være statens erklærte verdigrunnlag – til dels på bekostning av dialog som støter an mot Koranens grunnfjell, og et ideal om respekt, selv for dem som ikke fortjener det og lett såres.

Globalt finnes det ingen annen visjon for verden enn at alle må få nok der de lever, og ingen altfor mye.

Vi kan ikke tolerere en atmosfære der muslimer privat må stå til rette for sitt livssyn. Jenta med hijab foran deg kan bli Norges neste nobelprisvinner.

Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.

Sitat slutt.

Sånn. Da vet vi alle sammen hva vi egentlig debattèrer her.
For mitt eget vedkommende, så oppfatter jeg dette som en døende manns politiske testamente.
Et testamente fra en mann som er bekymret for både Norge og for verden, men som absolutt ikke vil tas til inntekt for Fremskrittspartiets jalla og fyllepreik.

Hvis døden er det mest dramatiske og sikreste ved livet, hvorfor reflekteres det i offentligheten nesten ikke rundt døden?

Fordi offentligheten/media praktiserer infantil fortrenging til shoppingens fremme.

Er det uinteressant å diskutere hva slags vesen mennesket er? Hva døden er?
Nei og nei.
Ville ikke en ny følelse av at livet ikke bare sikter mot økende BNP og personlig status spille en betydelig rolle for hvordan det går med kulen vi bor på?
Absolutt!
Skal vi lykkes med integreringen må innvandringen begrenses kraftig, og det skal være et ubetinget mål at kjønnslikestilling, respekt for homofile og retten til religionskritikk er ufravikelige verdier.
Dette skal være statens erklærte verdigrunnlag – til dels på bekostning av dialog som støter an mot Koranens grunnfjell, og et ideal om respekt, selv for dem som ikke fortjener det og lett såres.
Globalt finnes det ingen annen visjon for verden enn at alle må få nok der de lever, og ingen altfor mye.
Bingo. Sånn må det bli.
Men ingen respekt må hindre en religionsdebatt som går til kjernen, opphever ondskapen i helvetesdogmet og kvinnelig underordning og åpner for en ny forståelse av hva livet og døden er.
Sorry about that one. Fortapelsen (og ikke nødvendigvis Helvede slik det framstilles i Little Nicky og annen populærunderholdning) er en bærebjelke i kristendommen; og det er derfor vi i det hele tatt snakker om Jesus som vår frelser.

Alt i alt vil jeg si at Steinar Lem leverer en sterk og logisk oppbygget kronikk, og den som finner noen støtte for FRP-politikken her ser mye bedre enn meg.

Kanskje noen helst bare ser det de ønsker å se?

Fremskrittspartiet er og forblir for bygdeorginaler og infantile.

Redd Norge og naturen; og stem Kystpartiet.

Gordon Gekko går fortapt.

Slå ikke følge.

Tenk.

KONGO

2009-04-05T05:55:00.000-07:00

Kongo har vært tema før, og vil bli det igjen. Denne bloggen kan ikke forandre på det.
Men vi kverner da videre på vårt likevel? Gjør vi ikke?

Aftenbladet gjorde ett fint stykke arbeid om Kongo som fortjener å bli lest.

Bloggere har også laget gode oversikter over bakgrunnen for Status Quo.

Men oversikter og gode analyser av en situasjon er slett ikke nok; noe må de facto også gjøres.
Og når noe "skal gjøres" så medfører dette gjerne at politiske vedtak må fattes.
Politikkens establishment kan ikke først abdisere totalt, og så bare "overlate det til markedet" å få ordnet opp i Kongo...skjønt "kan ikke og kan ikke"...for er det ikke nettopp dette politikerne nå gjør?
Overlater hele Kongo "til markedet" og røverøkonomien?

Lokale landrettigheter og mineralkonsesjoner er en god begynnelse til handling; og siden militærmakt ikke er påkrevd i så hensèende, så kan faktisk Norge gjøre noe med dette.

Norge kan ta bedre politisk styring med oljefondets investeringer i Afrika.
Norge må faktisk ikke involvere seg økonomisk i sånne krigsområder som Kongo, ettersom økonomi og krig later til å henge sammen der nede.

Ikke involvere seg økonomisk i det hele tatt.

Norge må også velge å ikke involvere seg med de globale firma som driver på og fyrer opp under volden i Kongo indirekte.
Apartheid ble terminert slik, og Norge må ikkke være "soft" mot storkapitalen og kleptokratene.

Har Stoltenbergalliansen baller nok til å ta såpass styring over oljefondet?
Eller vil Norge sette profitten og "dialogue" i høgsetet?

Å si at pengeoverføringer (les bestikkelser) til lokale diktatorer er den norske kutyme og praksis gjennom 40 år med bistand til Afrika, er nok (mildt sagt) temmelig unyansert; men...et viktig men...den verbale glansvasken av sin egen fortreffelighet som vi nermest daglig erfarer i fra det norske lederskapet, den trenger absolutt litt satirisk ballanse.

Ying og Yang anyone?

Dette patetiske sjølskrytet gjør seg ikke minst gjeldende når U-hjelp er tema; egen godhet skal da pryde høgt på pidestallen.
Lederskapets evne til selvransakelse er ikke-eksisterende, og er preget av dyp fortrenging og infantile impulser.

All verbal tyn og deng er dem vel forunt; egentlig tror jeg at jeg er for snill med disse maktens og mammons gudløse krapyl.

Vi må stoppe den blodige finansstrømmen, som driver denne Kongokrigen videre.
Eller i det minste ha anstendighet nok igjen til å skamme oss.

Glem Greed Works og Gordon Gekko: Si nei til blodpenger.

Vi feirer palmesøndag som gode kristne i dag.
Vil alt være med det samme på samme tid til neste år?

BURY MY HEART AT WOUNDED KNEE (2007 - Yves Simoneau)

2009-04-04T04:44:00.000-07:00

Jeg har sett denne filmen flere ganger, og den blir bare bedre og bedre for hver gang.
Både kvitemann og indianer framstilles som hele og ekte mennesker, gjordt av kjøtt og blod.
Tosken og vismannen finnes jamt fordelt på begge sider av reservatet.

Alt indianeren sier er ikke like klokt, og alt kvitemann sier er heller ikke dumt.
Sammen med "Danser med ulver" er denne filmperla kanskje den eneste realistiske indianerfilmen.
Høvdingen Sitting Bull er etter min oppfatning den som kommer best ut av historien, all sin ødeleggende stahet og stolthet til tross.

Jeg er fascinert av hvordan indianerne aldri plaprer i munnen på hverandre slik vi kvite gjør.
Indianerne venter på tur, og de lytter til hverandre.
De tenker seg alltid godt om før de svarer.

Til slutt sier de "Jeg har talt" for å markere at de har snakket ferdig.
Da er ordet fritt for nestemann.

En indianer tar videre bare ordet dersom han har noe nytt å melde.
Jeg har talt.

O BROTHER, WHERE ART THOU? (2000 - Ethan & Joel Coen)

2009-04-01T04:44:00.000-07:00

Skal man forstå verden slik den fremstår i dag, må man først forstå supermakten USA.
Og her har vi altså filmen som burde vært pensum på alle norske læreplaner: O Brother, Where Art Thou?

Dette er Coen-brødrenes definitive mesterverk.
Filmen viser oss ett vakkert bilde av USA og amerikanske innbyggere.
Alt skildres nøyaktig slik det egentlig er der i vest.

Vi befinner oss tilbake i tid, under den store økonomiske depresjonen.
Trioen Everett, Pete og Delmar rømmer fra straffarbeidsleiren de er fanget i for å søke etter ett skjult bytte fra tidligere forbrytelser.

Ingen av de tre rømlingene kan kalles den skarpeste kniven i skuffen, men de har noe som er enda bedre å ha enn genialitet: De tre har griseflaks.
Gang på gang unnslipper de den hevngjerrige sheriffens renneløkker, brannfakler og kuler.
Og hver gang livet på ett eller annet vis går dem i mot, kommer hellet de tre til hjelp.

For å tjene noen småpenger på flukten spiller våre "helter" inn en countrysviske for småpenger hos en smart lurendreier.
Denne countrylåten slår etterhvert ann noen såre strenger i det kriserammede USA, uten at trioen på noe tidspunkt under flukten er klar over denne suksessen selv.

Langt senere i fortellingen hjelper den artige og dansbare melodien frem en godmodig (men inkompetent) politiker til å vinne ett valg, og det mot sin langt sleskere og smartere konkurrent fra Ku Klux Klan.

Som takk for denne seieren, så blir de tre benådet av politikeren, uten at sheriffens planer om å få dem anbrakt i galgen lar seg påvirke av denslags mindre bagateller.

Kan våre venner unngå sin skjebne?
Kan de unngå renneløkka om halsen?

Alt er forresten akkurat med det samme i dagens kriserammede USA.
Amerikanerne kler seg litt annerledes nå i våre dager, men de kler seg bare litt annerledes.
The US har videre utviklet et sterkere våpenarsenal med årene, men ellers er der status quo å melde.

En fantastisk film. Ett mesterverk.

Litt poesi anyone?

(In constant sorrow through his days)

I am a man of constant sorrow
I've seen trouble all my day.
I bid farewell to old Kentucky
The place where I was born and raised.

(The place where he was born and raised)

For six long years I've been in trouble
No pleasures here on earth I found
For in this world I'm bound to ramble
I have no friends to help me now.

(He has no friends to help him now)

It's fare thee well my old lover
I never expect to see you again
For I'm bound to ride that northern railroad
Perhaps I'll die upon this train.

(Perhaps he'll die upon this train)

You can bury me in some deep valley
For many years where I may lay
Then you may learn to love another
While I am sleeping in my grave.

(While he is sleeping in his grave)

Maybe your friends think I'm just a stranger
My face you'll never see no more.
But there is one promise that is given
I'll meet you on God's golden shore.

(He'll meet you on God's golden shore)

TABU

2009-03-27T03:33:00.000-07:00

Tabu er ett begrep som nå har blitt internasjonalt, og det ble opprinnelig skapt av polyneserne.
Tabu-forestillingen gikk ut på at vi mennesker sto overfor mange hellige krefter, som så kunne utløse visse fryktelige og straffende reaksjoner dersom tabuene ble berørt.

I vår norske sammenheng er det gjerne rasisme og nynazisme som har fått status som de farlige og straffende kreftene, som vi står i fare for å kunne nedkalle i fra det høge; og dette skjer gjerne dersom debatt og ytringsfrihet finner sted.

Spesielt er kritikk mot den til enhver tid sittende myndighet vurdert som svært svært rasistisk; alltid og uansett.
Tabuene i Norge er alltid formulert slik at der danner seg effektive emosjonelle sperrer i mot å ta opp debatten; gjerne formulert svært subtilt og vagt, i ett slags kodespråk for de innvidde.

Tabu bør i dagens Norge ses i et rått maktperspektiv.
Enkeltindivider og grupper som har opparbeidet seg makt gjennom næringslivet, ymse organisasjoner, og media; ja, de vil ikke uten videre åpne for motforestillinger; som deretter kunne undergrave troverdigheten av comme il faut som danner kjernen for deres makt og posisjoner.

På det politiske styrbord befinner det seg noen svært mektige multinasjonale selskaper, og mange andre mindre firma, med økonomiske interesser knyttet til migrasjonen av billig (og uorganisert) arbeidskraft.

På det politiske babord finner vi andre grupper med en annen type makt; knyttet opp til en status som den "moralske eliten" i Norge.
Denne "moralske" statusen er mest basert på en enkel moralisering rettet i mot rasisme og fascisme, enn på noen dypere analyser av strukturelle virkninger av den eller den type politikk.

Rasismen og fascismen er temmelig uglesett i Norge, og det med rette.
Jeg kjøper imidlertid ikke den påstanden at temaet innvandring til Norge må være tabu.
Jeg er ikke redd for vulkanen eller denslags; slik polyneserne var.
Norge tåler ytringsfriheten.

Vi som baserer oss på konsekvensetikk og logikk, vi kan ikke bare la oss mobbe og fordrive fra det offentlige ordskiftet av sinnelagsetikkens ridderskap.

BELLEVUE

2009-03-18T03:33:00.000-07:00

Inn på Bellevue kom ingen hveeem som helst, det var både sikkert og visst.
De kunne prøve seg dem som ville; her var det eliten som regjèrte.
Kun de beste av de beste slapp inn.

Erna kastet et vennlig og overbærende blikk bort på venninnen Siv.
Så hun hadde valgt å ta på seg det småtrashy miniskjørtet likevel ja?
Hun måtte ta opp dette med henne ved en passende anledning, men i kveld var det bare feiring som gjaldt.

Å la hverdagen kvile litt gjorde bare godt.

Siv var ei kjekk arbeiderjente, som virkelig hadde draget på alle de vulgære nyrike.
Men de mennene som hadde klasse, de riktig gamle penger, ja de kjente selvsagt igjen dannelsen og elegansen til en ekte høirequinde.

Erna smilte; hun hadde draget på dem.

DOUBLE O BEHAVE

2009-03-16T00:00:00.000-07:00

Ja hva skal jeg gjøre når jeg sliter litt med å snu døgnet etter endel nattevakter, og ikke har hjerte til å vekke hverken kona eller bikkja for å slippe å kjede meg?

Jeg skriver en fødselsdagshilsen til statsminister Jens Stoltenberg, selvfølgelig.
Noe annet skulle da sannelig ha tatt seg ut.

Som vi alle vet, så følger ikke våre mentale bilder av ett tiår alltid med kalenderårene til punkt og prikke.
Mitt nittitall startet med Kong Olavs død; og det sluttet med to kaprede fly i World Trade Center.

Det slo meg nettopp at på samme vis, så har double O behave årene faktisk også sluttet nå.
Det begynte med de kaprede flyene i USA, og det sluttet med superdepresjonen og Obama.
En epoke, bush-epoken, er endelig slutt.

Hva kjennetegner disse årene?

Jeg vil sjøl si at disse årene kjennetegnes best ved å være det tapte tiåret.
Det tiåret som hadde alle muligheter, men som ikke fikk til noe.

Vi ser tilbake på det tiåret der blårussen vant.
Vi ser den norske velferdsstaten i full forråtnelse.
Og det norske hus ble solgt på tvangsauksjon for svært dårlig betaling.
Og vi ser Norge med nedlagte festninger og stengte garnisoner.

Noen tall fra forsvaret i perioden 1985 fram til dagens struktur, og forsvarsplanen av 2012.

Struktur 1985

Hær:

3 Div. kommandoer, 3 panserbrigader, 4 mekaniserte/motoriserte brigader, 6 infanteribrigader, 6 selvstendige bataljoner, 20 lokalvern bataljoner, 6 feltartilleri bataljoner

Sjøforsvar:

7 eskortefartøy, 12 ubåter, 38 MTB, 10 mineryddere/leggere, 1 minekontroll fartøy, 1 depotfartøy, 5 landgangsfartøy, 38 kystartilleribefestninger, 6 KV fartøy

Luftforsvar:

76 kampfly, 6 EK-fly, 6 maritimefly, 6/6 store/små transportfly, 18 transporthelikoptre, 5 KV helikoptre, 10 redningshelikoptre, 8 luftvernbatterier, 15 kontroll og varslingsanlegg

Heimevernet:

Samlet styrkemål: 90 000

Struktur 1991

Hær:

1 divisjon, 2 panserbrigader, 2 mekaniserte brigader, 11 selvstendige bataljoner, 4 jegerbataljoner, 2 festningsbataljoner

Sjøforsvar:

5 eskortefartøy, 12 ubåter, 22 MTB, 11 mineryddere/leggere, 5 landgangsfartøy, 38 kystartilleribefestninger, 6 KV fartøy

Luftforsvar:

65 kampfly, 2 EK-fly, 6 maritimefly, 6/4 store/små transportfly, 18 transporthelikoptere, 6 KV helikoptre, 12 redningshelikoptre, 6 luftvernbatterier, 12 kontroll/varslingstasjoner

Heimevernet:

Samlet styrkemål: 90 000

Struktur 1996

Hær:

1 divisjon, 1 panserbrigade, 3 mekaniserte brigader, 3 motoriserte, 20 selvstendige bataljoner

Sjøforsvar:

6 eskortefartøy, 6 u-båter, 15 MTB, 11 mineryddere/leggere, 5 landgangsfartøy, 9 kystartilleribefestninger, 9 lette missilbatterier, 6 KV fartøy

Luftforsvar:

64 kampfly, 2 EK-fly, 6 maritimefly, 6/4 store/små transportfly, 18 transporthelikoptre, 6 KV helikoptere, 12 redningshelikoptere, 6 luftvernbatterier, 11 kontroll/varslingstasjoner

Heimevernet:

Samlet styrkemål: 90 000

Struktur 2005

Hær:

1 mobil divisjon, 2 mekaniserte brigader, 1 internasjonal innsatstyrke, 1 jegerforband, HMK garde, grensevaktbataljon, 10 støtteenheter , 20 mobiliserbare feltkompanier

Sjøforsvar:

5 eskortefartøy, 6 ubåter, 8 mineryddere, 1 minelegger, minedykkerkommando, kystjegerkommando, marinejegerkommando 25 KV fartøy, 8 MTB

Luftforsvar:

58 kampfly, 2 EK-fly, 6 maritimefly, 6 store transportfly, 18 transporthelikoptere, 14 maritime og kystvakthelikoptere, 12 redningshelikoptere, 2 luftvernsgrupper, 4 varsling/kontrollanlegg

Heimevernet:

Samlet styrkemål: 60 000

Struktur 2008

Hær:

1 mobil taktisklandkommando, 2 mekaniserte brigader, 1 internasjonal innsatstyrke, 1 ISTAR bataljon, HMK Garde, grensevaktkompani, støtte og logistikkenheter 10

Sjøforsvar:

5 fregatter, 6 ubåter, 6 MTB, 6 mineryddere, minedykkerkommando, kystjegerkommando, marinejegerkommando, taktisk maritim ledelese, 21 KV fartøy

Luftforsvar:

57 kampfly, 2 EK-fly, 6 maritimefly, 6 transportfly (store), 18 transporthelikoptere, 14 maritime og KV helikoptere, 12 redningshelikoptere, 2 luftvernbatterier, 2 varsling/kontroll anlegg

Heimevernet:

55 000 + 33 000 reserve

Målstruktur 2012

Hær:

1 brigadekommando, 2 panserbataljoner, 1 lettpansret bataljon, HMK Garde, grensevaktkompani, 1 ISTAR etteretningsbataljon, 1 sambandsbataljon, 1 artilleribataljon, 1 ingeniørbataljon, 1 logistikkbataljon, 1 sanitetsbataljon

Sjøforsvar:

5 fregatter, 6 ubåter, 6 MTB, 6 mineryddere, minedykkerkommandoen, marinejegerkommandoen, kystjegerkommandoen, taktisk maritimledelse, 2 logistikkfartøy, 15 KV fartøy

Luftforsvar:

57 kampfly, 2 EK-fly, 6 maritimefly, 4 transportfly (nye), 18 transporthelikoptre, 14 maritime og KV helikoptre, 12 redningshelikoptre, 1 luftvernbatteri, 1 basesett, luftovervåking og kontrolledelse 2

Heimevernet:

Samlet styrkemål: 45 000

Og med dette ønsker jeg rett og slett bare statsminister Jens Stoltenberg hjertelig til lykke med dagen; og drikk med måte kamerat.

MED SKAM SKAL LANDET BYGGES

2009-03-03T03:03:00.000-08:00

Skammen er nå tilbake for fullt i Norge. Arbeidslinja skal med NAV som viktigste redskap, bidra til at flest mulig er mest mulig og lengst mulig disponibel på arbeidsmarkedet, men uten rett til å få arbeid, skriver Ebba Wergeland.

Ebba Wergeland er lege og spesialist i arbeidsmedisin. Hun takker Magnhild Folkvord for gode råd og innspill.

NAV-reformen er siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som i Norge har gitt oss «arbeidslinja» hvor Norges politiske lederskap har tatt farvel med etterkrigstidens sosialpolitikk; og faktisk gått tilbake til moralistiske høiremodeller som vi trodde hørte historien til.

Målet om full sysselsetting er oppgitt, og retten til arbeid eller trygd er avløst av plikt til å søke arbeid; dette uten noen samtidig rett til å få arbeid.

Trygd er ikke lenger en kompensasjon til dem som fratas retten til arbeid for å gi dem en viss økonomisk trygghet, nei, nå er trygda blitt en stønad som er så dårlig som mulig; for ikke å ødelegge arbeidsmoralen; arbeidsmoralen er det eneste som fortsatt skal holdes hellig.

Denne høireoperasjonen er ikke et isolert norsk fenomen; professor Knut Halvorsen uttaler:

«Av politiske og økonomiske grunner har alle lands myndigheter innenfor OECD-området ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige. Det synes også å være tilfelle for de skandinaviske lands vedkommende, og henger sammen med et paradigmeskifte i økonomisk teori med større vekt på tilbudssiden i arbeidsmarkedet og incitamentsproblemer.»

Det som finansminister Kristin Halvorsen fra partiet SV kaller for politiske og økonomiske grunner (uten nærmere presisering) har i andre sammenhenger vært beskrevet av SV som «markedsliberalernes korstog» eller «den nyliberale revolusjonen».

Markedsfundamentalismen har tjent til å legitimere en samfunnsmessig snuoperasjon i land etter land; dette med en kraftig maktforskyving fra arbeid til kapital; og markedsfundamentalismen har videre ført til økte inntektsforskjeller og merkbart dårligere velferdsordninger overalt i verden.

Lysestøl og Eilertsen beskriver tre stadier i denne snuoperasjonen slik den forløp i Norge.

De tidfester første fase til slutten av 1970-tallet, da kapitalen fikk større frihet ved at målet om full sysselsetting ble oppgitt, det samme gjaldt offentlig regulering av boligmarkedet og kredittmarkedet.

Så ble det innført skattelette for bedrifter og høytlønte, og utbytteskatten ble redusert.

Og til slutt, fra ca. 1990, begynte nedbyggingen av trygdeordningene for alvor.

Det Kristin Halvorsen og SV kaller for større vekt på tilbudssiden, betyr i klartekst at myndighetene er blitt mindre opptatt av å sikre etterspørselen etter arbeidskraft; eller tilstrekkelig med jobbmuligheter til å sikre den fulle sysselsettingen.

Det ble viktigere å tilfredsstille kjøperne i arbeidsmarkedet, og de vil alltid ha større «arbeidskrafttilbud», eller flere ledige hender.

Vi har opplevd at det som før var positivt, full sysselsetting, nå mye heller blir beskrevet som et samfunnsproblem som må nedkjempes: «stramt arbeidsmarked, mangel på arbeidskraft».

Og motsatt blir arbeidsløsheten beskrevet i positive og nesten religiøse vendinger som «høyt tilbud av arbeidskraft».

Dette er NHOs næringspolitiske interesser, men vi andre får dette presentert i media som et generelt samfunnsbehov.

Det finansminister og direktørdatter Kristin Halvorsen nå kaller større vekt på incitamentsproblemer, det betyr at stønadsordningene som før ble utformet for å gi arbeiderklassen økonomisk trygghet, nå først og fremst skal være enda dårligere enn de aller dårligste arbeidsmulighetene.

Ved å gi enda dårligere offentlig stønad til dem som av en eller annen grunn er uten arbeid, skal de arbeidsløse tvinges ut i en eller annen tilfeldig jobb.

Det som er skjedd med dagpengene til alle arbeidsløse, er et svært godt eksempel.

Dagpengene er slett ikke blitt mindre per dag, men det er mange færre som nå får dem.

Arbeidstida må i dag være redusert med 50 prosent, og ikke bare 20 prosent som tidligere.

Kravet til tidligere inntekt er økt.

Tida du kan motta dagpenger er redusert fra tre til to år, og bare ett år for de laveste inntektene.

Logikken er enkel: Nordmenn kommer seg raskere i jobb når stønadstida er kortere; og aller raskest dersom myndighetene like godt tar bort hele dagpengeordninga.

Og vi andre stiller da tilsvarende mindre krav til lønn, arbeids-og-ansettelsesvilkår.

De sosialpolitiske reformene i Europa de siste tiårene har noen fellestrekk. Det handler først og fremst om hvordan samfunnet skal forstå og forholde seg til arbeidsløshet, de helt eller delvis arbeidsføre arbeidsløse, og til ikke fullt utnyttet arbeidskraft. Nanna Kildal, forsker ved Universitetet i Bergen, er blant dem som har beskrevet dette.

For det første står håndteringen av dem som er ute av arbeid høyt på den politiske dagsordenen, selv i de landene med lav arbeidsløshet, som Norge.

For det andre går reformene i Europa i samme retning: såkalt aktive tiltak framfor såkalt passive, altså straff framfor belønning, og plikter framfor rettigheter.

Myndighetene inngår asymmetriske avtaler med den arbeidsløse, framfor å ta utgangspunkt i at den arbeidsløse har lovfestede rettigheter i utgangspunktet.

Og det satses mye på særordninger og behovsprøving, snarere enn på universelle ordninger.

Dette felles mønsteret forteller oss at det ligger en felles virkelighetsforståelse bak det hele, og mange felles politiske prioriteringer.

Det handler om å øke storkapitalens makt i arbeidsmarkedet, og handler om å svekke motparten, vi som selger vår egen arbeidskraft, på dette markedet.

I en artikkel fra 1994, forklarer Kjersti Ericsson bakgrunnen for innføringa av arbeidslinja i dagens Norge:

«Regjeringas mål er å gjøre velferdsstatens ytelser mindre universelle. Den vil gjøre dem vanskeligere å oppnå, og den vil senke satsene. Og ytelsene skal konsentreres til det lille mindretallet som har det aller vanskeligst. Det betyr også at stigmaet ved å motta offentlige ytelser, øker. Sosialpolitikken skal virke avskrekkende, slik at folk prøver å slå seg igjennom på arbeidsmarkedet, uansett hvor problematisk dette er.»

Målet er å binde arbeiderne sterkere til storkapitalen, og å gjøre arbeiderklassen mer avhengige av å tilby varen vår på dette kapitalistiske og asymmetriske markedet.

Livet blir vanskeligere for dem som av en eller annen grunn ikke vil eller kan selge arbeidskraften sin; som jo altså er i plutokratiets egeninteresse.

Denne moraliserende politikken har vært prøvd før, mange ganger.

De gamle dagers brutale og urettferdige fattiglover er ofte blitt beskrevet som et bevisst ledd i skapingen av det kapitalistiske arbeidsmarkedet.

Kaksene tvang menneskene til å bli varer; dette ved den arbeidskraften hver og en representerte.

«Vi står overfor en ny utgave av innskjerpinga av fattiglovene på 1800-tallet,» skriver Ericsson. «Situasjonen er annerledes, midlene og retorikken er også litt annerledes. Men kjerna i det hele er lett å kjenne igjen: Hvis det blir for lett å få trygd og sosialhjelp, og hvis satsene er for høye, vil folk velge det istedet for å ta seg jobb.»

For overklassen på 1800-tallet var det naturlig å se på arbeiderklassen først og fremst som bærere av varen arbeidskraft.

På den tida hadde ikke arbeidere engang stemmerett, og langt mindre noen politisk makt.

Vi ser denne tenkemåten demonstrert hos sekretær Mohn i Statistisk Centralbyrå som i 1878, på oppdrag av Kirkedepartementet, som kom med forslag til en lov for å begrense barnearbeid i fabrikkene.

Han begrunnet forslaget med at det var spesielt viktig for barn av arbeiderklassen å bevare helsa, fordi kroppsstyrken for dem «sedvanligvis blir personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffande har sagt, å beskytte mannen i barnet.»

Det var i arbeidskraftskjøpernes interesse at flest mulig ble tvunget til å tilby arbeidskraft på arbeidsmarkedet.

Det måtte så vanskelig som mulig å opprettholde livet uavhengig av arbeidsmarkedet.

Når arbeidsmarkedet er den eneste kilden til livsopphold, tar man arbeid uansett betingelser.

Offentlige stønadsordninger ble, og blir, utformet etter prinsippet om laveste attraktivitet.

Det innebar at hvilket som helst arbeid skulle være bedre enn stønaden.

Dette preget selvfølgelig arbeidsvilkårene som folk ble budt.

«Der maa og bør staa skræk av den,» het det om fattighjelpen i innstillingen fra Folkeforsikringskomiteen av 1907. Fattigvesenet kunne tilby ekstra billig arbeidskraft, for de som havnet der, hadde verken råd eller mulighet til å stille krav om anstendige vilkår. Dermed svekket de også kampen for kollektivavtaler og tarifflønn.

Det gjaldt å øke folks avhengighet av det kapitalistiske arbeidsmarkedet.

Det forutsatte også et oppgjør med gamle kristne dyder, som det å gi almisser til de fattige.

Det ble framstilt som en måte å ødelegge de fattiges (arbeids)moral, slik stortingsmann Jacob Aall skriver i 1834:

«Blant fattigdommens kilder er ingen mer virksom enn den ille anvendte, såkaldte kristelige barmhjertighed som understøtter armoden hvor den findes uden at undersøke dens rod eller uden at give den fattige midler ihænde, til arbeide for egen og familiens underholdning i stedet for at kreve den hel og holden av medlidende hænder.»

Det går en rett linje fra Jacob Aalls bekymringer til Kjell Andersen fra OECD som uttalte seg til Økonomisk rapport (1991/15):

«en slepphendt praksis av både arbeidsløshetstrygd og andre trygder har bidratt til større ledighet ... Direkte ved at en forholdsvis høy og lett oppnåelig arbeidsløshets- og sosialtrygd frister til lediggang. Indirekte ved at utgiftene til et høyt antall arbeidsløshets-, syke- og uføretrygdede øker næringslivets kostnader.
Målet bør være et mer effektivt velferdssystem som tar vare på dem som trenger hjelp, men som gir mottakerne incentiver til å bli yrkesaktive.»

I 1991 lød dette heldigvis fortsatt litt reaksjonært ute i den norske offentligheten.

Slik snakket man kanskje i NHO, men ikke ute blant skikkelig folk.

I løpet av få år var imidlertid dette gamle prinsippet om lavere attraktivitet tilbake i sosialpolitikken: Den arbeidsløses liv må, uansett arbeidsløshetens årsak, gjøres magert.

Ellers «velger» vi trygd framfor arbeid.

Dagens slagord er at «det skal lønne seg å arbeide» – «work must pay».

Når avisene oppdager at en flerbarnsmor får mer som uføretrygdet enn i kassa på RIMI, er det nå til dags bred politisk enighet om at det er trygden det er noe galt med.

Den «frister til lediggang».

Hvordan får så kaksene folket med seg på dette?

Den som vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen, vinner valget, sa partiet Moderaternas kommunikasjonsrådgiver foran et av de siste valgene i Sverige.

Noe av det mest påfallende med den samfunnsmessige snuoperasjonen som brakte den nye arbeidslinja inn i sosialpolitikken, er at den har kunnet foregå nesten uten debatt.

Den kritikken som er kommet, har vært fra funksjonshemmetes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen.

De har pekt på svakheter når det gjaldt rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov, at det går utover alle som ikke er etterspurt i dette markedet.

Det er interessant at en av konklusjonene da det ble gjort forsøk med samling av tjenestene på 1990-tallet, nettopp hadde å gjøre med rettsikkerheten for stønadssøkeren i forhold til en mektig etat som hadde tilgang og tolkningsmonopol på alle typer personinformasjon.

Det ble til og med foreslått at stønadssøkerne skulle ha tilgang til egen advokat.

Helse- og sosialombudet i Oslo er inne på det samme når han etterlyser et eget NAV-ombud for dem som føler seg dårlig behandlet (Aftenposten 1.07.2008).

Ellers befinner de kritiske røstene seg stort sett på internasjonale konferanser for samfunnsforskere og økonomer, der de utveksler sine erfaringer; uendelig langt borte fra RedaksjonEN og Tabloid og bloggen til Admiral Gringo.

Og dette er en reform som gjelder hele OECD-området.

Blant de såkalte "aktørene" i den offentlige debatten i Norge; stortingspolitikere og ledere for organisasjonene i arbeidslivet; er reformen nærmest blitt klappet igjennom med trompeter, pauker og basuner.

Journalistene har raskt lært seg de nye formuleringene, positivt ladete uttrykk, som ingen kan være uenige i.

Et interessant trekk ved kommunikasjonsrådgivernes fraser, er tvetydigheten.

Og da snakker vi ikke bare om i Norge, men også om de engelske og de franske varianter.

I første omgang lyder frasene som noe som alle kan slutte seg til, men i neste omgang viser det seg at frasene kan tolkes diametralt motsatt, spesielt av partene i arbeidslivet.

Men da er gjerne avtalen allerede inngått, og den politisk nødvendige partsenigheten er oppnådd.

Prøvde fagbevegelsens representanter å tekkes myndighetene og sine egne på den samme tid, ved å dekke seg bak tvetydigheten og velge sin egen tolkning da de la avtalen fram for medlemmene?

«Alle» priste det fleksible arbeidslivet, men arbeidstakerorganisasjonene snakket alltid om fleksibilitet på arbeidstakers premisser, mens arbeidsgiverne priste fleksibiliteten på eierens premisser.

«Alle» ville redusere sykefraværet, men arbeidstakerorganisasjonene trodde det kunne forenes med en kampanje for bedre arbeidsmiljø, mens arbeidsgiverne gjenkjente sykefraværsprosenten som det den er: et bedriftsøkonomisk mål for produksjonstap.

Ekskludering av eldre og syke fra arbeidsstokken er den raskeste veien til lavere fravær og mindre produksjonstap per årsverk.

«Alle» ville ha inkluderende arbeidsliv, men arbeidstakerorganisasjonene ville endre arbeidslivet så flere fikk plass, mens NHO ville øke sysselsettingsandelen og hadde USAs inkluderingspolitikk som forbilde.

I USA skaper svak fagorganisering og mangel på sosial trygghet en svært høy sysselsettingsandel, samtidig som fattigdommen øker.

«The working poor» er blitt betegnelsen både i USA og England på dem som har arbeid, ofte flere jobber, men som likevel ikke kan forsørge seg på lønna si.

Arbeidstakernes tolkning har erfaringsmessig hatt svært liten gjennomslagskraft.

I praksis er 99 prosent av alle IA-tiltak kontroll, vurdering eller påvirkning av den enkelte arbeidstaker.

Kanskje én prosent av tiltakene er rettet mot strukturelle forhold i arbeidslivet.

Tilgjengeligheten for bevegelseshemmete og andre funksjonshemmete er ikke blitt mye bedre på ti år.

Kravene til arbeidsintensitet og arbeidstider er ikke blitt mindre.

I offentlig sektor har innsparing og eksponering for konkurranse tilsynelatende prioritet langt framfor inkludering.

Med unntak for en del akademiske yrker, er arbeidslivet lite inkluderende for folk over 60 år.

Pensjonsreformens visjoner om arbeid utover 67 års alder, er i praksis bare skrivebordsfantasier.

«Alle» syntes at aktive tiltak hørtes bedre ut enn passive trygdeløsninger.

Men hvis aktivitet bare betyr at stadig flere nektes trygd og pålegges arbeidsplikt uansett hva slags jobber som finnes, så betyr denne politikken bare en større reservearmé til kapitalens disposisjon.

Velferdsstatens sosialpolitikk: Brød eller arbeid

Etterkrigstida var en reformtid for velferdsstaten og synet på arbeidsløshetens problem.

I et foredrag om sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk i 1979, sa Anne-Lise Seip at det norske samfunnet ved inngangen til den andre verdenskrigen hadde påtatt seg ansvaret for den kategori som alltid hadde stått svakest, de arbeidsføre arbeidsløse.

«Arbeidsløshet ble erkjent som et systemproblem, og ikke et moralsk og individuelt problem».

Samfunnet hadde ansvar for å styre markedsøkonomien slik at folks krav om arbeid ble imøtekommet.

Men hun skriver også at det var en politisk enighet om samfunnets ansvar, som ble vunnet gjennom strid

Grunnleggende var det som sto i partienes felleserklæring i 1945:

«Alle arbeidsføre skal ha rett og plikt til arbeid.»

Plikten gjenspeiler visjonen om et samfunn der man yter etter evne og får etter behov.

Retten innebar at den som ikke fant arbeid, hadde krav overfor samfunnet på en form for kompensasjon – «arbeid eller brød».

Sosialpolitikken var basert på en oppfatning om at folk flest helst ville være i arbeid, og at arbeidsløsheten skyldtes mangel på muligheter, og ikke mangel på vilje.

Det var et offentlig ansvar å gi folk mulighet for arbeid, og å sørge for at de som ikke kunne forsørge seg ved eget arbeid, allikevel hadde økonomisk trygghet.

I 1954 ble retten til arbeid til og med grunnlovsfestet i Norge. Grunnlovens § 110 lyder slik:

«Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide.»

Så seint som i 1977 mente regjeringen Nordli at nordmenn hadde krav på arbeid; og ikke et hvilket som helst arbeid:

«Alle skal ha muligheter til å skaffe seg og være sikret et mest mulig trygt og meningsfylt og inntektsgivende arbeid på hel- eller deltid. Arbeidet bør så langt råd er, være tilpasset den enkeltes forutsetninger, og så vidt mulig finne sted i rimelig nærhet av heimstedet.» (St.meld. 14 1977–78).

Vi kjenner igjen enkelte av disse formuleringene fra Arbeidsmiljøloven som ble revidert og betydelig styrket samme år.

Meningsfylt arbeid, tilpasset den enkeltes forutsetninger.

I Arbeidsmiljøloven lever noe av de gamle idealene videre.

Takket være motstanden i fagbevegelsen, unngikk vi at de forsvant med revisjonen av loven i 2005–2006.

Synet på arbeid og trygd som rettigheter lever også videre i fagbevegelsens prinsipprogrammer, som her i NTLs program (Prinsipp- og handlingsprogram 2007–2010):

«Det er et overordnet mål for NTL at alle i samfunnet skal sikres økonomisk uavhengighet og sosial tilhørighet, og at alle som har arbeidsevne kan få arbeid ... Vi aksepterer ikke et arbeidsliv som støter store grupper av arbeidstakere ut av arbeidslivet og over på trygd.»

Her er fortsatt forholdene i arbeidslivet hovedforklaringen på at folk ikke er i arbeid, og ansvaret for å inkludere folk ligger på hele samfunnet i fellesskap.

Her er også formålet med trygd og stønader fortsatt å sikre alles rett til et verdig liv, selv om man ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet:

«De sosiale velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, sikre den enkelte hjelp og omsorg og bidra til sosial utjevning ...»

«Folketrygdens ytelser må opp på et nivå som gjør det mulig å leve et fullverdig liv, også for dem som ikke har tilleggspensjoner.»

Det er på høg tid å tørke støv av disse prinsipprogrammene.

Formålsparagrafen (§ 1-1) i Folketrygdloven har også overlevd fra den gamle tida, selv om arbeidslinja har satt sine spor ved revisjoner på andre deler av loven de siste tiåra:

«Folketrygden skal bidra til utjevning av inntekt og levekår over den enkeltes livsløp og mellom grupper av personer.»

Hadde de laget den i dag, ville det stått at trygdens formål var å gjøre arbeid til folks førstevalg og gi incitament til jobbsøking, forlenge befolkningens yrkesaktive periode og stimulere til full utnyttelse av restarbeidsevnen, forsyne arbeidsmarkedet med et høyt arbeidskrafttilbud av fleksibel arbeidskraft, og øke konkurranseevnen.

I stedet for «arbeid eller brød», innføres nå nærmest prinsippet om «brød i bytte mot arbeid» (eller «something for something» som det lyder i engelsk versjon).

Det begynner å minne om bestemte metoder for vestlig matvarehjelp til fattige i 3.verden land, såkalte «food for work»-programmer, som skulle stimulere til større arbeidsinnsats, men som er blitt sterkt kritisert fordi de er nedverdigende for mottakeren.

En gang ble trygdene utformet for å sikre økonomiske overføringer fra yrkesaktive til yrkespassive.

De skulle motvirke fattigdom ved å dempe forskjeller.

Den nye sosialpolitikken satser på målrettede, behovsprøvde tiltak for de aller fattigste.

Utjevning av forskjeller står ikke lenger på programmet.

Både blå, røde og grønne er gått fra generell «utjevningspolitikk» til målrettet «fattigdomsbekjempelse».

Og det viktigste virkemiddelet for Stoltenbergalliansen i kampen mot fattigdom, er i følge deres egne utsagn, velferdskontrakten.

Velferdskontrakten

Stoltenbegalliansens tilbud til sosialhjelpsklientene er et av de klareste eksemplene på hva denne nye sosialpolitikken innebærer.

På Soria Moria ga de løfter om å avskaffe fattigdommen, blant annet ved å heve sosialhjelpsatsene.

For 2007 ble de økt med 5 %, men da budsjettet for 2008 skulle presenteres, sa Bjarne Håkon Hanssen noe som enda var ganske oppsiktsvekkende: han hadde ikke villet økt sosialhjelpen, selv om han hadde hatt flere midler til rådighet (Aftenposten 10.10.2007).

Han ville i stedet inngå en kontrakt med sosialhjelpsklientene.

Regjeringens løfter om fattigdomsbekjempelse fikk vike for arbeidslinja.

I stedet for mer sosialhjelp, kom regjeringens kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsmottakere.

Kvalifiseringsstønad på 2 G er ikke mye, men det er langt bedre enn å måtte leve på sosialhjelp med månedssatser under 5000 kroner for enslige.

Tanken var at dette skulle tvinge sosialhjelpsklientene til å bli med på kvalifiseringsprogrammet, og følge NAVs opplegg med sikte på å komme i arbeid.

Regjeringen stolte på sine arrogante fordommer når det gjaldt sosialhjelpsklientene.

De måtte «lære å stå opp om morran», sa Pølse-Hanssen.

Forskere ved Høgskolen i Oslo satte seg fore å undersøke velferdskontraktens målgruppe.

Hvem var disse som gikk på sosialhjelp lenge, og hvis levestandard avhang direkte av sosialhjelpssatsene?

Studien omfattet 554 langtidsmottakere av sosialhjelp. Av disse hadde bare halvparten fullført grunnskolen. Fire av fem hadde dårlig fysisk eller psykisk helse, rusproblemer eller smerter, og som gruppe hadde de dårligere helse enn uføretrygdete.

Bare én av fire hadde få eller moderate problemer. Resultatene er publisert i Funksjonsevnestudien. I oppsummeringskapittelet spør professor Ivar Lødemel og Kjetil van der Wel om teorien bak tiltaket stemmer, en teori som «legger til grunn at det er viljen mer enn evnen som må styrkes,» og som «bygger på forestillingen om den rasjonelle aktør, som responderer best på økonomiske stimuli». Forskernes konklusjon er forsiktig formulert, men likevel lett nok å forstå:

«Funnene ... tyder på at denne teorien har begrenset verdi overfor dagens langtidsmottakere.»

Velferdskontrakten var altså en dårlig ide i forhold til sosialhjelpsmottakernes situasjon og behov, og de aller fleste hadde i liten grad noen realistisk sjanse på arbeidsmarkedet. De trengte snarere oppfølging fra et helsevesen som ikke hadde klart å fange dem opp tidligere.

Forskerne er også inne på at funnene burde føre til større innsats for å forebygge nederlag i skolen og i neste omgang en ny generasjon rekrutter til langtids sosialhjelp. At gruppen langtidsmottakere av det som var ment som korttids hjelp, mener de kan leses som en systemsvikt i velferdsstaten.

Men den nye sosialpolitikken snakker bare om «målrettet» hjelp til de aller fattigste (på engelsk «targeting»), gjerne ved å ta fra de litt fattige, og gi til de veldig fattige. Den har ingen ambisjoner om utjevning eller å påvirke strukturelle forhold som ligger bak individuell fattigdom.

Kvalifiseringsprogrammet fortsetter. For å oppnå suksess og gode «måltall», satser de kanskje på de «en av fire med moderate problemer». Men hva med de andre?

Det har gått landet rundt at de må lære å stå opp om morran, og dette har ikke gjort det lettere for noen av dem.

Nanna Kildal beskriver tilsvarende tiltak ellers i Europa og USA.

Fellestrekket er at sosialhjelpen knyttes til kontrakter om underbetalt arbeid, uten de vanlige arbeidstakerrettigheter; og den som bryter kontrakten eller ikke vil inngå kontrakten, får svært lite å leve av.

USA ligger som alltid foran. I en kronikk i Dagbladet 24.02.1999 siterer hun New Yorks borgermester, Giuliani, som uttalte at alle som fikk ytelser fra det offentlige, ville møte krav om arbeidsinnsats til gjengjeld. «Bortsett fra alvorlig arbeidsuførhet, vil det finnes få unntak.» New York er blitt en renere by, skriver hun, men antallet fagorganiserte kommunearbeidere med ordinære lønner og sosiale og fagpolitiske rettigheter er blitt kraftig redusert.

Virket USAs velferdsreform, med korte stønadstidsrom og bortfall av stønad, for dem som ikke henger med på myndighetens aktiviseringstiltak? Tilsynelatende. Fra 1996 til 1997 forlot over en million klienter velferdsrullene, skriver Kildal, men fortsetter slik:

«Hvor de gikk videre, er det imidlertid ingen som vet.»

Skal det bli slik her også? Hvis NAV-reformens mål om færre på trygd blir realisert, hvor vil det da bli av dem som før ville fått trygd, men som nå loves «arbeid eller aktivitet» i stedet?

Hvis arbeidsløsheten øker, slik det nå er varslet, blir det da Frelsesarmeen som tar seg av dem, eller kan familien klare dette?

Det er selvsagt ikke galt å forsøke å hjelpe sosialklienter til å få arbeid.

Spørsmålet er hvordan det foregår.

Får de tarifflønn med fulle arbeidstakerrettigheter hvis de utfører vanlig arbeid, eller er de underbetalt og uten vanlige arbeidstakerrettigheter?

Som i New York vil underbetaling virke lønnsdempende og undergrave fagorganisasjonenes arbeid.

Fagbevegelsen har derfor også egeninteresse av å bry seg om sosialklientenes skjebne.

I neste runde kan den samme fagbevegelsen møte et enda større B-arbeidsmarked.

Det er mange planer for å tilby aktiviserte arbeidstakere med «redusert arbeidsevne» på arbeidsmarkedet til nedsatt pris, fordi NAV kan betale mellomlegget fra trygdebudsjettet.

Halv trygd/halv lønn. Norge prøvde det såvidt allerede på 1970-tallet.

Kommunene skal stå for aktivisering og kvalifiseringstiltak.

Motstår de fristelsen til å spare penger på underbetalt arbeid?

Det nye med velferdskontrakt og arbeidsplikt for sosialklienter er ikke plikten til å forsøke å forsørge seg gjennom arbeid, for den har alltid vært der.

Det nye (eller bortimot hundre år gamle) er typen aktivitet man kan bli satt til, vekten på tvang framfor rettighet, og straffen for ikke å akseptere kontrakten.

Hvis valget står mellom sosialhjelp og 2G blir det lett «an offer you cannot refuse».

En slik moraliserende forskjellsbehandling av dem i forhold til resten av befolkningen kan bare rettferdiggjøres hvis man mener situasjonen deres i hovedsak skyldes deres egne valg.

Dette kan vanskelig underbygges med kunnskap, men det er utvilsomt en utbredt fordom, særlig blant dem som aldri vil behøve sosialhjelp, eller tror det sjøl..

Arbeidslinja

Arbeidslinja ble for alvor lansert for norsk publikum med Attføringsmeldinga i 1992 (St.meld. nr. 39 1991–92).

Den markerte en fullstendig revisjon av hvordan arbeidsløshet og utstøting ble forklart og forstått av myndighetene.

Mens det i mange år hadde vært politisk enighet om at arbeidsløshet var et systemproblem, var det nå en like bred politisk enighet om de individuelle forklaringene, med tendensene til moralisering og stigmatisering som alltid har fulgt denne forståelsesmåten.

Forfatterne av stortingsmeldingen beskriver helomvendingen nærmest som naturens gang, der ingen har ansvaret, og ingen har påvirket noe. De som deltar i «den offentlige debatten», har bare skiftet mening. Her er noen avsnitt som illustrerer (s.41):

«På begynnelsen av 1970-tallet ble økningen i antallet personer som forlot arbeidslivet før de nådde pensjonsalderen, forklart med at det skjedde en utstøting fra arbeidslivet ... Dersom forholdene hadde blitt lagt til rette, antok man ... at svært mange blant uførepensjonistene ville være i stand til å arbeide, og at de aller fleste ønsket å være i arbeid.»

«Mens utstøting som forklaring på økende forbruk av uførepensjon tar utgangspunkt i faktorer utenfor individet og således rammer ufrivillig, har man i den offentlige debatten i den senere tiden vært mer opptatt av individuelle forklaringsfaktorer ... »

«I denne sammenheng har det vært hevdet at fordi kompensasjonsnivået i uførepensjonen er såvidt høyt, vil mange med små medisinske plager velge trygd framfor arbeid. Enkelte har også vært opptatt av at det er lettere å være trygdet sosialt sett idag enn tidligere (mindre stigmatiserende) ... Det har vært påstått at høyt forbruk av uførepensjon har en smitteeffekt … Vi har i dag imidlertid lite kunnskap om forholdet mellom holdninger og trygdeforbruk.»

Velferdsmeldinga i 1995 (St.meld. nr. 35 1994–95) fulgte opp den politiske nyorienteringen.

Den ga oss ikke bare slagordet om å gjørearbeid til førstevalg.

Den var også et hoveddokument for argumentasjonen om at for gode trygder ødela arbeidsmoralen, eller som det fra nå av ble hetende i offentlig debatt: trygdene må gi incitament til jobbsøking.

Fra 2001 fikk vi kampanjen for et inkluderende arbeidsliv.

NHO ville til og med kalle den kampanjen for et mer inkluderende arbeidsliv.

Det viste seg raskt å være en kampanje som skulle innprente budskapet at sykefraværet i Norge var «for høyt», en videreføring av ti års regjeringspålagt partssamarbeid om å bekjempe sykefraværet.

De to andre delmålene, om å gi plass for eldre og funksjonshemmete sto i direkte motsetning til målet om å redusere sykefraværsprosenten, fordi eldre og kronisk syke bruker flere sykefraværsdager enn gjennomsnittet.

Men det var en altfor ubekvem sannhet.

NHO finansierte derfor en såkalt forskningsrapport som skulle tilbakevise at IA-avtalen inneholdt en målkonflikt.

SINTEF leverte rapporten, men den tilbakeviste ingenting.

Det som raskt ble klart, var at inkluderingen ikke skulle oppnås med endringer i arbeidslivet.

Også inkludering var et individproblem.

Legenes sykmeldinger skulle nå i stor skala overprøves av NAV, i en urealistisk tro på at det var store mengder helt unødvendig sykefravær der ute.

Men fraværsprosenten lot seg ikke påvirke før retten til fulle sykepenger ble innskrenket i 2004.

I det siste er de sykmeldtes rettigheter svekket ytterligere, ved at NAV har begynt å tolke lovformuleringen om gradert sykmelding annerledes enn tidligere.

Mens 50 % sykmelding tidligere betydde 50 % arbeidstid, kan du nå få beskjed om å jobbe full tid med 50 % sykmelding hvis arbeidsgiver mener du bare går for halv maskin, og slik står det på NAVs nettsider:

«Det skal ytes graderte sykepenger dersom den sykmeldte kan utføre deler av sine vanlige arbeidsoppgaver, enten ved å arbeide redusert tid eller ved å bruke lengre tid på å utføre arbeidsoppgavene.»

Som halvt sykmeldt skal du utføre halvparten av dine vanlige arbeidsoppgaver, og hvis de tar lenger tid enn vanlig, kan arbeidsgiver kreve at du står den tida det tar, om det så er full tid.

Legene bør derfor fra nå av markere at de med halv sykmelding mener halv arbeidstid, slik også NAV tolket loven tidligere.

IA-avtalen bidro altså til å svekke arbeidstakers rettigheter, og til å styrke arbeidsgivers pressmuligheter.

Den arbeidsgiveren som i god samforstand med sin arbeidstaker ville legge til rette for tidligst mulig tilbakeføring til arbeidet, hadde riktignok god nytte av IA-avtalen til begge parters glede; men den arbeidsgiveren som ville bli kvitt en sykmeldt arbeidstaker, hadde også fått stor glede av IA-avtalen.

Arbeidsavdelinga tilbake til Sosialdepartementet

I 2004 skjedde det en omorganisering som de færreste la særlig merke til.

Arbeidsavdelingen fra Administrasjons-departementet ble slått sammen med Sosialdepartementet (nå AID).

Dermed reverserte de skillet som ble markert organisatorisk i 1948, da Sosialdepartementets arbeidsavdeling ble lagt til det nyopprettede Kommunaldepartementet.

I en historisk oversikt på regjeringens nettsider, står det at Arbeidsavdelingen i 1948 ble overført fra Sosialdepartementet til det nye Kommunaldepartementet fordi oppgavene var blitt for store for én statsråd.

Anne-Lise Seip forklarer det annerledes: Samfunnet hadde erkjent at arbeidsløshet var et økonomisk systemproblem, ikke et privatproblem, og dette innebar at sysselsettingsspørsmålet måtte løses gjennom ny økonomisk politikk, og først i annen rekke gjennom sosialpolitikk.

Derfor fikk man etter krigen et skille mellom sysselsettingspolitikk, arbeidsmarkedspolitikk og sosialpolitikk, som kom til uttrykk blant annet i nyoppdelingen av departementer.

Tilbakeføringen av arbeidsavdelingen til Sosialdepartementet i 2004 skyldtes neppe at den samlede arbeidsmengden nå passet bedre for én statsråd enn i 1948.

Det var fordi man hadde lyttet til markedsentusiastene i OECD og lært av den politiske snuoperasjonen i andre europeiske land.

Det gjaldt å knytte sosialpolitikken tettere til arbeidsmarkedspolitikken.

Tilsynelatende var få eller ingen klar over at man dermed vendte tilbake til en gammel modell, fra den gangen sosialpolitikkens primære oppgave var å betjene arbeidsmarkedet.

Igjen var det å tilfredsstille etterspørselen etter arbeidskraft blitt primært, mens omsorgsdelen ikke bare var sekundær, men den kunne jo til og med undergrave arbeidsmoralen.

Denne reverseringen av sosialpolitikken til gamle dagers modeller ble på en måte fullført med NAV-reformen.

Arbeidsformidling og offentlig stønad til dem som var uten arbeid, var igjen bak en og samme dør, akkurat som fattighjelpen i en fjern og lite tiltalende fortid.

Det var ikke bare på stønadsiden at snuoperasjonen slo inn; den fikk minst like mye å si for alt som hadde med arbeidsformidling å gjøre.

Arbeidsformidling

Fattigkassas arbeidsformidling var et redskap som kunne brukes til å tvinge folk til å godta dårlige arbeidsvilkår, og stengte andre utveier enn markedet.

Da fagforeningene kom, fikk de arbeidsløse støtte på en bedre måte.

Det var et ledd i den kampen den organiserte arbeiderklassen hele veien har ført for at arbeiderne i mindre grad skulle være prisgitt markedet.

Fagforeningenes arbeidsløshetskasser skilte seg fra fattigkassa ved å betale ut stønad selv om det fantes arbeid, hvis det arbeidet som fantes var underbetalt eller ikke samsvar med inngåtte avtaler; og vi kunne få støtte fra fagforeningen dersom det var for langt og dyrt å reise for å få oss annet arbeid.

Kollektivavtaler om lønn og arbeidsvilkår var også en måte å stå imot markedet.

Det gamle kravet om «arbeid eller brød» som ble realisert i etterkrigstidas sosialpolitikk, innebar at den som fikk jobb, hadde krav på brød, det vil si anstendig underhold.

Etter hvert som det offentlige faktisk tok ansvar for arbeidsformidling og arbeidsløshetstrygd, inngikk det i kompromisset at det ga staten mulighet for kontroll, som fattigkassa – for eksempel med bortfall av stønader ved streik, og mobilitetskrav som motkrav for arbeidsløshetstrygd.

Det ble overlatt til staten å bestemme hva som var «høvelig arbeid», altså jobbtilbud som ikke kunne avslås.

Når regjeringen Nordli i 1977 snakket om rett til arbeid «i rimelig nærhet av heimstedet», var det en markering mot de mest ekstreme kraven fra arbeidskraftkjøperne om større mobilitet hos arbeidskraften (og de menneskene den var knyttet til).

Vi kan forvente nye krav om økt mobilitet, hvis arbeidsløsheten øker.

Det sto i Aftenposten 24. januar i år allerede:

«Folk må få sparken slik at arbeidskraften kan strømme dit den brukes best, mener NHH-professor Kjell Salvanes. Han mener den økonomiske krisen vil vare i flere år.»

Sammenliknet med dagens situasjon, er det interessant at arbeidsformidling svært lenge ble ansett som en klar offentlig oppgave.

I 1906 fikk man lov om offentlige festekontorer.

Private kontorer ble fordømt fordi de var private og ble ledet av profittbehov.

I arbeidsformidlingen trengtes en upartisk instans som ikke hadde økonomiske interesser i saken.

Denne oppfatningen om at formidling av den spesielle varen arbeidskraft var et samfunnsansvar og ikke skulle være en kilde til profitt, overlevde tilsynelatende helt fram til 1. juli 2000.

Da ble arbeidsmarkedet liberalisert, som ledd i den nyliberale revolusjonen, og i tråd med innstillingene fra det omstridte Blaalid-utvalget. Det generelle forbudet mot inn- og utleie av arbeidskraft ble opphevet. Som det entusiastisk står i Rattsø-utvalgets utredning om NAV-reformen (NOU 2004:13):

«Av spesiell betydning for arbeids- og velferdsforvaltningen er dereguleringen av markedet for arbeidsformidling og arbeidsutleie. Det offentlige monopolet på arbeidsformidling ble opphevet i 2000. Samtidig ble adgangen til å drive utleie av arbeidskraft utvidet. Det er ennå tidlig å si hvordan denne dereguleringen vil påvirke oppgaver og arbeidsbetingelser for den offentlige arbeidsformidlingen.»

Alderspensjonen

De politiske grepene i arbeidslinjas kjølvann er blitt gjennomskuet av store deler av fagbevegelsen, på tross av den politiske enigheten i Stortinget om den nye sosialpolitikken.

De har møtt motstand, både forsøkene på å svekke sykelønnsordningen og Arbeidsmiljøloven, og forslagene om å reformere alders- og uførepensjonene så de stemmer med arbeidslinja og prinsippet om lavere attraktivitet – mindre beløp og strengere tildelingskriterier.

Også når det gjelder alderspensjonen er det interessant å sammenlikne det som var, med reformen som Stortinget samlet seg om i 2005.

Sosiallovkomiteen som forberedte Norges første alderspensjon i 1936, var opptatt av forskjellen mellom ordninger «der den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt», og ordninger «som tar sikte på at alle samfundsborgere så vidt mulig skal nyte godt av samfundets fremskritt, som de alle har bidratt eller bidrar til.» De valgte den siste modellen.

De var enige om at det var samfunnets bæreevne og ikke egen innsats, som skulle avspeiles i pensjonen. (A-L Seip: Veiene til velferdsstaten. 1994.) Norge fikk en beskjeden, men solidarisk ordning for alderspensjon. Med Folketrygden i 1965, ble den gjort gjeldende for alle.

Stoltenbergs forslag til pensjonsreform i Norge, innebar nøyaktig slike ordninger som Sosialkomiteen avviste i 1936, der «den enkelte alene har rettigheter i henhold til det de har innbetalt». Reformen i 2008 ble markedsført av Høyre og Arbeiderpartiet i skjønn forening med et slagord som sa farvel til utjevning og solidaritet:

«Bedre sammenheng mellom (hver enkelts) inntekt og pensjon». Dette ble framstilt som mer rettferdig enn dagens ordning med utjevning «mellom grupper av personer».

Nok en gang en helomvending i forhold til gamle verdier.

Pensjonsreformen straffer dem som går av tidlig. Du kan slutte ved 62 år, men du får en tredjedel mindre i årlig pensjon livet ut, enn om du hadde stått til 67 år. Bjarne Håkon Hanssen sa at hensikten var å beholde seniorene i arbeidslivet. Han påsto at vi var inne i en ny tid, der mangel på arbeidskraft var det normale.

Det var før Septemberkrakket 2008. Det ville vært mye ærligere å si at de prioriterte NHOs krav som både med og uten krise alltid vil være å øke «tilgangen på arbeidskraft», i stedet for full sysselsetting. Dette er ingen arbeidervennlig politikk.

Skammen er tilbake

Arbeidslinja har brakt skammen tilbake i stønadssystemet.

Mange var sinte på trygdeetat og arbeidskontor i gamle dager også, men trygdens interne slagord om «rett ytelse» minte om at man ikke bare var opptatt av misbruk, men også av underforbruk.

Både arbeid og trygd var rettigheter.

Når målsettingen i stedet er «færrest mulig på trygd» med sterkt fokus på misbrukskontroll, kan det lett påvirke holdninger.

Gammel rettighetsorientering konkurrerer med den offentlige debattens pekefingermoralisering.

Sosialklientene står lavest på rangstigen og er mest utsatt. Slik beskrev professor Espen Dahl i et intervju konsekvensene av arbeidslinja for sosialtjenesten:

«Kjennetegn ved arbeidslinja i sosialtjenesten er ofte paternalisme, strenge vilkår, sanksjonering, tett oppfølging og overvåking, behovsprøving og målretting. På denne bakgrunnen må vi spørre om arbeidslinja er en «skamprodusent» som øker sosialhjelpmottakerens helsemessige problemer.» (Professor Espen Dahl, Høgskolen i Oslo, 2005).

I Sverige som selvsagt er rammet av samme nye sosialpolitikk og samme arbeidslinje, kaller de det «den strukturelle skammen» – den skammen som oppstår fordi alle myndighetspersoner og politikere bringer samme budskap: den som ikke er i arbeid, har først og fremst seg selv å takke.

Det er viljen, ikke evnen det står på. Det er et budskap som setter spor.

En spørreundersøkelse viste at over halvparten av arbeidsløse i Sverige som fikk sosialhjelp, mente at andre så ned på dem som arbeidssky og verdiløse. Blant unge arbeidsløse hadde halvparten erfart at andre mente de var late fordi de ikke hadde arbeid. (Bengt Starrin, Scand J Work Env Health 1997:23 suppl 4 s. 47–54).

Slik snakker arbeidslinjas tilhengere når de skal drøfte hvilke tiltak som virker best for å få arbeidsløse i arbeid:

«Konklusjonen fra OECD er at effekten av aktivitetskrav som beslaglegger fritid gjennom blant annet krav til søkeadferd, innkalling til konsultasjon med arbeidsmarkedsmyndighetene og krav om tiltaksdeltakelse (gjerne av typen jobbklubb) synes å være mer effektive for overgang til arbeid enn effekter av ulike kvalifiseringstiltak.» (St.meld. nr. 9. Arbeid, velferd og inkludering, s.128).

Hvordan opplever den NAV-ansatte å skulle administrere et aktiviseringsprogram som er laget etter denne malen?

Jeg tror det finnes en yrkesetikk som forteller de fleste NAV-ansatte at dette er en nedverdigende behandling av folk som ikke har gjort annet galt enn å bli arbeidsløse.

Men tenkemåten slår igjennom i planer, dokumenter og offentlige uttalelser.

Det mest effektive for å få folk i arbeid, er å disiplinere dem med «krav til søkeratferd» ved å legge beslag fritida deres, kreve hyppige stemplinger og tidlig oppmøte og jobbsøkingslogg.

Det er ingen grunn til å bruke penger og tid på kvalifisering.

De kommer raskere i arbeid uten.

Sikkert...

Hvis OECD-forskerne bare er opptatt av hvor lang tid det går før folk kommer i arbeid, stemmer sikkert konklusjonene.

Det tar mer tid å kvalifisere seg enn å ta første ledige jobb.

Men hvis de sist ansatte ikke har kvalifikasjoner å vise til, er det de som går først ved innskrenkninger.

Det ser fint ut på statistikken at de kommer raskt i arbeid, men det bidrar til en voksende gruppe marginalisert arbeidskraft med få kvalifikasjoner, med midlertidig arbeid, dårlige arbeidsforhold og lite trygghet.

Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt.

Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags.

Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg.

Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd.

Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det som vi alle tar for gitt.

Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen.

I land som Norge med et demokratisk styresett, så er storkapitalen avhengige av å framstille sine egeninteresser som flertallets interesser; noe alt tyder på at de har lykkes svært godt med.

Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt.

Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer.

Iblant får vi likevel en påminning om at det er noe som ikke stemmer her.

Vi får vite at de arbeidsløse kan hvis de vil, det gjelder bare å gi dem minst mulig stønad, og ikke sy puter under armene på dem.

Men samtidig hører vi stadig at gode ledere er umulig å oppdrive hvis vi ikke tilbyr høye lønninger, fete opsjoner og gylne fallskjermer. Den kanadisk-amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith (1908–2006) har stemplet denne tenkemåten en gang for alle:

«Det er en merkelig idé at de rike arbeider bedre hvis de hele tiden blir rikere, mens de fattige bare arbeider bedre hvis de blir fattigere.»

NAV-reformen – Rattsø-utvalget

NAV-reformen skulle sette kraft bak den nye sosialpolitikken. Rattsø-utvalgets utredning (NOU 2004:13) la grunnlaget. Her slås det fast at arbeidslinja ikke har vært gjennomført med tilstrekkelig kraft i Norge:

«Dagens organisering er i for stor grad preget av en historisk bakgrunn med en annen avveining mellom politiske mål og hensyn» (s.18) i stedet var det i følge utvalget behov for en forvaltning «som kan forfølge arbeidslinjen i velferdspolitikken mest mulig effektivt» (s.18).

Ifølge utredningen er dette elementer som inngår i en styrking av arbeidslinja, med de betegnelsene som brukes i andre land: (s.85)

Deregulering av arbeidsformidling og utleie
Konkurranseutsetting og privatisering av tjenester (bestiller/utfører)
Aktivisering av funksjonshemmede, sykmeldte, uføre, enslige forsørgere m.m
Innskrenkning av stønadsnivåene så det gir sterkere incentiver til å skaffe seg og beholde arbeid (making work pay)
Behovsprøvde framfor generelle stønader
Tettere kobling mellom rettigheter og plikter (something for something)
Tiltak for å øke yrkesaktiv periode

I gamle dager snakket myndighetene gjerne om å teste ut den fattiges arbeidsvilje, for det måtte jo være noe galt med arbeidsmoralen når de gikk uten arbeid.

Nå er det arbeidsevnen som skal vurderes.

Har du ikke en viss restarbeidsevne?

Hvilke utrolige kontrollmuligheter ligger det ikke i systemet når man kan koble informasjonen fra arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor?

Økt kunnskap kan også gi bedre tjenester, men ikke når utgangspunktet for informasjonsinnhentingen er at arbeid må gjøres til trygdesøkerens førstevalg.

I «arbeidslinjas» verden starter vi alle ut som potensielle unnasluntrere.

Man bør «undersøke om barrierer mot utveksling av informasjon og opplysninger mellom forvaltninger kan fjernes eller dempes», står det i Rattsø-utvalgets utredning, og «utnytte stordriftsfordelene ved informasjonsinnhenting og -utveksling» (s.184).

Nå skjønner vi bedre hvorfor NAV oppsøker legekontorene for å få tilgang til journalene.

Legenes taushetsplikt er åpenbart en «barriere» som må «fjernes eller dempes».

Hvis dette er tidenes største brukerreform, er det kanskje på tide å spørre hva slags brukere det er snakk om, eller hvilke brukere NAV primært skal tjene?

Hva er nytt med arbeidslinja?

Det er ikke nytt at retten til arbeid også forutsetter en plikt til arbeid, i den betydningen at man plikter å forsøke å forsørge seg ved arbeid.

Det nye er at retten faller bort når arbeidsløshet igjen forklares med egenskaper ved individet.

Da blir arbeidsløshet blir igjen et privat ansvar, som for mer enn hundre år siden.

Men plikten består.

Og offentlig stønad skal nå ikke først og fremst gi et verdig liv.

Prinsippet om laveste attraktivitet er tilbake.

Stønaden må ikke være bedre enn betalingen for den dårligste jobben på arbeidsmarkedet.

Det har alltid vært noen på den politiske høyresida som har holdt fast ved en gammel overklassetenkning, og ment at arbeidsløshet i hovedsak skyldes dårlig arbeidsmoral, og at Folketrygden sydde puter under armene på folk.

Men de fikk ikke særlig gjennomslag, før på 1980-og-1990-tallet da dette også ble rød-grønn sosialpolitikk.

I løpet av 1990-tallet gikk vi fra arbeid som rett og plikt, til arbeid og jobbsøking som plikt, men ingen rettighet.

Det skikkelige folk ikke kunne drømt om å si 1980, er blitt noe som «alle vet» i 2009.

Synet på sykelønnsordningen er et godt eksempel.

I 1977 vedtok et enstemmig Storting sykelønnsreformen.

Fra nå av skulle alle, ikke bare høyere funksjonærer, få full lønn under sykdom.

Det skulle ikke være noen egenrisiko, for sykefravær var stort sett ikke noe den enkelte kunne rå med.

Sosialdepartementet uttalte litt syrlig:

«En kan neppe legge til grunn at de deler av befolkningen som ikke har denne retten, er større potensielle misbrukere enn andre.» (Ot.prp. nr. 68 (1976–77). Om lov om endringer i lov av 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd.)

I 2009 ville et like enstemmig storting helt sikkert ha kuttet i sykelønnsordningen, hvis det ikke hadde vært for motstanden fra LO og andre arbeidstakerorganisasjoner.

Sykefraværet er faktisk på omtrent samme nivå i 2009 som i 1977.

Det er bare Stortingets syn på sykelønnsordningen som er nytt.

Mot krisetider

Norge har revidert sosialpolitikken – dvs. håndteringen av dem som ikke forsørger seg ved arbeid, som resten av Europa – selv om vi ikke har hatt like høy arbeidsløshet som resten av Europa.

Mange av dem som markedet ikke ville ha, har fortsatt fått sykepenger og uføretrygd og AFP i stedet for dagpenger og sosialhjelp, tross arbeidslinjas inntog i sosialpolitikken.

Blant annet fordi motstanden i befolkningen mot kutt i trygdeordningene har vært seigere og mer effektiv enn i mange andre land.

Når vi nå går mot krisertider, og markedet etterspør mindre arbeidskraft, som det heter, risikerer langt flere også her i landet å møte konsekvensene av den nye sosialpolitikken.

Jo mer prisgitt vi blir markedet, jo færre muligheter det er blir til å overleve på en god måte uten å bli satt pris på av markedet, jo verre blir det når markedet ikke vil kjøpe.

Kapitalen vil møte krisen ved å legge mest mulig av omkostningene på arbeiderne.

Vi ser det allerede: sekstimersdag med full lønn vil ingen snakke om, men mange eiere lar sine ansatte få forsøke å redde arbeidsplassene sine med lønnsnedslag, eventuelt kombinert med kortere arbeidsdag.

Hvis arbeidsløsheten øker, kommer det til å bli omkamp om forklaringsmodellene – krav om samfunnsansvar mot individualisering av ansvaret for å stå uten jobb.

Da spørs det hvilken virkelighetsoppfatning som hersker i befolkningen.

Har kapitalen gjennom myndighetene lyktes i å vinne oss for sin virkelighetsbeskrivelse når de, som professor Halvorsen beskrev, har «ledet folkemeningen i retning av et negativt syn på velferdsstaten og de stønadsavhengige»?

Hva er det «alle vet» i 2009 om arbeidsløse og trygdesøkere?

At de først og fremst er arbeidssky, eller at de er nektet en grunnlovsfestet rettighet til arbeid i samsvar med egne forutsetninger?

Jo mer regjeringene har gjort oss mer avhengige av arbeidsmarkedet igjen, jo mer svekkes arbeidernes forhandlingsposisjon i krisetider.

Med økende arbeidsløshet vil det komme krav fra kapitalen om å redusere arbeidsløshetsstønadene enda mer, under henvisning til at utgiftene øker.

De vil si det er nødvendig å skape økt «incitament til jobbsøking» og tvinge folk til å godta underbetalt arbeid, flytting over lange avstander (kalt økt mobilitet) og midlertidige ansettelser.

Hvis «arbeidslinjas» tenkning vinner kampen om virkelighetsbeskrivelsen i befolkningen, kan kapitalen få sine krav i gjennom med demokratisk flertall.

Da kan vi komme ut av krisen med et mye mer brutalt arbeidsmarked og en mye svakere fagbevegelse enn idag.

Vi må holde fast ved, at fordi trygd skal være et middel til utjevning og til å forebygge fattigdom, er det helt riktig og i samsvar med hensikten at volumet av disse overføringene øker når flere trues av fattigdom, altså at trygdeutgiftene øker kraftig.

I krisetider må den økonomiske tryggheten for arbeidsløse dessuten økes, ikke svekkes.

Tida utenfor arbeidsmarkedet kan bli lang, for noen kan den bli varig og komme tidlig i livet.

Vi ser allerede i dag en skremmende utvikling når det gjelder unge arbeidsløse og unge uføre.

Det må bli dyrt for staten å la mange gå arbeidsløse.

Høy arbeidsløshet må ikke framstå som den enkleste og billigste kriseløsningen for samfunnet, selv om det er slik for kapitalen.

Skal vi i et demokratisk land kunne demme opp for en slik utvikling, må befolkningen holde fast ved den solidariteten med de arbeidsløse og trygdesøkende som var forutsetningen for velferdsstaten.

Forutsetningen for solidaritet er innsikten om at det kan være meg som faller utafor imorgen, selv om det bare er deg i dag.

For flertallet i Norge er det denne formen for solidaritetstenkning som gjennom klassekamp har sikret økonomisk trygghet og dermed valgfrihet i livet, også når markedet ikke etterspør oss som arbeidskraft.

Hvem rammes av arbeidslinja?

De som ikke er etterspurt i markedet, fordi det blir vanskeligere å få stønad – vi får «working poor» med flere, underbetalte jobber.
De som ikke har helse lenger til jobben, fordi ytelsene kuttes – «work must pay».
De som ikke klarer full jobb til 67 år. Pensjonsreformen straffer dem hardt økonomisk.
De som trenger trygd – fordi arbeidslinjas budskap hamres om til folkemening: «Det er for lett å få trygd.» Skammen er tilbake.

Alternativet til arbeidslinja

Krav om arbeid eller brød; der vil økonomisk trygghet for et fullverdig liv også for dem som ikke får arbeid, gjerne utformet som borgerlønn.
Arbeidsløshet er et offentlig lederansvar, og ikke bare en privat skjebne.
Sosialpolitikk skal gi folk økonomisk trygghet, og ikke brukes til å mobilisere store mengder billig arbeidskraft til overklassen ved å tvinge folk til å godta underbetalt eller dårlig og farlig arbeid.
Sysselsettingspolitikk og sosialpolitikk må skilles, slik som Norge gjorde etter krigen.

Aller viktigst: Sikring mot ufrivillige inntektstap skal gi folk en nødvendig trygghet og frihet til å kunne si nei takk til dårlige eller farlige arbeidsvilkår; og dette kan da gjerne bli utformet som borgerlønn.

Kildehenvisning: Du og du som jeg har klippet og limt fra andre her.
Nesten ingenting av det som står skrevet her er mitt opprinnelige verk; men jeg står likevel inne for alt sammen.

Hensikten min med det er rett og slett bare å skape debatt og refleksjon.
Jeg har ikke tid til å finne opp kruttet om igjen.

Som Billy Bragg synger:

I was a miner
I was a docker
I was a railway man
Between the wars
I raised a family
In times of austerity
With sweat at the foundry
Between the wars. I paid the union and as times got harder
I looked to the government to help the working man
And they brought prosperity down at the armoury
We’re arming for peace, me boys
Between the wars.

I kept the faith and I kept voting
Not for the iron fist but for the helping hand
For theirs is a land with a wall around it
And mine is a faith in my fellow man
Theirs is a land of hope and glory
Mine is the green field and the factory floor
Theirs are the skies all dark with bombers
And mine is the peace we knew
Between the wars.

Call up the craftsmen
Bring me the draftsmen
Build me a path from cradle to grave
And I’ll give my consent
To any government
That does not deny a man a living wage.

Go find the young men never to fight again
Bring up the banners from the days gone by
Sweet moderation
Heart of this nation
Desert us not, we are
Between the wars.

Vi har harde tider i vente )))

SWEENEY TODD

2009-02-02T02:02:00.002-08:00

Sweeney Todd er en svært realistisk dokumentarfilm om hvordan rettsstaten fungerer i et semikorrupt plutokrati.

Den sosiale sikkerheten for folket i et plutokrati, med de tilhørende logiske konsekvenser av dens manglende tilstedeværelse, blir også gjennomgått på en vitenskapelig og realistisk måte.

Noen vil svært gjerne ha det slik i Norge også.

TITANO

2009-02-01T01:11:00.000-08:00

Finnes der virkelig noen andre gleder i livet enn det å få kjøre risikofritt hjem i berusa tilstand fra helgas flotte Titano-festival eller dansegalla med baddlå på baklommen og vodka på innerlommen?

Ja pokker ta meg om jeg vet svaret helt sikkert, men Karmøybuen har iallefall nå fått det slik som de så lenge har villet ha det omsider: Hydro skal nå nedlegge halve aluminiumsproduksjonen og gjøre 450 lokale arbeidsfolk ledige.

Når man konsekvent stemmer på det ytre høire, ja, så blir det jo rent logisk alltid en påfølgende allmenn kraftprivatisering og en nasjonal industrinedleggelse man får som sluttresultat; all empiri i Norge over lang tid tilsier at sånn er det faktisk bare.

Heldigvis har vi fortsatt Titano-festivalen vår; med all den flotte musikken.

Les gjerne mer om bærekraftig kraftproduksjon her )))

Jens Stoltenberg er det heller ingen hjelp i.

E`det løye me drikke?

GULLPENSJONISTENE

2009-01-08T08:08:00.000-08:00

Saken mot gullpensjonistene har akkurat begynt, og det er vel bare de aller mest optimistiske nordmennene iblandt oss som oppriktig tror noe på at rettferdigheten vil skje fyldest i denne saken.

Som i dykkersaken.

Kansje vi bare har fått det "lederskapet" i landet som vi fortjener?

Nettavisen oppsummerer pensjonssaken her )))

Dagbladets versjon finner du her )))

Og Dagsavisen her )))

Og VG her )))

Og NRK )))

Og TV2 )))

Finally in the queens good english )))

Noen kan virkelig kunsten å hamstre for seg og sitt; nå når markedsfundamentalismen er konkurs.

Resten av landet og folket er det ikke så farlig med.

HORNMUSIKK

2009-01-06T06:06:00.000-08:00

GODT VALGÅR

Siv Jensen bannet innvendig, og tok seg så en grundig slurk av det halvtomme Campari-glasset.

"Pokker òg" tenkte hun...den nye etterretningsrapporten meldte om ny aktivitet på gringobloggen...jernkvinnen hatet løse kanoner på dekk i valgkampen.

Gud som hun hatet denne bloggeren.
Så intenst og så inderlig.

Samtidig visste hun innerst inne at tanken på hans testosteronfylte og armsterke favntak gjorde henne både rød og varm; to egenskaper som ikke akkurat var comme il faut i Fremskrittspartiet.

Det fikk henne til å hate ham enda sterkere.
Han skulle nok sannelig få sitt...når The New World Order kom...

Likevel måtte hun iblandt tenke på hva denne staute karen kunne gjordt med hennes myke og hjelpeløse kvinnekropp

Det ga henne en skrekkblandet fryd.
Han ville sikkert satt henne på plass.
Temmet henne.

Hun ristet tanken irritert av seg igjen.
Deretter skjøv hun bort Campari-glasset og tok et solid grep om selve flaska.
Leave the bottle...

Nei det nyttet sannelig ikke å være sentimental og svak.
Hun hatet svakhet.

Bunnen på flaska begynte etterhvert å nerme seg.

"Pokker òg" - hun tørket raskt bort en selvmedlidende tåre som rant sammen med mascaraen nedover det vakre kinnet hennes.

Det var slitsomt å være en kvinnelig leder i Fremskrittspartiet.
Hun trengte en mann...sterk mann...
En som kunne holde henne fast og fortelle bestemt hvor skapet skulle stå med en brummende og dyp stemme.

Martin Schanke var jo fortsatt opptatt, så nå var det bare den hersens gringoen igjen.

Siv tømte flaska grådig til siste dråpe.

Nei livet var da faen ikke rettferdig.

Men hun skulle sannelig vise dem skulle hun...

UTRO?

2009-01-01T01:01:00.002-08:00

Myte nr. 1: Det er menn som er utro.

Realiteten:

Selv om 68-mennene bedrar mye mer enn jevnaldrende kvinner, så vil kvinner i 20-og-30-årene ha sine sidesprang like ofte som menn på deres egen alder, ifølge nyere (og fortiet) forsking.

Årsaken: Flere kvinner arbeider nå. Når du har en jobb, har du fått deg mer økonomisk frihet, som igjen logisk nok kan gjøre deg mer komfortabel med å gamble med ditt forhold.
Du har også en mye større mulighet; rundt 46 prosent av kvinnene og 62 prosent av mennene som er utro velger seg noen fra jobben.

Myte nr. 2: Utroskap skyldes kjedsomhet.

Realiteten:

Flest mennesker er utro de to første årene av forholdet.
Kvinner eksperimenter og sammenligninger mennene: Ville jeg bli bedre med denne fyren? Gjorde jeg en feil i å gifte meg med min ektefelle?
Menn, derimot, er sannsynligvis utro av grunner som har ingenting å gjøre med deres forhold.

Myte nr. 3: Mannen drives til utroskap når han er misfornøyd med forholdet.

Realiteten:

Det er sant at flertallet av kvinnene som har hatt en affære, rapporterer å være fysisk og følelsesmessig fjernt i fra sine partnere i minst ett år før utroskapen.
Men mer enn halvparten av mennene involvert i utroskap, rapporteres faktisk å være fornøyd eller svært fornøyd i sitt ekteskap før bedraget.
Massevis av andre faktorer veier inn i en fyrs beslutning om å starte en affære, inkludert kjemi, muligheter og dårlig impulskontroll.

Myte nr. 4: Bedragere finner varig lykke med sin knullekompis.

Realiteten:

Uansett hvor lykksalige de føler seg i nuet, så oppnår de utro sjelden lykken noensinne etterpå.
Hele 75 prosent av gjengifte partnere ender opp som skilte atter en gang.
De utro er i en slags fantasiverden, og de fokuserer derfor bare på hverandre; og de får ikke gravd seg ned i de dagligdagse ting som regninger og barnestell.
Mange kan synes som en "sjelefrende" når alt bare er friskt og skinnende.

Myte nr. 5: Partneren vet alltid om det.

Realiteten:

I de fleste tilfeller blir er den bedradde holdt helt i mørket.
Mye juks er virkelig investert i å holde dette hemmelig, og ofte lykkes bedraget helt til "den andre" ved en "tilfeldighet" sørger for at "nummer en" får vite om det; og dette gjøres for å framprovosere et brudd til fordel for seg sjøl.

Fem viktige tips for å forhindre utroskap:

1. Du bør ikke dele private tanker med andre, som du ikke deler med din partner.

2. Lag deg tid til å koble av med partneren din på en jevnlig basis.

3. Forhold som er altfor barnesentrert har en høy risiko for utroskap.

4. Kjenn det igjen når du er midlertidig knyttet til noen andre enn partneren din.

5. Omgi deg med mennesker som tror på deg og ditt forhold.

Og husk at ingen er feilfri.

(Det gjelder deg også)

FATTIGMANNENS JUL

2008-12-24T00:00:00.000-08:00

God Jul til alle store.
God Jul til alle små.
God Jul til dem som kommer
Og dem som måtte gå.

God Jul til hver en lensmann.
God Jul til hver en prest.
God Jul til hver en negermann
Og dem som liker fest.

God Jul til overvektige
Og de som er helt smale.
God Jul til alle rockere
Og splitter pine gale.

God Jul til alle diktere
Av ulik kvalitet.
Mens gamlemor og fyllefar
De moser en potet.

God Jul til alle romani
Som ikke kan latin.
Nå skal vi ta fram dadlene
Og juleappelsin.

God Jul til alle bloggere.
Du har noe å melde.
God Jul til alle lesbiske
Og homoseksuelle.

God Jul til hindu og muslim.
God Jul til mennonitter.
God Jul til deg i fengselet
Som sitter der bak gitter.

God Jul til oligarkene
Som stjeler folkets penger
Og nekter barn i U-landa
Vaksinene de trenger.

God Jul til advokatene
Og sleipe journalister.
God Jul til de korrupte menn
Og pengene som frister.

Og alle store sjefene
I firma og fabrikker
Som sparker sine ansatte
Og bruker dem som brikker

Får foreløpig julefred
Fra rødbloggekritikk.
Nå henter vi fram Jussi
Og spiller fin musikk.

God Jul vi ønsker Kongen sjøl
Og Kongens slekt og venner.
Velsignelser de får i fleng
Fra dem som folder hender.

Og like utfor slottets port
Der jages folk fra plata.
Og jenter som må ha sin speed
De selger sex på gata.

Statuen av Kong Olav
Den skal også feire jul.
Den er spadd ned i jorda
Vi daler ned i skjul.

God Jul til alle fuglene
Som blir vår vinter over.
God Jul til alle bjørnene
Som ikke lenger sover.

God Jul til Ytre Høire
Og de multikulturelle
Og bøndene som skyter etter
Ulvene på fjellet.

Om terror skulle slippes løs
I Vestens travle gater
Og arbeidsfolk på vei til jobb
Får store tap og skader

Da henter vi vårt juleøl
Og prøver så å glemme
At Verden selv er full og god
I avholdsfolk så slemme.

I hula i Afghanistan
Er Osama Bin Laden.
Der får han dialysen sin
Så glad og full i faen.

Og mens Osama sitter der
Rett oppå dynamitten
Jeg spiser herlig steik av svin
Og åpner akevitten.

God Jul til deg som sliter
Og har evig nok med ditt
Når allslags kulde biter deg
Og futen skal ha sitt.

God Jul skal også Fanden ha
Og sendebudet hans.
Og hottentotten Hoa
Han tar en juledans.

Vi lever her på jorden vår
Med alle våre plager.
Nå senker det seg julefred
Iallefall tre dager...

AEN I ELLEVTE

2008-11-02T00:00:00.000-07:00

Om jeg tilhørte lederskapet?
Det blir en like virkelighetsfjern problemstilling som da Ole Idolet sang om at han var Gud.

Jeg ville tilbrakt mer tid på arbeid og ingen tid i losjen.
Såpass er sikkert.

Ingen banksjef ville vært min venn.

Island ville blitt min venn.
Vi kunne brukt Norges kapital til å bygge opp geotermiske kraftverk på Island til begge lands felles beste.

Energien i fra kraftverkene kunne (blandt annet) drevet elektrolysen på moderne aluminiumsfabrikker.
Og bauxitten til aluminiumen kunne vi hentet i Surinam; som også kunne trengt en hjelpende hånd.

Surinam har verdens mest spennende natur, men nasjonen er også fattig og må overleve.

Surinam kunne trengt mer norsk økoturisme, for naturen i Surinam er verdig å vernes.

(Den norske naturen er også verdig å vernes)

Landet kunne videre ivaretatt arven sin til havs; der Norge har en mangetusenårig kompetanse og tradisjon.

Jeg tenker vi stopper der.

Drømmingen er over.

For nå.

FOKUS

2008-10-21T05:55:00.000-07:00

Ja jeg skammer meg.

Skammer meg over å være norsk.
Jeg bøyer mitt hode og er brydd over mitt eget land.

Norge er det landet i Europa med det mest korrupte og grådige lederskapet.
Og vår befolkning har ikke mannfolk nok til å få straffet udådsmennene.

Vi kan ikke engang forsvare våre kvinner.
Våre kvinner blir voldatt hver dag.

Selve lysten til å leve forsvinner.
Solen går ned over Norge.

Er vi nordmenn bare feige, eller er vi rett og slett litt dumme?

Vi hopper jo fra trollveggen her til lands, så helt feige kan vi vel ikke være?

Vi ser at en kuk-og-fitte-reportasje får stort folkelig engasjement.

Rettssikkerhetens død blir forbigått i tilnærmet stillhet.

ANDERS LANGES PARTI

2008-10-10T10:10:00.000-07:00

Siden vi ennå i Norge alltid kan argumentere mot Sosialistisk Venstreparti med å henvise til SF`s verbale støtte til ymse kommunistregimer på 1970-tallet; og da kombinert med argumentasjonen om at "det nok ligger en del igjen enda" - så synes jeg at det bare er på sin plass å nevne at Sør-Afrika sørget for finansiering til Anders Langes Parti.

Partiet støttet så vidt jeg vet også apartheidregimet verbalt som en takk for bidraget.

Det er videre så vidt jeg kan bringe på det rene ikke kommet noen form for beklagelse fra dagens Frp vedrørende dette.

Sånne beklagelser som man alltid skal komme med i dag for å ha vært i mot Vietnamkrigen for flere 10-år siden, du vet.

Å komme trekkende med fortidens synder er ikke alltid fruktbart i debatten synes jeg, men siden dette er høiremændernes favorittsport, så gjør jeg iblandt noen unntak fra regelen.

Anders Lange sjøl, grunnleggeren (selvsagt) av Anders Langes Parti( ALP) - som er forløperen til FRP - hadde bakgrunn fra det halvfascistiske og sterkt antikommunistiske Fedrelandslaget.

Der var Herr Lange sekretær i perioden 1930-1938.

Fedrelandslaget mobiliserte blandt annet mot arbeiderdemonstrasjoner; og bedrev videre organisert streikebryteri.

I 1936 foreslo de Adolf Hitler og Benito Mussolini til Nobels Fredspris.

Høsten 1951 forsøkte tidligere NS-medlemmer, Samfundspartiet og tidligere medlemmer av Fedrelandslaget med Anders Lange å starte et nytt politisk parti.

Programmet som ligger til grunn har mye til felles med programmet til de norske quislingene fra 1933.

Apartheidtilhenger Erik Gjems-Onstad (Stopp Innvandringen ) ble på den konstituerende generalforsamlingen til ALP valgt til partiets første viseformann, og han var ved valget i 1974 en av ALP`s fire representanter som kom inn på stortinget.

Inge Løken som i 1984 var tillitsmann i FRP var på 1970 tallet med i Norsk Front.

Sammen med Arne Flateland forsøkte han å kaste en røykbombe inn i resepsjonen på Sogn Studentby der studentene organiserte en husleiestreik.

21. mai 1985 deltok Carl I Hagen - som overtok etter Anders Langes død i 1974 - på et møte i Stockholm, der han var invitert av det høyreekstreme tidsskriftet Contra.

Contra hadde medlemmer i den høyreekstreme gruppen World Anti Communist League, som da igjen hadde tilknytninger til fascistpartiet MSI i Italia og nazigruppen CEDADE i Spania.

Under kommune- og fylkestingsvalget i 1987 leste Carlemann i haven høgt fra et brev, som angivelig skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer.

"Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland", proklamerte da en "rystet og sjokkert" mann i haven.

Hagen leste deretter opp hvordan en gruppe med "muslimer" var i ferd med å forvandle Norge til en mullastat der alle kjerkene skulle rives ned og erstattes av moskèer.

Brevet viste seg senere å være falskt, men effekten av brevet var ekte nok: Fremskrittspartiet gjorde sitt (hittil) aller beste valg.

Å basere seg på den faktisk eksisterende fremmedfrykten har i alle tider vært politisk "inntektsbringende" for alle vaskekte demagoger.

Den samme effekten er det som gjorde at det tyske folket gav sin demokratiske støtte til Adolf Hitlers negative stigmatisering av datidens innvandrere - som var jødene.

6. februar 1991 deltok tre stortingsrepresentanter fra FRP - (Vidar Kleppe, Jens Marcussen og Finn Toresen) - på stiftelsesmøtet til Den Norske Forening (DNF).

Til stede på møtet var også Hege Søfteland (Nasjonaldemokratene), Jack Erik Kjuus (Stopp Innvandringen/Hvit Valgalianse), Erik Gjems Onstad med flere.

I oktober 1992 innrømmer Vidar Kleppe at det var han som anbefalte Arne Myrdal å opprette et "landssvikerregister" - der alle innvandrere og antirasister i Norge skulle kartlegges.

13.april 1993 stemte Per Irving Bakke, som toppet Aust-Agder -FRP`s liste til kommune og fylkestingsvalget i 1995, i mot å gi skjenkebevilgning til en vietnamesisk restaurant fordi han ønsket "kvit mat"; "Skjenking bør forbeholdes nordmenn", hevdet han da.

I et intervju med Grimstad Adressetidende samme år, sa FRP-manden at: ”....det var en ære å bli kalt rasist”.

Freppe-toppen definerte innvandrere som: ”folk som er gule, brune eller svarte fra den tredje verden".

Mai 1994 kunne telefon-avisa til nazi-organisator Michael Knutsen, melde at et titalls ungdommer fra det høyreekstreme paraplyorganisasjonen Norsk Ungdom hadde meldt seg inn i Fremskritts Partiets Ungdom (FrU).

Frp-toppen Øystein Hedstøm kunngjorde i september 1994 at han med glede ville ta imot penger fra gamle nazister som ville testamentere sine formuer til kampen mot innvandring.

Samme høst deltok frepperen Hedstrøm på 3 møter med åpent rasistiske og nazistiske personer, som blandt annet Gunnar Øi (Arne Myrdals tidligere våpendrager i FMI), Gjems-Onstad, Jack Erik Kjuus (som ønsket å tvangssterilisere alle adoptivbarn) og Bjarne Dahl (Felleslista mot Fremmed-innvandring).

Høsten 1994 deltok FRP`s stortingsrepresentant Fritjof Frank Gundersen på et møte i DNF. Frepperen Gundersen bekreftet sist sommer at han fikk hjelp fra Gjems-Onstad da han skrev pamfletten "Gundersens lille blå - om folkevandringen i Europa og Norge".

I januar 1995 kunne Fremskrittspartiets Øystein Hedstrøm legge fram sitt beryktede Dokument 8:29 - en utregning av kostnadene ved vår tids asyl og flygtningepolitikk.

7. mai uttalte Einar Lonstad til Dagbladet at: ”...Innvandrere ikke kan føde mer enn to barn for å bli godtatt som gode nordmenn”.

To av Fremskrittspartiets listetopper på valglista i Nedre Eiker i Buskerud ved kommune og fylkestingsvalget, var tidligere sentrale aktivister i Norsk Front, den ledende nazi- organisasjonen på 1970-tallet.

Knut Gjerde (1.første plass) og Ståle Henriksen (nr.4 på lista) var begge med i den innerste kretsen rundt nazi-führer Eric Blücher.

Henriksen har bl.a. bakgrunn som leiesoldat for det som den gang var apartheidstaten Rhodesia. Mens Gjerde var Buskerud- fører for Nasjonalt Folkeparti i årene 1979-1981.

3. September 1995 arrangeres det famøse og beryktede rasistmøtet mellom FRP-lederen Hedstrøm og DNF, Hvit Valgallianse, Fedrelandspartiet og FMI på Godlia Kino i Oslo.

Der diskuterte man blandt annet samarbeid mellom de ulike organisasjonene i forbindelse med høstens valg.
Medlem av Oslo Frp - Leif Kvigne (tidligere kompanjong med Jack Erik Kjuus og grunnlegger av Norsk Organisasjon Mot Innvandring ) utarbeidet i august dokumentet:"Oslo FRP - Kriminalitet - Innvandring - Sikkerhet".

Der ble det bl.a. påstått at ”90% av narkotikaomsetningen kontrolleres av innvandrere"...

Toralf Lorentzen er leder av Grunerløkka/Sofienberg lokallag av Oslo FPU og medlem av FRP. Han deltok aktivt i nazi-miljøet - sammen med Ole Krogstad og Petter Kristian Kyvik først på 1980-tallet.

Han var også nestleder i Nasjonaldemokratisk Union.

Til Arbeiderbladet 19.02.96 hadde han følgene kommentar til sin brune fortid : "Bortsett fra at jeg abonnerer på Norsk blad, så har jeg ingen ting med disse miljøene å gjøre i dag"......

Men i januar 1997 fikk man se at Lorentzen ikke bare nøyde seg med å abonnere på Fritt Forum/Norsk Blad, men at han også ønsker å spre litt propaganda til bladets nazistiske leserkrets - ved at han hadde to annonser i bladet (FF/NB nr .1-97).

I den ene solgte han diverse "nasjonalistiske" CD-plater – deriblant det største (for nazister) nazibandet "Skrew"

Det er med andre ord ikke en mening som er tatt helt ut av løse lufta; når vi kaller Fremskrittspartiet for ett lysebrunt og fascistoid parti.

Fakta taler faktisk sitt eget tydelige språk.

Vil historien gjenta seg?

NORGES YTRE STYRBORD: DE REAKSJONÆRE RIDER IGJEN

2008-10-01T01:11:00.000-07:00

Hva skal egentlig til for at de reaksjonære norske partiene skal moderere seg? Tydeligvis mye mer enn disse gjentakende monumentale og omveltende børskrakkene i den globale økonomi; som etterhvert er blitt så velkjente og dagligdagse for oss alle.

Fortsatt tviholder enhver høiremand og frepper på gårsdagens løsninger; tviholder på skattelette og store statlige pengeoverføringer til spekulanter og finansmeglere, og en aktiv og brutal statlig fagforeningsknusing til fordel for finans-og-meglereliten.

Ordet reaksjonær betyr bakstreversk, og svært bakstreverske er de.

* Fremskrittspartiet

* Høyre

* Kristelig Folkeparti

* Andre Parti

Som du ser mangler faktisk selveste Venstre på denne listen; under meget sterk tvil.

Venstre er jo hele det politiske Norges egen vinglepetter.

Tvilen får heller komme tiltalte til gode.

FREMSKRITTSPARTIET: FOR BYGDEORGINALER OG INFANTILE

2008-09-22T22:22:00.000-07:00

Fremskrittspartiet er Norges største parti.
Derfor er det nå på tide å ta dette partiet på saker der deres politikk ikke duger.
Den oppgaven burde være overkommelig for oss andre.

Følger vi den ideologien Fremskrittspartiet bygger på bakover i tid, så hadde Norge anno 2008 ikke hatt noe oljefond.
Statoil hadde aldri blitt opprettet i utgangspunktet, siden FRP mener at business er en sak kun for de private selskaper.
Statoil betaler pr. i dag ett gigantisk utbytte rett inn til statskassen, og uten Statoil hadde dette utbyttet gått rett til aksjonærene i Shell, Texaco, Esso og andre slike multinasjonale selskaper.

Statoil betaler også temmelig mye i skatt før utbytte; som de andre utvinnerene på norsk sektor gjør.
Veldig mye. Ifølge FRP-logikken skal ikke slike selskaper betale stort i skatt.

Da hadde Norge måttet basere budsjettene på skatt av inntekten til dem som jobber i nordsjøen.
Men ifølge FRP skal heller ikke disse arbeiderne måtte skatte til Norge.
Oljearbeidere skal leies inn i fra lavkostlandene, og de skatter også da dit.

Fremskrittspartiet bruker altså teoretiske penger som ikke skulle vært der; og legger videre til grunn inntekter som ikke er der; dersom de får den politikken som de vil.
Dette henger ikke på greip.

Lavere skatt gir mer penger du som privatmann kan bestemme over, men du måtte eventuelt også kjøpe helseforsikring selv under FRP-systemet.
Dersom du tjener mindre enn Kroner 400 000,- i året vil FRP-systemet ikke gavne deg.

Fremskrittspartiet har ingen back-up-plan som sikrer landet inntekter når de avvikler eller selger unna sikre nasjonale inntektskilder i tråd med sitt program.
FRP selger hønsa som legger gullegg på billigsalg, og remjer deretter om billig rulletobakk og billig vodka.

La oss se på bensinprisen.
Norge har masse olje, men landet raffinerer ikke mye bensin, så bensinprisen er ikke videre regulert av hva vi driver med her i landet.
Litt som i Iran faktisk, men der bygger de i det minste opp denne kapasiteten.
Nå har Iran nok til å holde sitt eget forsvar med drivstoff sies det.
Det har ikke Norge, og det har vi aldri hatt.
Vi må kjøpe bensinen.
Glem nordsjøen. Den gir olje. Ikke bensin.

Hvem skulle raffinert bensin til subsidierte priser i Norge?
Ja ifølge FRP skulle ingen gjort det, for det er ingen grunn til å selge billig bensin i Norge hvis man får mer for den i USA.
Kan noen se planer for redusert bensinforbruk i USA i FRP`s partiprogram?

Hva kan en regjeringsperiode med FRP egentlig koste oss?

Alt vi har spart opp. Intet mindre.
All kompetanse vi kan bruke til å bli det mektigeste landet i Europa, hvis vi vil, selges av FRP ut for knapper og glansbilder.
Norge er store på energi.
Norge kan bruke oljepengene til å kjøpe opp energiprodusenter verden over og leve som konger.
Norge kan energi. Vi kan olje. Vi kan vannkraft.
Norge kan doble uttakene fra de vannkraftverkene vi har hvis vi vil oppgradere dem.

Man selger ikke spisskompetanse til konkurrentene.
Det er bad for business.

Fremskrittspartiet er bad for business.
FRP er en potensiell økonomisk katastrofe for landet.

Og når partiet konfronteres med logiske og vitenskapelige fakta i virkelighetens verden, ja, så reagerer de (forutsigbart nok) alltid infantilt og patetisk; med sutring og jammer.

Der er selvfølgelig alltid rom for forbedringer i en nasjon, og det prøver vi jo også på hvert 4. år i Norge ved å alltid kaste den til enhver tid sittende regjering; men at vi likevel skal gå rundt og være så grunnleggende misfornøyd med hvordan vi har det her i landet, at vi virkelig ønsker oss FRP-vanstyret; se det er for meg ubegripelig.

Bloggeren Christer Gulbrandsen tok seg både ubehaget og bryderiet med å faktisk lese hele det økonomiske programmet til Fremskrittspartiet; og ære være ham for det.

Makkverket til FRP er (om du har mage for det) sammenfattet her )))

Man kan bli helt matt av mindre.

Og klimafornektelsene til FRP er jo ett helt eget skammens kapittel i seg sjøl.
Bloggeren Helge Samuelsens intellektuelle utfordring til klimafornekterne i landet mangler fortsatt noen modne og respektable argumenter i mot den menneskeskapte globale oppvarmingen.

Klimadebatten kan følges her )))

Argumentene i mot den globale menneskeskapte oppvarmingen mangler selvsagt her fordi at de slett ikke eksisterer.
Fremskrittspartiets aparte miljøfilosofi bygger på en renskåret og dyp virkelighetsfornektelse.
Disse "la-la-la-jeg-vil-ikke-høre-folka" i FRP får meg til å skamme meg over å være norsk.
FRP er faktisk å betrakte som både flatjordstroende og bakstreverske.

Måte vi alle sammen kunne puste lettet ut etter stortingsvalget 2009 - og da kunne si at vi voksne og moderate mennesker vant over dette infantile og vulgære Fremskrittspartiet.

Og sitt for all del ikke hjemme på valgdagen.
La oss stå sammen om det å berge Norge i fra å bli gjordt til hele verdens klovn og narr.
Alt er bedre for landet enn det å få erfare Fremskrittspartiet i regjeringsposisjon.

DENNE WEB-LOGGEN ER IKKE INKLUDERENDE

2008-09-19T19:19:00.000-07:00

JEG SER NED PÅ ALLE

Jeg har plassert min blogg i Stavanger på norske bloggkart!

RØDT

2008-09-12T05:55:00.000-07:00

Rødt er norske demokratiske sosialister som liker å posere som kommunister; sikkert for å få bli invitert til fester med kommunister i utlandet.

Ja de er demokrater, og dette er lett å se når jeg leser programmet deres som ligger ute på nettet.

Men Rødt oppfatter ikke fattigdom som en "naturkatastrofe" som er uunngåelig.

Rødt oppfatter mye av verdens elendighet for styrt politikk, som kan motvirkes med en annen politikk.

Rødt setter velferd og fattigdomsbekjempelse høgt; men vil grunnleggende sett ha demokrati de også.

Jeg kommer neppe til å stemme på Rødt, men jeg synes at partiet er ett velmenende og anstendig parti, som må tåle mye uberettiget kritikk og mistenkeliggjøring.

Ikke sutrer de noe særlig om det heller, i motsetning til FRP som alltid skal jamre seg.

Hjemmesiden til Rødt

HITTIL OG LITT TIL

2008-09-01T05:55:00.000-07:00

Samfunnsblogging

Historieblogging

Kulturblogging

Røysting

Etc

1918 - 1920

2008-08-05T02:28:00.000-07:00

CRIME MOONING

2008-07-29T13:33:00.000-07:00

To voksne og tilregnelige menn på 18 og 20 år har nylig tilstått å ha påsatt over 20 branner i Haugesund.

Min empiri i forhold til den norske rettspleien tilsier at disse to pyromanene er ute av arresten igjen innen toppen et års tid.

Pyromanene unnslipper utvilsomt erstatningsplikten for sitt skadeverk.

Og de to kan raskt ta opp igjen sin gjerning der den ble stoppet.

Det blir forsikringsselskapene som tar utgiftene.

Det er et merkelig rettssystem vi praktiserer her i landet.

Det er ofrene som blir ignorert og som må betale økonomisk for krimmen; og dette skjer mens lovbrytere som har begått alle slags varianter av nidingsverk skal tas vare på av det offentlige, og alltid gå gjennom en såkalt "rehabilitering" som ikke fungerer.

Seriepyromanene får ubetalt mye penger gjennom offenlige støtteordninger når de kommer ut igjen fra fengsel også.

De to brannstifterne vil garantert få dekket hele husleia si og alle sine utgifter til mat og drikke; og det blir gjennomført uten at de to kriminelle deretter blir avkrevd ett minimum av arbeid som gjenytelse, slik som vi andre borgere i Norge.

Og ironisk nok så får pyromanene deretter støtte til å betale brannforsikringen sin også.

Alt dette blir dekket av skattepengene som arbeiderklassen jobber for.

En voldtektsmann, en massemorder, en psykopatisk voldsmann, en terrorist, en Adolf Hitler, en Jack the Ripper, en seriepyroman... Alle disse vil ha enkelte menneskelige trekk.

Vi alle har en Mr. Hyde inni oss.

En skyggeside.

Potensialet til overgrep og maktmisbruk rettet i mot andre ligger innebygget i alle mennesker, men dette fakta er ikke mye til forsvar for den frie kriminalitet i samfunnet, men snarere et svært godt og rasjonelt argument for å innta det motsatte standpunktet.

Alternativet til rettsstaten er det lovløse samfunn der alle gjør som de selv vil.

Menneskets natur tatt i med i betraktningen, så kan det rettsløse samfunnet aldri bli vellykket i større menneskegrupper.

Da forteller all historisk empiri oss at vi får ad hoc lynsjing uten basis i lov og rett.

Lynsjing vil alltid favorisere de sterke og rike, og lynsjing gir aldri noen vanlige mennesker rèell rettsikkerhet.

Hekseprosessene i middelalderen var et resultat av en slik tenking.

Den utstrakte bruk av lynsjing i blant annet USA i førkrigstiden også.

Den rørende offentlige omsorgen vi nå ser i forhold til alle slags varianter av nidingsverk, står i en skrikende kontrast til omtanken for landets syke og pleietrengende eldre.

Arbeiderklassen i Norge reagerer gjerne på dette vanstyret med å føle seg fremmedgjordte.

Mange mener at myndighetene nå selv har vendt ryggen til de arbeidende menn og kvinner i Norge.

Inntrykket av å leve farlig i en fristat for kriminelle blir mer og mer påtengende for den arbeidende mann i landet vårt.

Kristelig Folkeparti: Supernanny for voksne?

2008-07-05T03:33:00.000-07:00

Kristelig Folkeparti: bare smak på selve navnet.
Så vulgært og smakløst det er å ta selveste skaperen til inntekt for sin egen politikk.
Da har man sannelig ikke påtrengende mye av den samme ydmykheten som Vårherre sjøl anbefaler oss å ha.
Men nok om det, for det er selve politikken til Krf som gjør at partiet mangler lukt og smak.

Retorikken til Krf og politikken partiet gjennomfører i regjeringsposisjon står ikke i samsvar med hverandre; vi ser tvert i mot det bevist ved empiri under regjeringene Bondevik I & II at Krf-politikken samsvarer med retorikken til Fremskrittspartiet.

Nå går da også svært mange av velgerne til Kristelig Folkeparti over til å stemme på nettopp Frp; og Frp var videre så fornøyde med Bondevikingenes styre at de støttet denne mindretallsregjeringen ganske lenge.

Fremskrittspartiet har videre en Israelspolitikk som smaker bedre for Krf-grunnfjellet.
Ettersom Krf ikke fører den økonomiske og sosiale politikken i praksis som partiet prediker, burde alle velgere i Norge som liker selve ideologien til Krf heller stemme på Pensjonistpartiet.
Vi mangler empiri på at Pensjonistpartiet lyver; alt dette mens bevisene på løftesvik i Krf er tallrike som havets salt.

Ofte er det først når en tidsepoke er definitivt over og erstattet med en ny at man ser tingene som klarest.
I nuet er det gjerne ikke tid og ressurser til en skikkelig analyse.
Eller vi mangler kanskje ofte viktig info som må til for å gjøre analysen korrekt.
Skjeletter faller jo som regel ikke ut av skapene før nytt lederskap har inntatt kontorlandskapene.

Bondevikingtida er nå definitivt over.
Og hva skal vi si var kjennetegnene på hans gjerning?
Det inntrykket undertegnede sitter igjen med i skrivende stund er:

1. Markant brutalisering av arbeidslivet.
2. Raffinert kommunikasjon hvor budskapet er arbeidernes erstattelighet.
3. Svekkelse eller bortfall av opparbeidede sosiale rettigheter.
4. Innskrenkinger i personlig frihet.
5. En lattervekkende vilje til å tildele seg selv og sine medaljer og ordener.

Folket må jo i ett demokrati få stemme på hvilket parti de selv ønsker.
Og skulle folket ønske mer av samme sorten som det jeg nå har nevnt i de 5 punktene, så er løsningen helt grei.
Da skal man stemme på Kristelig Folkeparti.

På tampen av 1990-tallet og starten på 2000-tallet foregikk ett nådeløst sparetokt rettet i mot budsjettene i helsevesenet generelt og i eldreomsorgen spesielt.
Spør en hvilken som helst helsearbeider (som selv jobber med pasientkontakt) om gehalten i nevnte påstand, og du vil få ett overbevisende unisont svar.
Spør gjerne noen som selv er høiremenneske.
De vil også si at helseøkonomien strammet seg til i det nevnte tidsrommet.
(Men høiremennesker vil selvsagt mene at alt dette er de rødes feil)

Undersøk så hvem som satt ved roret på skuta i nevnte tidsperiode.
Ansvaret for tingenes tilstand i Helsevesenet generelt og eldreomsorgen spesielt pr. i dag er og blir bondevikingenes tunge historiske ansvar.
Fakta kan ikke diskuteres.

Det er historieforfalsking å tillegge den rød-grønne regjeringen ansvaret for bondevikingenes politiske gjerninger i fra slutten på 1990-tallet og fram til presten og hans høirevenner (Amen) ble fjernet etter folkets vilje i rettferdige valg.
Ansvar skal ikke gis med tilbakevirkende kraft.
Det er ett prinsipp som er både juridisk og moralsk holdbart.

Jeg spør igjen: Var det Bondevik som styrte den norske velferdsskuta på grunn eller var det ikke?

Som man sier i bibelen: Veiet er du og funnet for lett.

Økonomisk sultefòring av kommunenorge får en markant fattigdomseffekt.
Det er jo derfor erfarne SP gikk over til venstresiden.
De forsto denne sammenhengen.

Kommunene kan ikke prioritere på ingenting.
Man kan ikke lage gull av gråstein.
Helsevesenet i Norge har hatt 3 lange "bølger" med harde tider.
Den siste og lengste bølgen fikk vi under Bondevik.
Bølgen varer ennå, men Bondevikingene satte den i bevegelse.
Det var jo til og med et kommuneopprør av Høire-ordførere mot sin egen regjering, fordi ordførerne så at denne sultefòringa ikke gikk lenger.

Slik går det når man prioriterer skattelette til de rikeste i landet foran ett sterkt og nødvendig fokus på våre felles samfunnsoppgaver, enten oppgavene da er kommunale eller statlige.
Det er mye som må rettes opp etter åtte år (minus ett) med "blått" styre.
Det er slett ikke uten god grunn at folk som selv jobber i helsevesenet eller skolevesenet har forstått verdien og nødvendigheten av offentlige fellesgoder, og at de derfor befinner seg på den "rød-grønne" siden i det politiske landskapet.

2002: Vi ser allerede tydelig ett økonomisk mønstrer.

2003: Unge bakkemannskaper tar tegningen i kommunenorge.

2003: Erfarne arbeidsfolk er heller ikke blinde.

2003: Svekkelse av opparbeidede arbeiderrettigheter.

2003: Den kommunale kuttesyken sprer seg som ett virus.

2004: Kommunenorge i stadig skvis.

2004: En dugnad uten noen ende på.

2004: Lønnsomme prosjekter nedlegges...for å spare...

2004: Seks av ti helsearbeidere har selv helseplager...allerede...

2004: Nyutdannede sykepleiere flykter.

2005: Lovbrudd på lovbrudd i helsenorge.

2005: Pårørende mobbes til taushet av veslevoksne maktmennesker.

2005: Tilogmed nedskjæringsglade Gro Harlem Brundtland advarer.

2005: Infantile markedsfundamentalister omskriver historien.

2006: Vantrivsel blandt eldre.

2006: Vantrivsel blandt ansatte.

2006: Nedskjæringer kalles for satsing.

2006: Professor Ottar Brox forties i media.

2006: Nyliberalerne møter folkelig motstand.

2007: Infantilitetens triumf: Statsministerstolen er fortsatt varm.

2008: En oppsummering før norsk blogging forbys.

Trekker noen fortsatt historien i tvil?
Mener noen faktisk at Høire-Sentrum-Alliansen var raus med det sosiale?
Vil noen ikke høre snakk om at Bondevikingene var kjipe?

Jeg kan være med på lenkeleken i det uendelige; men hadde det ikke vært ryddigere i det offentlige ordskiftet dersom den infantile høiresiden heller bare forholdt seg til de beviselige fakta?

Fra Høyre og Fremskrittspartiet er dette til dels en villet politikk.
Jeg tror ikke at de to partiene nødvendigvis vil ha et dårlig helsetilbud til folk, men disse to partier prioriterer skattelette til rikfolk høyest, og de er villige til å ta konsekvensene av dette; noe vi tydeligst så under Bondevik II - så fra de to partiene kan man realistisk sett ikke forvente en sosial politikk.
Men Krf forsøker jo å profilere seg som et varmt og inkluderende parti, med garantier til eldre og syke, og Dagfinn Høibråten med sine våpendragere må vite at de ikke får gjennom disse visjonene så lenge de samarbeider med partier til høyre for Krf.

Derfor opplever jeg Krf som ekstremt dobbeltmoralske, ja, farisèerske.
Akkurat som Venstre er dobbeltmoralske i klimapolitikken, så lenge Venstre kan tenke seg å samarbeide med Frp.
Dessuten: Krf kan velge å samarbeide med de rød-grønne partier for framtiden, og da villle Krf hatt en realistisk sjanse for å få gjennom den politikken de skriver og taler så mye om nå.
Så lenge Krf foretrekker Frp framfor venstresiden, så står alle deres vakre valgløfter ikke til troende.

Den eneste rollen som gjenstår for Kristelig Folkeparti å spille på er rollen som den strenge supernanny som sier nei nei nei og setter grenser; og da ligger dette partiet syltynt ann.
For trenger egentlig land og folk ett egenutnevnt moralparti som er mer formyndersk og mer antiliberalt enn AP og SV tilsammen?

Kristelig Folkeparti vandrer nå i dødsskyggenes dal.

Vi vil ikke savne dette partiet, og den politiske stafettpinnen føres uansett videre.
Pensjonistpartiet og Fremskrittspartiet overtar Kristelig Folkepartivelgerne.

Og sånn`va det.

*¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯| ___.___ |¯¯¯|___¯/_

*__________| |______||__________|

*OO ?- OO¯¯¯¯OO - O¯¯¯¯O - OO°O°°

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges.

Er vårt demokrati allerede fortapt?

2008-06-29T01:11:00.000-07:00

Om kort tid må vi i Norge blogge på lisens fra makt-og-myndighet, og myndighetene skal ha rett til å regulere innholdet på bloggene i hele Norge.

Dette er allerde nå vedtatt av kulturkomiteen i EU - og vi vet jo alle hvilken vei det da går.

Vi har absolutt ingen empiri som underbygger noe håp om norsk egenvilje i forhold til EU.

Bare tenk på det avskyelige datalagringsdirektivet, som faktisk er så godt som innført i landet allerede.

Alle norske blogger må ha en formell ansvarlig redaktør.

Alle bloggere må videre registrere seg, og det blir umulig og ulovlig å blogge anonymt.

I tillegg vil alle norske blogger bli tungt avgiftsbelagt, for slik å beskytte de tradisjonelle mediene mot konkurranse fra bloggene.

Det er sosialdemokraten Marianne Mikko som har fått dette nye undertrykkingsverktøyet kjempet igjennom.

Hun er journalistutdannet, og derfor solid inhabil tatt journaliststandens bloggehat i betraktning, men hun har likevel nå vunnet fram med sin kamp mot demokratiet og ytringsfriheten; alt sammen til jubel og dans fra den samlede europeiske skvaldreklassen.

1984 ble litt forsinket, men 1984 kom til slutt.

Demokratiet i landet blør og dør, og erstattes slik jeg ser det nå hurtig med ett semikorrupt plutokrati.

Begrunnelsen for å innføre diktaturet er at bloggene "forurenser" cyberspace, det vil si at bloggene gjør verden uren, synes skvaldreklassen.
Og videre framføres en anklage om at bloggene forteller usannheter og omtrentligheter; noe som blir absurd når man tar mainstream media med i regnestykket.

Bloggene gjenspeiler jo faktisk bare den lave og miserable journalistiske kvaliteten i mainstream media selv, etter mitt syn.

Og vi ser ingen lover ennå som straffer media for å gjøre middelmådig arbeid iblandt.

Og ingen slik reguleringslov er planlagt rettet i mot avisene heller.

Her står mye stoff i kjedelig byråkratispråk.

Her er kanskje språket litt lettere.

Og som vanlig er den (av eliten) foraktede "common sense" best representert utenfor eliten selv, av en blogger selvsagt.

Sveariket sjøl er forøvrig falt for Mordor allerede; og det var de såkalte "liberalere" som gjennomførte sviket.

Denne mørke utviklingen i EU er creepy, men personlig tror jeg ikke eliten i Norge vil la seg påvirke til å ta avstand til denne fascistoide praksisen; faktisk later det til at eliten i landet vårt rett og slett foretrekker diktaturet og fascismen.
Og det er videre våre egne folkevalgte på Stortinget vi i Norge må trekke til ansvar for norske politiske vedtak; og vi må selvsagt ikke automatisk som velgere godta den norske politiske og finansielle elitens unnskyldninger om press i fra Brüssel.
Dette påståtte presset i fra Brüssel er slett ikke alltid like rèelt som mange politikere finner det opportunt å hevde i norske media.

Oligarkenes talerstoler - Avisene - skal skjermes.

Folkets talerstoler - Bloggene - skal drepes.

Hvordan kan vi i Norge redde demokratiet vårt fra oligarki og plutokrati?

Hvordan kan vi seire når vi dolkes i ryggen av våre egne folkevalgte?

Noen innspill?

(*^_^*)

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges.

Venstre: Ett parti uten lukt og smak?

2008-06-28T07:13:00.000-07:00

Venstre er ett norsk politisk parti som det er lett å respektere, men som svært få nordmenn likevel stemmer på.

Venstre bekjenner seg ideologisk til den såkalte sosialliberalismen.

Venstremenn går prinsipielt inn for Laissez Faire hva angår økonomisk politikk, selv om endel venstremenn selv vil hevde innbitt at det partiet deres praktiserer er blandingsøkonomi.

Venstre ønsker også av prinsipielle årsaker at Norge skal ha en liberal innvandringspolitikk.

Venstreflokken er svært prinsippfaste.

Disse prinsippene står i en sterk og klar motsetning til Venstres nermeste politiske rival Fremskrittspartiet, som vel egentlig ikke eier noen prinsipper i det hele tatt; og jeg kan vel si at Venstre er norsk politikks Prusseluskan: Respektert og fryktet, men ikke avholdt.

Carl i havens famøse utrenskinger i Fremskrittspartiet viser oss med all mulig tydelighet at der eksisterer ett behov i Norge for ett mer liberalt politisk alternativ enn Frp på høiresiden av sentrum; og jeg kunne ikke unngå å legge merke til at mange av dem som mannen i haven sparket ut av Frp, endte opp til slutt i Venstres inkluderende salonger.

(Det er ikke mye vondt i Venstrefolk - Ikke i Prusseluskan heller)

Jeg mener at alle politiske retninger i Norge fortjener å være representert ved sitt eget politiske parti; dette for demokratiets helses skyld.

Når jeg samtidig ønsker å se visse partier i landet vårt slite med sperregrensen, er det faktisk en helt annen debatt, og som ikke står i konflikt med det første ønsket.

Sosialliberalismen hadde etter min mening fortjent å fått være representert ved Venstre i Norge; ett gammelt og verdig parti som har nostalgisk og historisk sympati.

Men man gjorde altså i Venstre det som man først gjorde i verdikonservative og liberale Høire; man la seg til en politisk praksis som var langt til høyre for det punktet man hadde forespeilet velgerne i landet at man skulle gjennom partiprogrammene, eller retorikken samsvarer ikke lenger med politikken om du vil.

Partiene Høire og Venstre har altså slik jeg ser det ført velgerne i Norge bak lyset med å teoretisk utgi seg for å være lenger inn i mot det politiske sentrum enn det disse parti egentlig viser seg å være i praksis.

Kartet og terrenget samsvarer ikke.

Det er nå ett stort tomrom i det norske demokratiet, der ellers ett verdikonservativt Høire skulle ha vært; samt videre ett tilsvarende realpolitisk hull der ett sosialliberalt Venstre skulle ha vært.

Og dette er noe Høire og Venstre av uforståelige årsaker later til å velge selv.

Alt for taburettene?

Jeg baserer meg her på empiri, og ikke på lesing av partiene Høire og Venstres partiprogram.

Og dette kan jeg med rette gjøre fordi slik empiri finnes: den politiske praksis som koalisjonsregjeringene til Bondevik hadde.

Den sosiale biten av ideologien til Venstre så vi fint lite til under Bondevikingtida; og videre har også prinsippene til Venstre ofte glimret med sitt fravær i rgjeringskontorene, under ledelse av Kjell Magne Bondeviks foldede hender.

Den kompromisspolitikken som ble ført av Bondevikingene i regjering, var ødeleggende for Venstres sjel; og dette er fordi de fleste velgerne som oppgir at de gir sin stemme til Venstre, vektlegger nettopp respekten sin for dette lille partiets prinsippfasthet i alle våre store verdispørsmål.
Mange Venstremenn argumenterer forurettet i mot å settes i bås sammen med Høire med at Venstre var en maktesløs lillebror i den famøse Bondevikingtida, men her kommer Lonesome Dove Prinsippet inn med full tyngde: If you ride with`em you hang with`em.

Og det slår meg til slutt at Venstre og Det Liberale Folkepartiet nå egentlig er blitt til nøyaktig det samme partiet, etter Venstres høyredreining under Lars Sponheims lederskap.

Etter at den sosiale biten i Venstrepolitikken forsvant ut i det store intet under ledelsen til Bondevik, så står vel gjerne bare Laissez Faire igjen som ett bærende prinsipp i Venstre, og da kan med fordel norske velgere like gjerne stemme på Dlf som å stemme på Venstre til det neste stortingsvalget.

Da vil retorikken og politikken samsvare mye bedre, for Dlf har kun en minimal sosial profil.

Demokatiet i Norge trenger ikke ett Venstre som fører Dlf-politikk.

Og Norge trenger heller ikke ett Høire som fører Frp-politikk med verbal liksminke.

Kystpartiet og Sosialdemokratene er to partier utenfor det etablerte politiske miljøet her i landet, som faktisk står nermest den politikken som Venstre prediker men ikke gjennomfører når partiet er i regjeringsposisjon; men Det Liberale Folkepartiet er nok likevel, hva angår praktisk gjennomført politikk, det parti som er Venstres sanne tvilling.

Kanskje kunne Venstre inntatt Høires gamle verdikonservative og liberale rolle i norsk politikk, etter at Høire heller valgte å bli Fremskrittspartiets dannede lillebror?
Eller kanskje Venstre kunne gjenfunnet sin gamle sosialliberalistiske sjel på den politiske skraphaugen?

Det må være lov å håpe, men det ser ikke så lyst ut i så måte.

Venstres storhetsdager kommer neppe tilbake.

Akkurat som med det britiske imperiet.
Og Prusseluskan.

*¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯| ___.___ |¯¯¯|___¯/_

*__________| |______||__________|

*OO ?- OO¯¯¯¯OO - O¯¯¯¯O - OO°O°°

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges.